Foto: Wikipedia\hiromoto t

Om Grunnlovens § 94 og rettsinformasjon

I forbindelse med    200-årsjubileet for Universitetet i Oslo og 30-årsjubileet for Lovdata ble det i Stortinget 17. februar 2011 arrangert et seminar om «Lovgivning og rettsinformasjon».

Artikkel    4. mars 2014    👤Hilde Sandvik

Artikkelen er en bearbeidelse av foredraget med tittelen «Lovgivning og rettsinformasjon da Norge var en ung stat» holdt av Hilde Sandvik på seminaret.

Det kongelige Fredriks Universitetet ble opprettet i 1811, og begynte sin virksomhet i Christiania i 1813 med fire fakulteter; juss, teologi, medisin og filosofi. Universitetets juridiske fakultet hadde fire funksjoner som er særlig aktuelle for temaet lovgivning og rettsinformasjon. For det første skulle universitetet utdanne jurister. Siden 1736 hadde det vært krav om juridisk embetseksamen for dommere. For det andre avga det unge universitetet sine beste jurister til å utarbeide lover for den nye norske staten. For det tredje stilte universitetets professorer til valg som stortingsrepresentanter og ble utnevnt til statsråder. Og for det fjerde tok universitetets jurister ansvar for rettsinformasjon gjennom utgivelser og rettsarbeider. Da Universitetet var ungt, var også Norge en ung stat som sto overfor store utfordringer. Den nye staten måtte støtte seg på en lokal og regional administrasjon og ikke minst på et lovverk som var bygd opp under eneveldet. Utfordringen i å skape en ny stat dreide seg om behovet for både kontinuitet og endring. 

Paragraf 94 i Grunnloven

La oss starte i 1814 da Universitetet var ett år, og ta utgangspunkt i Grunnloven § 94, en paragraf som fortsatt står i vår grunnlov:

«En ny almindelig civil og kriminal Lovbog skal foranstaltes udgivet paa første eller, om dette ikke er muligt, paa andet ordentlige Storthing. Imidlertid blive Statens nu gjældende Love i Kraft, forsaavidt de ei stride imod denne Grundlov eller de provisoriske Anordninger, som imidlertid maatte udgives. De nuværende permanente Skatter vedblive ligeledes til næste Storthing.»

Dette er en viktig paragraf i denne sammenheng fordi den både dreier seg om lovgivning og rettsinformasjon i en ny stat. Paragrafen etablerte stabilitet (kontinuitet ved de nugjeldende lovene og skattene) og skapte samtidig en åpen situasjon ved bestemmelsen om en ny lovbok. Formulering «civil og kriminal Lovbog» tilsvarte paragrafer i den franske konstitusjonen fra 1791 og den svenske fra 1809-1810.

Jeg skal komme tilbake til hvordan det gikk med sivil- og kriminallovboken og universitetets juristers innsats for den. Men først noen ord om de «nu gjeldende love» og kontinuiteten.

Tradisjon med lovgivning og rettsinformasjon i Norge

For hvis vi går enda ett år tilbake, til 1813, da Universitetet var helt nyfødt, var det fortsatt enevelde i den vidstrakte oldenborgerstaten Danmark der København var hovedstad. Fredrik VI var konge og lovgiver. Helt siden eneveldet ble etablert i 1660 hadde kongen alene vært lovgiver. Hvordan kom lovgivning og rettsinformasjon ut til folk før 1814?

Fra langt tilbake i middelalderen hadde rikene i Norden hatt en tradisjon med skreven rett og lovverket samlet i lovbøker: Jydske lov kom i 1241, Magnus Lagabøters landslov i 1274 og Magnus Eriksons landslag i 1350. Hvor mange avskrifter som har eksistert, vet vi ikke. At lovene var kjente vet vi, fordi loven ofte ble nevnt i de bevarte dokumentene fra middeleladeren. I 1604 ble Magnus Lagabøters landslov oversatt til dansk og utgitt som Christian IVs Norske Lovbog. Denne ble trykt og kunne kjøpes. I 1687 kom eneveldets lovbøker Christian Vs Danske Lov (1683) og Christian Vs Norske Lov (1687). Disse ble trykt i mange opplag og har vært mye brukt.

Løpende lovgivning som kongebrev og forordninger ble kunngjort på tingene. I middelalderen ble både kongebrev og private kontrakter innledet med ordene «Ollum monnum Þæim sem Þetta bref sea æða hæyra..», dvs. alle som ser eller hører dette brev... På 1600-tallet begynte sorenskriverne å føre rettsprotokoller, tingbøker, der kunngjøring av lover ble ført inn, etterfulgt av rettsforhandlinger og dommer.

