Plenumssak i Høyesterett - statens erstatningsansvar - Finanger II-saken

Høyesterett avsa 28. oktober 2005 i plenum dom i sak som gjaldt spørsmålet om staten var erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av EFs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett i forbindelse med tilslutningen til EØS-avtalen.

Avgjørelse    28. oktober 2005    👤Knut Davidsen

Bakgrunnen for saken var en bilulykke i 1995 hvor saksøker, A, ble alvorlig skadet og 100% erversufør. Føreren av bilen hadde en promille på ca. 1,2. Det ble lagt til grunn at det var årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og ulykken, og at A var klar over at føreren var påvirket. A krevde erstatning etter bilansvarsloven § 4, men forsikringsselskapet bestred kravet under henvisning til bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b. (Bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b ble endret ved lov 15. juni 2001 nr. 61 - lenken er til denne lovteksten). A ble i tingretten tilkjent erstatning med 50% reduksjon. Forholdet til EØS-retten ble ikke behandlet. Både A og selskapet anket dommen. Lagmannsretten kom til at ansvarsbegrensningen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b var en utelukkelsesregel og i strid med EFs motorvognforsikringsdirektiver. Bestemmelsen ble satt til side under henvisning til § 2 i EØS-loven. Med hjemmel i bilansvarsloven § 7 første ledd reduserte lagmannsretten erstatningen med 30 prosent. Lagmannsrettens dom ble fra begge sider påanket til Høyesterett. Under saksforberedelsen besluttet saksforberedende dommer i medhold av domstolloven § 51 å forelegge spørsmål for EFTA-domstolen:

"Er det uforenlig med EØS-retten at en passasjer som påføres skade ved frivillig kjøring i motorvogn, ikke har krav på erstatning med mindre særlige grunner foreligger, dersom passasjeren visste eller måtte vite at motorvognens fører var påvirket av alkohol på ulykkestidspunktet og det var årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og skaden?"

Etter muntlig høring avga EFTA-domstolen 17. november 1999 en rådgivende uttalelse, E-1/99, og uttalte blant annet:

"Det er uforenlig med EØS-retten (rådsdirektiv 72/166/EØF av 24 april 1972 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og kontroll med at forsikringsplikten overholdes, annet rådsdirektiv 84/5/EØF av 30 desember 1983 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn og tredje rådsdirektiv 90/232/EØF av 14 mai 1990 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogn) at en passasjer som påføres skade ved frivillig kjøring i motorvogn, ikke har krav på erstatning med mindre særlige grunner foreligger, dersom passasjeren visste eller måtte vite at motorvognens fører var påvirket av alkohol på ulykkestidspunktet og det var årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og skaden."

Høyesterett i plenum avsa dom i saken 16. november 2000 (Rt 2000 1811). Høyesterett kom enstemmig til at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b måtte anses som et direktivstridig unntak fra forsikringsdekningen. I tillegg måtte bestemmelsen anses i strid med direktivene fordi trafikkforsikringen ikke dekket bilførerens personlige ansvar. Det var dissens med hensyn til hvordan motstriden skulle løses. Flertallet - ti dommere - mente at bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b hadde en slik ordlyd at det ikke var mulig ved fortolkning å komme til et resultat som ikke var i strid med EØS-direktivene. Mindretallet - fem dommere - fant at EØS-retten måtte gis forrang, slik at bestemmelsen ikke fikk anvendelse. I samsvar med flertallets standpunkt ble selskapet frifunnet for As krav etter trafikkforsikringen.

A anla i 2000 søksmål ved Oslo byrett mot staten v/Justisdepartementet. Hun nedla påstand om at staten var erstatningsansvarlig og hadde plikt til å betale den erstatning som - uten bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b - ville fulgt av bilansvarsloven § 6, redusert med 30 prosent etter medvirkningsregelen i § 7 første ledd. I tingretten ble staten dømt til å utbetale erstatningen og dekke saksomkostningene. Staten påanket saken til lagmannsretten som, med dissens fra en dommer, frifant staten. A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og justitiarius besluttet at saken i sin helhet skulle avgjøres av den samlede Høyesterett, jf. lov 25. juni 1926 nr. 2 § 4 jf. § 3. Flertallet i Høyesterett - ni dommere - stadfestet tingrettens dom, og A ble tilkjent saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett. Mindretallet - fire dommere - kom til samme resultat som lagmannsretten.