Lås

Sanksjoner i internasjonal politikk

Sanksjoner i internasjonal politikk vil si tvangstiltak eller straffetiltak mot et eller flere land som truer eller bryter freden eller internasjonal avtale. De kan også rettes mot et land som fører en politikk som andre land eller det internasjonale samfunn sterkt misliker. 

Artikkel    20. februar 2015    👤Jon D. Bech

I tillegg kan sanksjoner også anvendes mot ikke-statlige aktører, grupper og enkeltpersoner. Siktemålet er å få vedkommende land eller gruppe til å endre sin politikk og praksis. Sanksjonstiltakene kan omfatte ett eller flere land. En sondrer gjerne mellom diplomatiske og økonomiske sanksjoner. Type sanksjoner kan være våpenembargo, handelsboikott, brudd på kommunikasjoner til sjøs og til lands og diplomatisk isolasjon. Dersom sanksjoner ikke fører fram, kan det være aktuelt å bruke militære maktmidler. Bare FNs Sikkerhetsråd kan treffe bindende vedtak om dette.

I lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av FNs Sikkerhetsråd gis regjeringen fullmakt til å treffe de bestemmelser som er nødvendige for å gjennomføre slike vedtak. Med hjemmel i denne loven er det vedtatt forskrifter om sanksjoner mot Iran, Irak, Somalia, Sierre Leone, Nord-Korea, Eritrea, Elfenbenskysten og Libya, mot Usama bin-Laden, Al Qaida og Taliban, mot ikke-statlige aktører i Den demokratiske republikk Kongo og Libanon og mot grupper, militser og personer i Darfur-provinsen i Sudan.

Med hjemmel i lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form avbrot eller avgrensing av økonomisk eller anna samkvem ned tredjestater eller rørsler, kalt sanksjonslova, er det vedtatt forskrifter om sanksjoner mot Burma (Myanmar) og Hviterussland.

I tillegg til de ovennevnte lovene er det også vedtatt to lover rettet mot enkeltland; lov 25. juni 1999 nr. 43 om særlige tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia og lov 27. juni 2003 nr. 58 om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe.