Norsk Lovtidend

Siste trykte utgave av Norsk Lovtidend

Så er det slutt. Den trykte utgaven av Norsk Lovtidend er avviklet etter å ha vært utgitt siden 1877. Hefte 19 i avdeling I (lover og sentrale forskrifter), som ble utgitt 8. februar 2017, ble den aller siste utgaven.

Artikkel    8. februar 2017    👤Dag T. Hoelseth   

Avdeling II, som inneholder regionale og lokale forskrifter, takket for seg allerede 16. januar 2017 med hefte 4 for årgangen 2016. 

Antallet abonnenter på den trykte utgaven har vært sterkt fallende over flere år, og etter forslag fra Lovdata besluttet Justis- og beredskapsdepartementet å avvikle de trykte utgavene for avdeling I og avdeling II etter 2016-årgangen. Det gjenstår dermed bare å lage register for 2016-årgangen for begge avdelingene.

I praksis vil ikke avviklingen ha noen stor praktisk betydning. Den elektroniske kunngjøringen på Lovdata Åpne sider  (www.lovdata.no) har vært den offisielle kunngjøringen av Norsk Lovtidend fra og med 2001-årgangen da Norge som det første landet i Europa gikk over til elektronisk kunngjøring. I dag er det elektronisk kunngjøring som gjelder i de fleste europeiske land. Ønsket om en statisk utgave og hensynet til bibliotek med flere gjorde at Lovdata på vegne av Justis- og politidepartementet fortsatte å produsere en trykt utgave som fra 2001 i snitt hvert år kom ut med 16 hefter fordelt på 2667 sider i A-format i avdeling I, mens snittet for avdeling II har vært hhv. 5 hefter og 622 sider. PDF-utgaven av de trykte heftene har også vært gratis tilgjengelig på Lovdatas Åpne sider fra 2001 til 2016, der kunngjøringene også vil være tilgjengelig i fremtiden. Kunngjøringene nummereres fortløpende, men blir ikke lenger samlet i nummererte hefter. Nasjonalbiblioteket jobber for tiden med å legge inn skannede versjoner av Lovtidend fra 1877 til og med 2000-årgangen, og flere årganger er allerede på plass i Bokhylla.no .

«Låst PDF»

Behovet for en statisk versjon gjør at alle kunngjøringer i Norsk Lovtidend avdeling I og II fra og med 1. januar 2017 også blir tilgjengelig i PDF-versjon. Disse vil også ha assosierte signaturer som kan lastes ned sammen med PDF-filene. 

Formålet med signaturene er å gi en trygghet om at en PDF-fil som enten er lastet ned, mottatt på e-post eller gjennom andre kanaler, ikke er endret av utenforstående. Signaturene vil også kunne fortelle at dokumentet er publisert av Lovtidendredaksjonen selv. 

Rettelser

Tidligere ble rettelser publisert i neste tilgjengelige trykte utgave og en samlet oversikt over hvor rettelsene var publisert ble inntatt bakerst i hvert hefte. Fra og med 2001-årgangen ble rettelsene også lagt inn bakerst i den elektroniske kunngjøringen. Sistnevnte praksis vil bli videreført. 

De siste årene har det vanligvis vært kunngjøringer to ganger ukentlig i avdeling I, men frekvensen har vært høyere under «toppene» de siste ukene før jul og før 1. juli. I avdeling II har torsdag vært fast kunngjøringsdag. Redaksjonen tar nå sikte på daglige kunngjøringer i avdeling I – når det er noe å kunngjøre – mens kunngjøringene i avdeling II vil finne sted tirsdager og torsdager, og ellers etter behov. 

Lov 1. april 1876 angaaende Udgivelse af en Lovtidende og Bekjendtgjørelse af Love m.V. 

Den første Lovtidendloven ble vedtatt i 1876 blant annet for å sikre bedre kjennskap til og større utbredelse av lover og forordninger mv. Frem til da ble lover og forordninger m.m. trykt opp og distribuert til «Overøvrighederne» og andre embetsmenn i forbindelse med den påbudte tinglysingen. Det ble også publisert på privat initiativ, etter hvert med støtte fra Statssekretariatet, en årlig samleutgave av de vedtatte lovene og forskriftene. 