Nådde lover og rettsinformasjon ut til folk i Norge før 1814? I utgangspunktet kan en være tvilende. Det er ikke uten grunn kansellistil er blitt vår tids betegnelse på kronglete og vanskelig språk. Som kjent var det egne, norske skriftspråket gått tapt, bl.a. som en følge av at statsadministrasjonen flyttet ut av riket til København alt i middelalderen. Men likevel vil jeg svare ja på at lover og rettinformasjon nådde ut til folk. Først og fremst fordi ordrene som lå i kongebudene ble utført. Skatter kom inn og soldater ble skrevet ut, ofte under store protester. Folk mistrodde fogdene og forlangte å få se kongebrevene. De spurte oppgitt om det virkelig kunne være kongens mening at fogden skulle ta pant i båter og nøter for å få inn skatten. Det negative argumentet for at lover og rettsinformasjon nådde ut er derfor at folk pent var nødt til å forholde seg til lover. Det gjaldt ikke bare skatter og krigsfolk. Privilegiesystemet la et finmasket nett over all næringsvirksomhet og bestemte hvem og hva den enkelte kunne ha som levebrød. For borgerne i byene var reguleringene ekstra nøye: Bare byens skomakere hadde rett til å lage sko for salg, bare kjøpmenn kunne selge varene sine i store kvanta. Rettsprotokoller jeg har sett på fra byen her, det gamle Christiania, viser at selv fattige fiskekoner visste at de bare skulle selge fersk fisk og ikke for eksempel røket ål, det var fetevare, og stred mot byprivilegiene. 1 At folk likevel skaffet seg leveveier ved å bryte privilegiene og smuglet brød og kaffebønner inn i byen, er en annen sak.

Et mer positivt argument for at lovgivning og rettsinformasjon nådde ut, var at folk var involvert i rettsstellet lokalt. På bygdetingene som ble holdt tre ganger i året, var lagretten sammensatt av folk fra lokalsamfunnet. 2 På 1600-tallet i Rogaland var annenhver voksen mann lagrettemann, og i løpet av ett år gjorde en tredjedel tjeneste i retten. 3 Mitt viktigste argument for at lover og rettsinformasjonen nådde ut, er likevel den innsikt kvinner hadde i lov og rett. Kvinnene gjorde ikke tjeneste som lagrettemann, men de kunne vitne, føre sak og bli saksøkt. De gamle rettsprotokollene, tingbøkene, viser at også kvinnene kunne lovene og visste å bruke rettslige midler: I den eldste bevarte tingboka i Norge, fra Jæren og Dalane i 1613, gjelder en av de første sakene ei enke som saksøker en mann for å ha leid gården hun bygslet. Og fordi hun kunne vise til Norges lov og hadde nødvendig dokumentasjon, vant hun saka. 4 Min gjennomgang av tingbøker fra Rogaland og Christiania fra 1600- og 1700-tallet viser at kvinner var involvert i fra 8 til 30 % av sakene. 5 Mange av disse sakene gjaldt brudd på de strenge morallovene. Leiermål, seksuell omgang mellom ugifte, var straffbart helt fram til 1812. Dette kom til å bli en kvinnedominert kriminalitetskategori på tingene fordi soldater var fritatt for ordinær straff, og menn kunne sverge seg fri. Sakstypen er dessuten interessant fordi det ikke var noen tvil om at de unge kjente lovene. Likevel - kirkebøkenes innførsler over dato for vigsel og dåp viser at halvparten av norske bruder var gravide på 1700-tallet. 6 Og presten var pålagt å rapportere foreldre som hadde fått barn for tidlig til fogden, for også dette ble bøtelagt. Det minner oss om en viktig historisk erkjennelse: At lovgivning og rettsinformasjon er kjent, betyr ikke nødvendigvis at lovene blir fulgt.

På tingene i bygder og byer ble nye lover kunngjort. Organiseringen var nokså lik over hele Norge. I hvert herred eller skipreide, som tinglagene het fra gammelt av, ble det holdt ting to-tre ganger i året. Herredene og skipreidene sammenfaller i stor grad med dagens kommuner. Det var om lag 300 slike tinglag eller rettskretser i Norge. Hver fogd og sorenskriver hadde embetsdistrikt som omfattet ti-femten tinglag. To-tre ganger i året la derfor fogd og sorenskriver ut på reiser til tingstedene i sorenskriveriet/fogderiet. Det var om lag 50 fogderier/sorenskriverier i Norge, dvs. i utstrekning om lag det halve av dagens norske fylker. Dagens Rogaland var delt i to distrikt: Jæren og Dalane var ett distrikt, Ryfylke som også omfattet Karmøy, var det andre. Hele Finnmark var lenge ett sorenskriveri og to ganger i året la fogd og sorenskriver ut på den lange reisa mellom tingstedene fra Vadsø og Vardø i øst til Loppa i vest. På hvert tingsted leste fogden opp kongebrevene om signing og maning, skatt, klesdrakt, sverging og banning, ja til og med om nytt reglement for Sorø akademi på Sjælland. 7 Deretter fortsatte tinget med andre tinglysinger, straffesaker og private saker. Omtrent slik ble bygdetingene holdt gjennom hele 1600-, 1700- og langt opp på 1800-tallet.

