Straffeloven 2005 Illustrasjon. Foto: Linn AT Pettersen

Ny straffelov – uvitenhet og rettsvillfarelse

Både straffeloven 1902 og straffeloven 2005 opererer med begrepene faktisk uvitenhet eller villfarelse og rettsuvitenhet eller rettsvillfarelse.

Artikkel    29. september 2015    👤Lovdata

Faktisk uvitenhet eller situasjonsvillfarelse gjelder manglende kjennskap til omstendigheter som betinger straffbarheten eller forhøyer straffeskylden.

Bestemmelser om dette er gitt i straffeloven 1902 § 42 og straffeloven 2005 § 25.

Når det gjelder faktisk uvitenhet eller villfarelse, er utgangspunktet at enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjon på handlingstidspunktet. Dersom uvitenheten om den faktiske situasjon er uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart. Ved uvitenhet p.g.a. selvforskyldt rus bedømmes lovbryteren som om han eller hun hadde vært edru.

Rettsvillfarelse eller rettsuvitenhet foreligger dersom gjerningsmannen på det tidspunkt da handlingen fant sted p.g.a. manglende kjennskap til vedkommende rettsnormer var ukjent med at handlingen var ulovlig. Det gjelder også dersom gjerningsmannen har en feilaktig oppfatning av et rettsspørsmål. Var uvitenheten uaktsom, virker ikke rettsvillfarelsen straffriende.
 
Når det foreligger slik rettsvillfarelse kan straffen settes ned eller føre til frifinnelse.

Bestemmelser om rettsvillfarelse er gitt i straffeloven 1902 § 57 og straffeloven 2005 §26.