Norsk pass

Tap av statsborgerskap - norske og internasjonale regler

Tap av statsborgerskap har vært diskutert i media den siste tiden, særlig med tanke på enkelte personers deltakelse i kriger i Midt-Østen, men også på bakgrunn av enkelte gruppers uttalelser om situasjonen i de berørte landene og de brudd på menneskerettighetene som skjer der.

Artikkel    27. august 2014    👤Jon D. Bech

1. Etter lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) kan norsk statsborgerskap falle bort i følgende tilfeller:

a) Hvis vedkommende søker om å bli løst fra det norske statsborgerskapet sitt.

b) Dersom vedkommende eller hans/hennes foreldre får statsborgerskap i et annet land.

c) Dersom vedkommende har for kort botid i Norge før vedkommende fyller 22 år.

d) Dersom Utlendingsdirektoratet (UDI) kaller tilbake statsborgerskapet, enten fordi vedkommende ikke har løst seg fra et annet statsborgerskap innen ett år eller fordi vedtaket om å gi norsk statsborgerskap var ugyldig.

I forbindelse med et forslag fra en av høringsinstansene i forbindelse med den nye statsborgerloven om å innføre adgang til å frata statsborgerskap ved grove straffbare handlinger (jf. Ot.prp. nr. 41 2004-2005 Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven)), uttalte Justis- og beredskapsdepartementet at det var tilstrekkelig at straffbare forhold ble møtt med ordinære straffereaksjoner.

En person som søker om norsk statsborgerskap må ha utholdt en karenstid (sperretid) før statsborgerskap innvilges dersom vedkommende er ilagt straff eller strafferettslig reaksjon.

2. Europeisk konvensjon om statsborgerskap ETS nr. 166, undertegnet av Norge 6. november 1997, forutsetter at en statspart i sin nasjonale lovgivning kan gi bestemmelser om tap av statsborgerskap. Etter konvensjonens artikkel 7 kan dette skje i bl.a. følgende tilfeller:

a) Dersom erverv av statsborgerskap har skjedd ved hjelp av svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta.

b) Frivillig tjenestegjøring i en fremmed militær styrke.

c) Fremferd som er sterkt til skade for statspartens vitale interesser.

Det er grunn til å understreke at reglene i artikkel 7 ikke kommer til anvendelse dersom tapet av statsborgerskap medfører at vedkommende blir statsløs. Konvensjonen forutsetter også at det ikke skal ha betydning om statsborgerskapet er ervervet ved fødselen eller senere.

Europarådskonvensjon nr. 166 ble ratifisert av Norge i 2009 og er ratifisert av til sammen 30 land. Den avløste tidligere konvensjoner om statsborgerrett fra 1930 og 1963.

3. Danmark har med virkning fra 2004 innført adgang til å ta dansk statsborgerskap fra personer som er ilagt straff. Dette gjelder bl.a. forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og forbrytelser mot statsforfatning og de øverste statsmyndigheter. Også straff for tilsvarende straffbare forhold i utlandet kan medføre tap av dansk statsborgerskap. Tilsvarende regler er vedtatt i Nederland og Storbritannia.

4. FN-konvensjon av 30. august 1961 om å redusere tilfeller av statsløshet inneholder i artikkel 9 en bestemmelse om at en kontraherende part ikke kan frata noe individ eller noen gruppe statsborgerskapet p.g.a. rasemessige, etniske, religiøse eller politiske grunner.

5. En norsk borger kan ikke utvises fra Norge. Det samme gjelder utlendinger som er født i riket og som siden uavbrutt har hatt bopel her. Dette var tidligere ulovfestet, men fremgår nå av lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) § 69.