En annen problemstilling hadde vært tinglysingen av lovene som medførte forskjellige ikrafttredelsestidspunkter. Jusprofessor Torkel Halvorsen Aschehoug (1822–1909) skrev i en «Forestilling» til Justisdepartementet 10. februar 1875, inntatt i Ot.prp.nr.9 (1876): 

«Lovbogens 1-3-10 paabyder, at Kongelige Forordninger eller Befalinger, som fremstilles og befales at skulle læses, blive at lyse til Thinge. Heraf har den Retsregel udviklet sig, at ingen Lov i Almindelighed antages at træde i Kraft i nogen Jurisdiktion, førend fra den Dag, paa hvilken Thinglysningen der har fundet Sted.

Denne Regel er øiensynligt uhensigtsmæssig. Det fortjener her allerede at anmærkes, at den gjør det fornødent for Regjeringen at føre Control med, at Thinglysning finder Sted, og at kræve Indberetning om, naar dette skeer, hvilket foranlediger en Del Arbeide. Dernæst, at det i Jurisdiktioner, hvor Thing sjeldent holdes, kan tage lang Tid, inden en ny Lov træder i Kraft. Fremdeles, hvad der danner den væsentligste Indvending mod den omhandlede Bekjendtgjørelsesmaade, at nye Love træde i Kraft til temmelig forskjellige Tider i de forskjellige Jurisdiktioner, hvilket kan medføre ikke ubetydelige Vanskeligheder, naar Personer, der have Bopæl i disse, i Mellemtiden indlade sig i Retshandeler med hinanden, eller naar et allerede stiftet Retsforhold eller paabegyndt Foretagende eller Anlæg udstrækker sig over flere saadanne Jurisdiktioner». 

1876-loven bestemte at «Enhver Lov træder, forsaavidt den ikke selv bestemmer noget andet, i Kraft overalt i Riget 4 Uger efter den Dag, da det Nummer af Lovtidenden, hvori den bekjendtgjøres, er udgivet». Dette medførte eksempelvis at lovene som ble kunngjort i et hefte med utgivelsesdato 1. november trådte i kraft 30. november, hvis de ikke selv sa noe annet. 

Lovens § 1 bestemte at Norsk Lovtidende skulle utgis for offentlig regning og inneholde blant annet grunnlovsbestemmelser, lover, provisoriske anordninger samt opphevelse av disse, og i tillegg «af Kongen eller et Regjeringsdepartement givne eller approberede Anordninger og Bestemmelser, hvis Overtrædelse kan paadrage Private Ansvar eller Tab af Rettigheder» og til sist «Beslutninger om Skattepaalæg».

Lovens § 4 bestemte videre at man i en særskilt avdeling kunne innrykkes «andre af Kongen eller et Regjeringsdepartement eller af anden Autoritet udfærdigede Bestemmelser, saasom Resolutioner, Konventioner, Traktater, Plakater, Bekjendtgjørelser, Instruxer, Reglementer, Skrivelser m.M., forsaavidt de findes af saadan Betydning, at deres Offentliggjørelse paa denne Maade ansees hensigtsmæssig.»

En kongelig resolusjon av 10. januar 1877 bestemte at avdeling I skulle inneholde bestemmelsene opplistet i § 1, mens avdeling II skulle inneholde bestemmelsene nevnt i § 4 samt de nevnt i § 1 som var hensiktsmessig å oppbevare i «en almindelig Samling».

Den aller første heftet i avdeling I ble utgitt 26. januar 1877 og den første inntatte resolusjonen datert 10. januar 1877 bestemte at «Edderfugl og Raphøns ikke maa fanges eller dræbes inden Stavanger Amt, Edderfugl indtil Udgangen af Aaret 1886, Raphøns indtil Udgangen af 1881.» Den første resolusjonen inntatt i avdeling II , datert 5. januar 1877, omhandlet godkjennelse av takster for benyttelse av offentlige brygger i Flekkefjord.