Nye informasjonssystem fra slutten av 1700-tallet: Forordningssamlingene

Fra annen halvdel av 1700-tallet kom et helt nytt rettsinformasjonssystem i omløp. Helt i opplysningstidens og ensyklopediens ånd ble publikum nå tilbudt innbundne oppslagsverk over løpende lovgivning med emneregister og stikkordregister, kronologisk ordnet og med merknader om senere endringer. Sorenskrivere, byfogder, prokuratorer og andre rettsinteresserte som hadde råd, kunne kjøpe den oppdaterte samlingen av forordninger tilbake til 1660. Det var flere verk i handelen, og de ble oppdatert jevnlig. En av utgiverne var Jacob Henric Schou, toller, og utdannet jurist. Han skaffet seg gode inntekter ved å utgi forordningene. 8 I fortalene forklarte han at hensikten var å levere «mine Danske og Norske Medborgere en brugbar Haandbog» så de «kunde nogenledes sættes i Stand til at erlange den for Private Borgere fornødne Kundskab om deris Rettigheder, Pligter og de Love hvorefter de bør dømmes...». Verket var på 12 bind og utstyrt med registerbind med stikkordregister, alfabetiske emneregister og kronlogiske innførsler under hvert emneord. Fortsatt brukes dette flittig av historikere, og verket er selvsagt tilgjengelig på nett.

Hvordan nådde lovgivning og rettsinformasjon ut til folk etter 1814?

Våren 1814, da allting hastet for det dristige norske selvstendighetsprosjektet mens Carl Johan og den svenske hæren deltok i felttoget mot Napoleon på kontinentet, nådde lovgivning og rettsinformasjon ut til folk via prekestolene. Også dette var en gammel ordning som Christian Fredrik tok i bruk for å annonsere bededag, troskapseden og valg av representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll. Med Grunnloven av 1814 ble Stortinget lovgiver. Hvordan nådde lover og rettsinformasjon ut til folk etter 1814? En presse vokste fram, og debattene om lovgivning var godt stoff. Fra prekestolen kunngjorde fortsatt prestene særlig viktige påbud. Men den systematiske informasjonen fortsatte som før på tingene: Her noen sider fra tingboka for Nordhordland våren 1815, der i alt 36 forordninger ble lest opp på hvert tingsted. Her er tingbokas referat av sommertinget i Sartor skibrede, dvs. Sotra skipreide, (apropos kansellistil og dertil forvanskning av navn):

Utsnitt av «Tingboka for Nordhordland» våren 1815:

Aar 1815 den 28de April blev det almindelige Sommer-Sage og Skatteting for Sartors Skibrede fremholdt paa Tingstædet Tøsøen og blev Retten bestyret af mig Procurator Andreas Dankertsen Heiberg som constitueret Sorenskriver, i Overværelse af de 4re eedsvorne Laugrettesmænd Ingebrigt Simonsen Store Sandgolt, Knuds Olsen Schouge, Peder Michelsen Søre Echerhowde og Ole Olsen Nore Echerhowde. Fuldmægtig Jacob Andreas Krum paa Fogdens Vegne, Skibreedets Lensmand Peder Knudsen Tøsøen og endeel Tingsøgende Almue var tilstæde.

Hvorda følgende Kongelige Anordninger og Offentlige Foranstaltninger blev publiceret saasom:

  1. Stigtets Skrivelse til Fogden af 18de October f: A: angaaende Dansk Courant Banco Sedlers Indløsning, mod Rigsbanksedler.
  2. Hans Majestæt Kong Christian Frederichs Tale til Stortinget, og Frasigelse af den Norske Trone, dateret 14de October forrige Aar.
  3. Kundgiørelse fra Stadsraadet, angaaende Placatens af 20de Junii f: A: dens Ophævelse, af 17de October forrige Aar.
  4. Ditto fra Ditto, angaaende Skatternes Oppebørsel, dateret 28de Septbr: f: A:
  5. Ditto fra Norges Riges Representantere til deres Landsmænd indeholdende Beslutningen om at erkjende Kong Carl den 13de som Norges Constitutionelle Konge, dateret 21de October f: A:
  6. Stiftets Skrivelse til Fogden Bøgh angaaende Sedle Ombytningen af 9de Novbr: f: A:
  7. Ditto Ditto til Ditto, angaaende Kong Carl den 13des Udvælgelse til Norges Constitutionelle Konge, dateret 11te November f: A:
  8. Kong Carl den 13des Antagelse af Norges Krone etc: af 11te Novbr: f: A:
  9. Kongelig Bekjendtgjørelse angaaende Grev von Essens Udnævnelse til Stadtholder i Norge, dateret 11te Novbr: f: A:
  10. Konge-Riget Norges Grundlov etc: dateret 4de Novbr: f: A:

