To storkammersaker fra Høyesterett om betydningen av uttalelser i lovforarbeider for straffutmålingen

Høyesterett i storkammer avsa 13. november 2009 avgjørelsene HR-2009-2135-S og HR-2009-2136-S hvor det prinsipielle spørsmålet var om uttalelser om et vesentlig forhøyet straffenivå i forarbeidene til lov 19. juni 2009 nr. 74 skulle tillegges vekt for handlinger begått før denne loven ble vedtatt.

Avgjørelse    17. november 2009    👤Beate Kronen

Høyesterett i storkammer avsa 13. november 2009 avgjørelsene HR-2009-2135-S og HR-2009-2136-S hvor det prinsipielle spørsmålet var om uttalelser om et vesentlig forhøyet straffenivå i forarbeidene til lov 19. juni 2009 nr. 74 skulle tillegges vekt for handlinger begått før denne loven ble vedtatt.

I den første saken, HR-2009-2135-S, skulle det utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 195 første straffalternativ og § 197, seksuell omgang med egen datter under 14 år. Domfelte var i tingretten dømt til fengsel i ett år og ni måneder. Flertallet i lagmannsretten fastsatte straffen til fengsel i to år.

Forarbeidene til lov 19. juni 2009 nr. 74, som implementerer den spesielle del av ny straffelov som først antas å tre i kraft i 2012, inneholder uttalelser om til dels betydelig skjerping av straffenivået for seksuallovbrudd og voldsforbrytelser. Uttalelsene går langt i å gi detaljerte retningslinjer for straffutmålingen, og de gir uttrykk for at straffskjerpingen skal få virkning også før den nye loven trer i kraft.

Spørsmålet i saken var om uttalelsene også skulle tillegges betydning ved straffutmåling for straffbare handlinger begått før 2009-loven ble vedtatt. Flertallet reiste spørsmål om man i tilfelle ville bevege seg inn på et område hvor de hensyn som ligger bak Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7 måtte tillegges vekt. Høyesteretts flertall fant at lovgivernes uttalelser om skjerpet straffenivå ikke kunne tillegges selvstendig vekt ved utmåling av straff for handlinger begått før 2009-loven ble vedtatt. Det måtte tas utgangspunkt i dagens straffenivå. Dette nivået hadde skrittvis beveget seg i retning av strengere straff, og denne utviklingen burde fortsette.

For straffbare handlinger som ble begått i perioden etter vedtakelsen i 2009 og frem til ikrafttredelsen, gjorde ikke hensynene bak tilbakevirkningsforbudet seg gjeldende med samme tyngde som for handlinger begått før loven ble vedtatt. Men dette hensynet tilsa likevel at domstolene burde være varsomme med straffskjerpelser i for store sprang.

Passende straff etter dagens straffenivå ville være fengsel i omkring to år. Da saken hadde ligget ubehandlet hos påtalemyndigheten i nesten ett år, ble straffen fastsatt til fengsel i ett år og ni måneder.

Mindretallet – Skoghøy – viste til at lovgiveruttalelsene ved lovvedtaket i 2009 bare følger opp synspunkter som lovgiverne tidligere har gitt uttrykk for. Han mente at uttalelsene må tillegges vekt som uttrykk for samfunnets alminnelige rettsoppfatning. Dette gjelder også ved straffutmåling etter gjeldende straffelov. Den beskyttelse Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7 gir, er knyttet til strafferammene. Når lovgiverne har gitt uttrykk for at det nye nivå skal etableres med en gang, og det ikke finnes rettslige hindringer for dette, må domstolene etter hans mening følge lovgivernes syn.

I den andre saken, HR-2009-2136-S, skulle det utmåles straff for overtredelse av straffeloven § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232, legemsbeskadigelse med døden til følge. Domfelte hadde under en krangel med en jevnaldrende ungdom stukket fornærmede i brystet med kniv. Han var i tingretten dømt til fengsel i syv år. Lagmannsretten fastsatte straffen til fengsel i fire år og seks måneder. Saken reiste de samme problemstillinger som foregående sak. Høyesteretts flertall forkastet anken mens mindretallet – Skoghøy – gikk inn for å ta påtalemyndighetens anke til følge.