Ansvarlig utgiver av Norsk Lovtidende var Statssekretariatet, senere benevnt Statsrådssekreteriatet, som fra høsten 1939 ble benevnt Statsministerens kontor

Innholdet i Norsk Lovtidende og oppdelingen i to avdelinger som beskrevet ovenfor endret seg svært lite frem til nåværende Lovtidendlov av 1969 trådte i kraft 1. januar 1970. I en periode fra 1879 til 1914 ble avdeling II utvidet til også å inneholde «Traktater, eller under  anden Benævnelse saasom Konventioner, Deklarationer o. s. v., indgangne Overenskomster med fremmede Stater skulle, forsaavidt ikke noget Andet af Kongen for enkelt Tilfælde bestemmes, offentliggjøres saavel i Originaltext som i Oversættelse». Dette skjedde endog parallelt med utgivelsen av Overenskomster med fremmede stater (OMS) som ble utgitt fra 1879. Under krigen ble London-regjeringens provisoriske anordninger m.m. samt saker som naturlig hørte hjemme i OMS inntatt i den såkalte «Londonutgaven» av Lovtidend utgitt av Justisdepartementet i London, men alt falt tilbake til det normale igjen etter krigens slutt.

Navnet på tidsskriftet ble for øvrig endret fra «Norsk Lovtidende» til «Norsk Lovtidend» i 1938.

Lov 19. juni 1969 nr. 53 om Norsk Lovtidend m.v.

Den nye Lovtidend-loven ble vedtatt for å kunne harmonisere bedre med forvaltningsloven 1967 som trådte i kraft 1. januar 1970, og for å fjerne bestemmelser i 1876-loven som var overflødige eller ikke lenger var aktuelle. Forvaltningsloven § 38 hadde som hovedregel at alle forskrifter skulle kunngjøres i Lovtidend uansett om overtredelse av en lov eller forskrift medførte ansvar eller tap av rettigheter for privatpersoner og uansett om forskriften var utferdiget av Kongen, et departement, et direktorat eller av et annet forvaltningsorgan. Den nye Lovtidendloven skulle ikke lenger selv inneholde noe påbud om kunngjøring av forskrifter, men i stedet henvise til hva lovgivningen for øvrig bestemte om kunngjøring av forvaltningsvedtak.

Den nye loven påbød ellers som før kunngjøring av grunnlovsbestemmelser, lover og vedtak om ikrafttredelse og virksomhetsområde, provisoriske anordninger og Stortingets skattevedtak.

Utregningen av når en lov eller forskrift trådte i kraft når ikke annet var bestemt ble gjort enklere ved at fristen ble satt fra 4 uker til 1 måned. Dette medførte at dersom kunngjøringen fant sted den 20. i en måned ville loven tre i kraft den 21. den neste måned. Bestemmelsen kunne skape problemer hvis en lov ble inntatt i et hefte med utgivelse 28. januar, men dette var allerede løst ved domstolloven § 148 annet ledd siste punktum, som sa at «Har ikke maaneden dette tal, ender fristen paa den sidste dag i maaneden». 

Da den elektroniske kunngjøringen ble den offisielle fra 2001 og hefteutgivelsen ikke lenger var styrende ble ikrafttredelsesbestemmelsen tolket til å regnes fra den dagen loven eller forskriften ble kunngjort.  

Omorganisering

I 1974 ble avdelingene i Norsk Lovtidend omorganisert slik at avdeling I skulle inneholde lover og «sentrale» forskrifter m.m., det vil si forvaltningsvedtak som gjaldt for hele landet, mens avdeling II skulle inneholde regionale og lokale forskrifter. Forskrifter som gjaldt for Svalbard og forskrifter hjemlet i bilandsloven falt under avdeling I, i tillegg til forskrifter for universiteter og høyskoler. 