Stortinget som lovgiver og oppfølging av grunnloven § 94

Det er mye å si om Stortinget som lovgiver de første årene. Å stable en ny stat på beina er ingen spøk. Finansvesen og en statsadministrasjon skulle etableres. Lovkomiteen som var nedsatt på Eidsvoll hadde hendene fulle. Store lovarbeider som odelslov, adelslov, skysslov og bergverkslov ble gjennomført. Grunnlovs§ 94 ble ikke glemt: Arbeidet med kriminallov startet opp og samarbeid med den svenske lovkomiteen ble innledet. Men med sivilloven gikk det tregt. Radikale lovforslag på Stortinget i de første årene ble oversendt lovkomiteen for å vurdere om de skulle inn i den nye sivilloven. Lik arv ble foreslått i 1815, og myndighet for ugifte kvinner over 30 år ble foreslått i 1818. Stortinget var helt enig, men oversendte likevel forslaget til lovkomiteen.

Sivilloven

I 1827 godtok Stortinget en plan for sivillovboken. Mandatet for lovbokarbeidet var svært ambisiøst: Det var ikke snakk om en ren kodifikasjon av gjeldende rett. Mandatet forutsatte en gjennomgang av gjeldende lover for å bestemme hvilke som skulle med i lovboka. Av nasjonale grunner skulle det legges vekt på å bevare institusjoner som skrev seg tilbake til «Hagen Adelsteen og Magnus Lagabæter udgivne Love» og som ennu var i «Minde hos Folket». Dessuten skulle en benytte andre nasjoners lover og lovbøker, særlig nevnt var de franske, nederlandske, bayerske, østerrikske og prøyssiske lovbøker, samt arbeidet med den svenske. Kyndige dommeres vurdering skulle innhentes. Internasjonale traktater og avtaler skulle heller ikke tapes av syne. Likevel skulle en ikke fravike det som hadde vært gjeldende rett uten «viktige Grunde». Lovboka skulle bygges opp med en «sand videnskabelig Aand» til et system der det skulle være orden i og forbindelse mellom de forskjellige avdelinger. Paragrafene og motivene skulle skrives klart. Reglene skulle en kunne «beholde i Hukommelsen». Loven skulle ikke bli for stor, den måtte ikke bli for dyr å kjøpe. Den skulle uten vanskelighet «ofte gjennomleses» og erindres av enhver statsborger til den ble levende for alle og gjenstand for «Agtelse og Kjærlighed». 9

For å utføre et slikt oppdrag trengtes hjelp fra Universitetet. Stortinget engasjerte universitetslektor Claus Winter Hjelm. Han var beste kandidat i juss, hadde fått innstilling til kongen, og hadde undervist juss-studenter et par års tid. Dessuten hadde han signalisert sitt standpunkt om behovet for lovrevisjon i artikkelen «Om Ægtefolks Formuesfælleskab» 10 : Danske jurister hadde mistolket norsk rett, hevdet Hjelm. Han mente både eldre lovgivning, rådende rettsoppfatning og tendensen i nyere lovgivning viste at det ikke burde være felleseie i fast eiendom i ekteskapet. Kvinner burde styre sin egen eiendom. De hadde evner til det: Claus Winter Hjelm mente at ekteskap ikke burde stifte sameie i fast eiendom på landsbygda, og han mente at kvinner var skikket til å forvalte sin egen eiendom:

«thi Erfaring har i Almindelighed viist, at Fruentimmer holde ligesaa fornuftigt og sparsomt Huus med deres Midler som Mandfolk, og sjeldnere forfalde til Skiødesløshed eller farlig anvendelse af deres Formue, hvortil ogsaa deres Kjøn giver sparsommere Anledning. De qvindelige Svagheder ere overhovedet langt farligere for Personen end for Godset, hvorimod det oftest forholder sig omvendt med Mandkiønnet» 11

Hjelm oppfordret til innspill. Svaret kom fra Danmark, fra den store juristen Anders Sandøe Ørsted som i en lang anmeldelse av Hjelm, hevdet at det ikke var behov for noen ny norsk lov. Rettsfellesskapet med Danmark hadde vært utmerket, ingen hadde protestert i følge Ørsted, og ekteskapslovgivning burde man i hvert fall ikke endre. Felleseie var det som best tilsvarte ekteskaps idé. 12

