Straffutmåling og erstatningsansvar for handlinger begått i krigstid

Høyesterett har i to dommer avsagt 13. april 2011 behandlet spørsmål knyttet til straffutmåling og erstatningsansvar for handlinger begått under krigen i Bosnia-Hercegovina i 1992.

Avgjørelse    15. april 2011    👤Lovdata

Høyesterett har i to dommer avsagt 13. april 2011 behandlet spørsmål knyttet til straffutmåling og erstatningsansvar for handlinger begått under krigen i Bosnia-Hercegovina i 1992.

Den ene saken ( HR-2011-808-A) gjaldt straffutmålingen for 13 svært grove forbrytelser mot forsvarsløse personer begrunnet utelukkende i de fornærmedes etniske bakgrunn. De straffbare handlingene strakk seg over en periode på ca. 4 ½ måned og besto av ulike overgrep i forbindelse med pågripelse av de fornærmede og grove overgrep under opphold i fangeleir.

Selv om det var gått nesten 19 år fra den tid da de straffbare handlingene fant sted, skjerpet Høyesterett straffen ut over riksadvokatens påstand, og fastsatte straffen for forbrytelser mot straffeloven § 223 første og andre ledd til åtte års fengsel.

Den andre saken ( HR-2011-809-A) gjaldt lovvalget ved avgjørelsen om erstatningsansvar for de straffbare handlinger som var pådømt i den første saken. Spørsmålet var om ofre for ugjerningene under konflikten i Bosnia-Hercegovina i 1992 kunne kreve erstatning av tiltalte for ikke-økonomisk skade etter norsk rett i forbindelse med at tiltalte straffedømmes for handlingene i Norge. Anken til Høyesterett ble forkastet.

Høyesterett bemerket at tiltalte gjennom sin flukt til Norge hadde umuliggjort strafforfølging i sitt hjemland og dermed stengt for at de fornærmede kunne tilkjennes erstatning innenfor de foreldelsesfrister som gjelder etter bosnisk rett. Høyesterett fremholdt at dersom norske domstoler i en slik situasjon skulle legge bosnisk rett til grunn for lovvalget, ville det stride sterkt mot den alminnelige rettsfølelse og heller ikke være i samsvar med den standard som generelt legges til grunn i internasjonalt regelverk. Etter Høyesteretts syn tilsa både reelle hensyn og sammenhengen med norsk universaljurisdiksjon i straffesaker at lovvalget burde være norsk rett. Det ble understreket at universalitetsprinsippet er begrunnet i den internasjonale solidaritet i kampen mot kriminalitet og avskaffelse av alvorlige forbrytelser, og det skal dessuten hindre at Norge blir et fristed for utenlandske forbrytere som har begått grove straffbare handlinger i utlandet.