Fra og med 1982 fikk Lovdata, som ble stiftet året i forveien, ansvaret for å lage satsen til Norsk Lovtidend, mens Statsministerens kontor hadde ansvaret for siste korrekturlesning og fastsatte ellers begrensningen av hva Lovtidend skulle inneholde utover det påbudte. I 1992 overførte Statsministerens kontor redaksjonsansvaret til Justis- og politidepartementet. I et par år til stod departementet fortsatt for andrekorrekturen, men dette ansvaret ble så overlatt til Lovtidendredaksjonen i Lovdata. 

Norsk Lovtidend utgis fortsatt av Lovdata på vegne av Justis- og beredskapsdepartementet, men alt det praktiske rundt redigeringen og kunngjøringen skjer i Lovdata. Samtidig som den elektroniske kunngjøringen ble den offisielle i 2001, ble også den trykte utgaven omgjort fra A5-format til A4-format, først og fremst fordi det var enklere å redigere. 

Lovdatas redigeringsansvar fra og med 1982 har ikke medført noen betydelige endringer i hva som skal kunngjøres i Norsk Lovtidend. I tillegg til det som er påbudt ved lov, inntas andre vedtak som det har vært presedens for å kunngjøre, slik som vedtak om godkjenning av kommuners våpen og flagg, vedtak om endring i embetsinndelinger o.l. 

Omfanget derimot har endret seg betydelig de senere årene. Antallet lover og forskrifter har stort sett holdt seg på samme nivå siden Lovdata overtok ansvaret, men forskriftene er blitt mer detaljerte og omfangsrike, noe som gjenspeiler den mer komplekse utviklingen i samfunnet for øvrig. All lov- og forskriftsgivningen som EØS-avtalen har ført med seg har også ført til økt antall sider i Norsk Lovtidend. 

De første redaktørene 

Den første redaktøren var juristen Ernst Reinholdt Bætzmann (1834–1904), som ifølge nekrologen i Aftenposten 9. september 1904 først jobbet som advokatfullmektig et par år etter juridisk embetseksamen i 1866 før han ble ansatt som «copist» i Justisdepartementet. Da lov om Norsk Lovtidende ble vedtatt i 1876, ble han overført til Statssekretariatet der han bistod i arbeidet med forberedelsene til utgivelsen av Lovtidende og var tidsskriftets første redaktør fra 1877 til han gikk av i 1903. Han døde 8. september 1904 «efter længere Tids Sygelighed». Fra 1883 var han også redaktør av Norsk Kundgjørelsestidende, det som vi i dag kjenner som Norsk Lysingsblad. En periode var Lovtidendredaksjonen for øvrig et rent familieforetagende ettersom datteren Fredrikke Bætzmann (1862–1945), senere gift Planting, ifølge folketellingen 1900 stod oppført som tidsskriftets assistent. 

Da Bætzmann gikk av i 1903 etter at det tredje kvartalvise heftet for avdeling II var avsluttet, fikk Einar Hansen midlertidig redaktøransvaret inntil Frederik Theokar Salicath (1847–1911) overtok. Salicath, som tidligere blant annet var politimester i Larvik , er kanskje best kjent for forsøket på å kvitte seg med buekorpsene da han tjenestegjorde som konstabelinspektør i Bergen. Det gikk ikke så bra. Han rakk også å skrive en slektsbok om familien von Schlanbusch i 1892. Salicath døde på sin post 22. oktober 1911 og ble etterfulgt av Nicolai F. Leganger (1874–1933), som hadde ansvaret ut året inntil Ove Kristian Young (1857–1938) ble redaktør fra 1912. Leganger var senere statssekretær/statsrådssekretær, en stilling som i dag tilsvarer regjeringsråden ved Statsministerens kontor. De første redaktørene hadde alle ansvaret både for Lovtidend og Kunngjørelsestidende og gjerne også Statskalenderen. 

I dag heter redaktøren Knut Davidsen, som har vært med i Lovdata siden stiftelsen ble etablert i 1981. Med seg i redaksjonen har han 5 fulltidsansatte.