Ørsted var inspirert av den tyske rettslærde Carl von Savigny og hans forsvar for tradisjonene i nasjonenes rettssystem. Savignys kritikk rettet seg mot Napoleons innføring av Code civil i de tyske områdene Napoleon hadde okkupert fra 1806 og framover. I Norge var ikke spørsmålet om tradisjon like enkelt, mente Hjelm. Her sto valgt mellom den nære danske og den eldre norske rettstradisjonen. Ørsted avfeide den norske tradisjonen som foreldet. Schweigaard signaliserte i to artikler fra utenlandsreisen i 1835 at han fulgte Ørsted. 13

Det kan synes som denne kontroversen om ekteskapslovgvning stanset hele sivillovboksarbeidet innen det kommet ordentlig i gang. Noen vil kanskje stusse over det og mene at familierett er et perifert emne når en ny stats lovverk skal revideres. Men ekteskap og familie ville naturlig nok være de to store emnene i en sivillovbok, og spørsmålene om personers myndighet og rådighet var nært knyttet til dette. Også i den svenske lovkomiteen begynte sivillovsarbeidet med en lengre diskusjon om ekteskap og bodeling. 14 Det er derfor ikke overraskende at kontroversen om ekteskapslovgivningen satte spørsmålet om sivillov på spissen. Den manglende oppfølgende diskusjonen om sivilloven blant juristene i Norge kan tyde på at flere tidlig begynt å tvile på ønskeligheten av en revisjon av lovverket etter Ørsteds harde kritikk.

De to juristene Hjelm og Schweigaard fortsatte på hver sin måte å prege rettsutviklingen på 1800-tallet. Hjelm fortsatte arbeidet for lovkommisjonen med militærstraffelov og sivilprosess og ble senere dommer i Høyesterett. Schweigaard ble først universitetslektor med ansvar for økonomiforelesningene, deretter professor i rettsvitenskap og stortingsrepresentant fra 1842 til sin død i 1870.

Men Stortinget ble utålmodig. Gang etter gang hadde de vedtatt lover, men regjeringen avviste forslagene med henvisning til at dette burde inn i sivilloven. Lik arv var ett av disse lovforslagene. Til slutt satte Stortinget foten ned, stilte en kort tidsfrist for Hjelm, utkastet kom ikke, og dermed var det over. De delene av sivilloven som Hjelm selv trykket opp for egne penger i 1845 viste at loven nok kunne hatt en vitenskaplig ånd, men kort ville den ikke blitt. 15

Da sivilloven var oppgitt, kom den politiske prosess i gang igjen med lover om arv, skifte, fattige m.m. Men ekteskapslovgivningen ble ikke endret. Universitetets bidrag til rettsinformasjon om den er et kapittel for seg. I Peter Jonas Colletts lærebøker i Familierett og Personrett kunne de unge juristene lese at ekteskapets rettsvirkninger var at kvinnen ble «på en måte eiendomsløs». 16 Ørsteds tolkning av gjeldende rett hadde slått igjennom. Men på dette punktet vil jeg hevde at juristenes rettsinformasjon heldigvis ikke preget rettsoppfatningen i Norge. Jaabæk i spissen for bondevennforeningene stilte lovforslag i 1871 om at mannens kausjonsansvar bare måtte gjelde halve boet, og fikk oppslutning om dette i hele sin store organisasjon med over 140 lokallag. At lovforslaget ble avvist av lovkomiteen i Stortinget med at den ville gjøre mannen halvparten så umyndig, hindret ikke om lag en tredjedel av landets kommunestyrer å foreslå enda mer vidtrekkende innskrenkninger i 1883: De mente at mannens kontrakter ikke kunne være gyldige uten hustruens samtykke. Rettsoppfatningen blant folk synes etter min oppfatning å ha ligget nærmere Hjelm enn Ørsted. Jeg tror det skyldes lang tids erfaring med økonomisk fornuftige kvinner i norsk familieøkonomi. 17

Kriminalloven

Også straffelovgivningen vekket debatt. Fram til 1842 da Norge fikk ny straffelov, måtte norsk rettsvesen hanskes med de grufulle straffebestemmelsene i Christian Vs Norske Lov og senere forordningers presiseringer og tillempninger av disse. Det var lang tradisjon for å se bort fra straffebestemmelser om halshugging, levende brenning og annen lemlesting. Men å lage en ny kriminallov var heller ikke uproblematisk, særlig ikke fordi Carl Johan la opp til et nært samarbeid mellom den svenske og norske lovkomiteen om en likelydende straffelov i rikene. Også her deltok universitetets jurister i debatten. Lektor i lovkyndighet Henrik Steenbuch advarte sterkt i avisen Morgenbladet mot samarbeid mellom den svenske og norske komiteen. Han kalte det amalgamasjon, advarte mot forsøk på sammensmelting av Norge og Sverige og mante til å ta vare på de nasjonale særpreg i strafferetten - om det så var dansketidas lover det gjaldt. 18 Men samarbeidet ble gjennomført og likelydende kriminallover utarbeidet i 1831. De ble oversatt til tysk og sendt ut til tyske jussprofessorer for vurdering. Det skulle bli en systematisk lov med fem grader straffearbeid, så en alltid skulle vite hva som ventet den som forbrøt seg. Da utkastene ble publisert i Norge, vekket de straks debatt. En sterk kritikk kom fra Hans Barlien, en av bondeopposisjonens menn. Barlien hadde vært stortingsrepresentant i 1815 for Nord-Trøndelag. 19 Han var kritisk til innholdet i kriminallovforslaget, særlig til at dødsstraff var beholdt, og han var kritisk til form, særlig til hvor omfattende kriminalloven så ut til å bli. Den endte opp med 115 sider. Barlien formulerte enkelthet og oversiktelighet som rettsikkerhetsidealer.

«Den sande Retferdighed fordrer, at Enhver, der skal efterleve Loven, ogsaa bør have Anledning til at lære at kjende dens Bud i ethvert Tilfelde; følgelig bør Loven være saaledes indrettet, at Enhver i den Samme kan finde alt, hvad han behøver at vide, for at ungaae dens Overtredelse, uden at henvises andensteds at søge derefter. Ingen skal straffes for Noget, som han ikke kan vide at være Uret.» 20

Lovgivning og rettsinformasjon får nye publiseringskanaler

Selv om arbeidet med sivilloven hadde ført til at lovgivning på familierettens område hadde stått i stampe, og kriminalloven først kom i 1842, så hadde det vært betydelig lovgivningsaktivitet, og fra 1840-årene økte den. Publikum kunne holde seg oppdatert om lovgivning ved å følge med på bygdetingene, lese i regjeringsorganet Rigstidende eller kjøpe samlinger av bestemmelser som ble utgitt av forskjellige redaktører i tidsrommet 1817-1876. 21 Også for de gamle lovene fra eneveldets dager som fortsatt gjaldt, ble informasjonssystemet forbedret. Et utvalg instrukser til embetsmenn 1600-1814 om iverksetting av lover ble utgitt i fire bind av F.A. Wessel Berg i 1840-årene, for øvrig med samme systematikk som Schou hadde brukt i utgavene av forordningene på 1700-tallet. 22 Men den virkelig store forbedringen av rettsinformasjon skjedde ved tre nye viktige publikasjoner; Norsk Retstidende som fra 1836 publiserte høyesterettsdommer, Norsk tidsskrift for lovkyndighet fra 1863 publiserte også forhandlingene i Høyesterett. Dette ble senere innlemmet i Norsk Retstidende. Fra 1877 ble Norsk lovtidend det offisielle kunngjøringsorganet for lovgivning i Norge. 23

Avsluttende bemerkninger: Å følge eneveldets lovgivning inn på 1900-tallet

Men dermed var ikke alle problemer løst, verken med rettsinformasjon eller med klarhet i lovene. Samlingene av dommer i borgerlige tvister fra Kristiania byrett Domme og Kjendelser ved Kristiania Byret i borgerlige Retstrætter 1867-1921, der første bind ble utgitt i 1901, viser dette med all tydelighet. 24 Domssamlingen viste hvordan bestemmelser fra eneveldets dager måtte praktiseres sammen ny lovgivning i en ny tid. Utfordringene viste seg ikke minst i ekteskapsretten. At det var komplisert å anvende de gamle bestemmelsene om nytte og nødvendighet i et moderne forbrukersamfunn viser til fulle grenseoppgangen juristene gjorde i forhold til § 5-1-13 i Norske Lov. Paragrafen hadde overlevd som § 17 i Lov om ektefellers formuesforhold fra 1888. Det ble en utfordring for juristene å praktisere det gamle vurderingskriteriet «nytte og nødvendighet» med hensyn til hvilke kjøp hustruen kunne gjøre når hovedregel var at mannen rådet over boet alene. De løste det ved en nesten standspreget grenseoppgang: Silkekjoler kunne nok være nyttig og nødvendig for en skuespillerinne, en mårmuffe for en bokhandlerhustru kunne godtas, mens erter og gryn måtte regnes til de nyttige og nødvendige kjøp en håndverkerhustru kunne foreta. Særlig klart var det ikke, og behovet for ny lovrevisjon var opplagt. 25 Den nye ektefelleloven fra 1927 gjennomførte i stor grad den opprydding som § 94 i Grunnloven hadde signalisert. Ektefelleloven endret vesentlig den grunnleggende formelle ulikhet mellom kjønnene som hadde fått bestå gjennom hele 1800-tallet med hensyn til disposisjonsrett over fellesboet. Men dette gjaldt for nye inngåtte ekteskap. For eksisterende ekteskap dvs. ekteskap inngått før 1927 ble den gamle ulikebehandlingen mellom kjønnene videreført på grunn av flere tvilsomme overgangsordninger. 26 Trolig kan vi snakke om en kontinuitet i mannens disposisjonsrett fra Christian Vs Norske Lov til langt opp på 1970-tallet. Noen strukturer har det tatt lang tid å endre i Norge.

Konklusjon i tre punkter

Perspektivet jeg har lagt på «Lovgivning og rettsinformasjon» i denne artiklene kan deles i tre: Betydningen lovgivning og rettsinformasjon har for demokratisering. Ønsket om klarhet og enkelhet til erstatning for tidligere tiders kronglete regelverk. Utfordringen som kontinuiteten fra eneveldets lovverk skapte. Jeg skal konkludere på disse tre punktene.

Demokratisering

Folkesuvereniteten og Stortinget som lovgivende myndighet forutsatte en vid interesse for lov og rett i befolkningen. Var den der? Jeg vil svare ja - involvering i lov og rett hadde lang tradisjon i Norge. Det eksisterte et system for rettsinfomasjon knyttet til tingene. Kjennskap til lov og rett hadde folk hatt selv med den kronglete kansellistilen under eneveldet. Og misnøyen, utålmodigheten og forargelsen over gjeldende ufornuftige lover var den beste starten Stortinget kunne fått for sin lovgivningsvirksomhet. I Stortinget møttes bønder, borgere og embetsmenn, blant dem flere universitetsutdannede jurister. Det var temperatur over lovgivningsmyndigheten, og debattene som har foregått i stortingssalene ble ettertraktet avisstoff til glede og forargelse for mange lesere. Ja, selv i dag er de en fryd å lese.

Klare og enkle bestemmelser

Klarhet var et mål for lovrevisjon. Særlig ser vi dette i planen for sivillovboken. Barliens kommentar er også et eksempel på dette ønsket. Universitetsjuristene hadde ulike syn på hvordan ny lovgivning burde være. Mens Hjelm ville følge Stortingets mandat og bygge opp sivilloven som et «sant vitenskaplig system», ville Steenbuch og Schweigaard beholde henholdsvis straffelov og familierett fra eneveldets dager fordi de var godt innarbeidet.

Kontinuitet

At flere bestemmelser angående formuesforhold i ekteskapet fra Christian Vs Norske lov ble beholdt helt fram til 1927 er bare ett eksempel på kontinuitet. Mange av eneveldets forordninger var fortsatt gjeldende rett i Norge inntil det skjedde lovrevisjon. Det gjaldt store deler av den omfattende næringsreguleringen for byene og hele den forferdelige eneveldige strafferetten. Dette førte utvilsomt til et rettsinformasjonsproblem, både når det gjaldt mengden og tolkingene av de gamle bestemmelsene. Universitetet fikk en stor utfordring i å lære unge jurister om gjeldende rett.

Utgavene av forordninger og reskripter ble et hjelpemiddel for juristene som skulle anvende lovene i forskjellige embeter. Minst like viktig ble Norsk Retstidende som viste hvordan Høyesterett anvendte de gamle lovene opp mot nye lover og selve Grunnloven. Og ikke minst at alle nye lover ble kunngjort i Norsk lovtidend. Der er all grunn til også å feire Lovdatas 30-års jubileum som en verdig arvtaker til denne viktige demokratiske tradisjonen som sikrer at lovgivning og rettsinformasjon kommer ut til folk.

Noter

1.  Hilde Sandvik, «Umyndige» kvinner i handel og håndverk. Kvinner i bynæringer i Christiania i siste halvdel av 1700-tallet, 1985, trykt 1992 i skriftserien fra Tingbokprosjektet. S. 188. Christiania politirett 7.11.1781
2.  Lagretten hadde domsmakt, men sorenskriveren fikk etter hvert økende innflytelse som dommer. Fra 1634 skulle han være meddommer og fra 1687 enedommer, bortsett fra i livs-, æres- og odelssaker.
3.  Jens Arup Seip, «Ting og stevne i Rogaland», Tingbøker for Jæren og Dalane, Stavanger 1953.
4.  Tingbøker for Jæren og Dalane, Stavanger 1953, s. 7, Ågot Liland mot Sven Pedrsen Skarås.
5.  Hilde Sandvik, Kvinners rettslige handleevne på 1600- og 1700-tallet, med linjer fram til gifte kvinners myndighet i 1888. Acta Humaniora, Universitetet i Oslo, 2002.
6.  Ståle Dyrvik, «Om giftarmål og sosiale normer. Ein studie av Etne 1715-1801, Artikler i etnologi 1987, 27-41. Sølvi Sogner, «Illegitimitet i et kjønnshistorisk perspektiv på maktstaten i tidlig nytid». Festskrift til Hans Christian Johansen, 1995, s. 33-46, (14 s).
7.  Se register over åpne brev og missiv i Tingbok for Finnmark 1620-33, red. Hilde Sandvik og Harald Winge, Norsk lokalhistorisk institutt, Skrifter 1987, s. 341.
8.  Jacob Henric Schou, Chronologisk Register over de Kongelige Forordninger og Aabne Breve, samt andre trykte Anordninger som fra Aar 1670 ere udkomne, tilligemed et nøiaktigt Udtog af de endnu gieldende, for saavidt sammei Almindelighed angaae Undersaatterne i Danmark og Norge, forsynet med et alphabetisk Register, København 1795. Også på nett fram til 1700: http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/prosjekter/tingbok/kilder/schou/hovedside.html, og de fleste bind fra 1700-tallet er digitalisert av Nasjonalbiblioteket og kan leses på nett.
9.  Stortingsforhandlingene 1827, juli, nr. 1, s. 420-33.
10.  Claus Winter Hjelm, «Om Ægtefolks Formues-Fællesskab», Juridiske Samlinger for 1827, Christiania 1827. Forutsetninger for folkestyre, Oslo 2010.
11.  Hjelm 1827, 438.
12.  Anders Sandøe Ørstedt, Juridisk Tidsskrift, XIV. 1. Kjøbenhavn 1829.
13.  Hilde Sandvik, «Kvinnelig svakhet, forutsetning for mannlig styrke og økonomisk vekst? Linjer i Schweigaards syn på kvinners evner og økonomiske virksomhet», Ola Mestad (red.) Anton Martin Schweigaard, professorpolitikaren, Akademisk publisering, Oslo 2009.
14.  Hilde Sandvik, Frihet og likhet også for kvinner? Debatten om ny sivillov og kvinnenes stilling i Sverige og Norge 1815-1845, i Hilde Sandvik (red.) Demokratisk teori - historisk praksis 1750-1850, Forutsetninger for folkestyre, Oslo 2010.
15.  Claus Winter Hjelm, Udkast til Almindelig borgerlig lovbog for kongeriget Norge, 1845-46.
16.  Peter Jonas Collett, Forelæsninger over familieretten efter den norske lovgivning, Christiania 1851, 149: I forhold til sin og den felles formue trer kvinnen «aldels ikke frem som en særskilt Person». «Hun bliver saaledes paa en Maade eiendomsløs».
17.  Sandvik 2002, 228-244, se også Hilde Sandvik, «Det økonomiske fellesskapet», i Sølvi Sogner (red.): Gode og vonde dagar. Familieliv i Noreg frå reformasjonen til vår tid, Det Norske Samlaget, Oslo 2003.
18.  Michalsen, Dag, Nasjon eller union? Norsk unionsrettsforskning 1814-1905, Ola Mestad og Dag Michalsen (red) Rett, nasjon, union. Den svensk-norske unionens rettslige historie 1814-1905, Oslo 2005, s. 215-219.
19.  Barlien kom aldri tilbake som stortingsrepresntant selv om han prøvde. Han regnes blant den første bondeopposisjonens viktige talsmenn sammen med Peder Soelvold og John Neergaard. Barlien var misfornøyd med den politiske utviklingen i Norge og utvandret til USA i 1837.
20.  Hans Barlien: Bemærkninger til det ny Lovudkast, dateret 31te October 1831, Trondheim 1833.
21.  Peter Vogt C. Arntzen, K.A. Arntzen, Peter Martin Ottesen, Chr. Birch-Reichenwald, Jørgen Herman Vogt, Nils Vogt, Chr. Bull, J. Collett, P. Collett, Edw. Mørch, L.J. Vogt, Otto Mejlænder Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m., der vedkomme Kongeriget Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse i tidsfølgende Orden og udtogsvis samlede og udgivne, 1817-1876.
22.  Fredrik August Wessel Berg, Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge: i Tidsrummet 1660-1813 (1841-47).
23.  Se bl.a. Jon Bing, Rettslige kommunikasjonsprosesser, 1982, s. 203-204.
24.  Første bind var utgitt av E. Hambro: Domme og Kjendelser ved Kristiania Byret i borgerlige Retstrætter, Første Samling 1867-1891 / udgivet af E. Hambro, 1901.
25.  Hilde Sandvik, Kvinners rettslige handleevne på 1600- og 1700-tallet, med linjer fram til gifte kvinners myndighet i 1888.: Acta Humaniora. Universitetet i Oslo. 2001 s. 251-253.
26.  Tone Sverdrup, Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv, 1997, s. 55. Sverdrup viser at følgene av overgangsordningene der mannen i eksisterende ekteskap ble antatt å ha «ført eiendommen inn i boet» var dramatiske for kvinnene. Hun skriver: «Sett med dagens øyne skjedde det med andre ord en massiv eiendomsoverføring ved innføringen av ektefelleloven av 1927. Det store flertallet av gifte kvinner i Norge ble eiendomsløse den 1. januar 1928.»