Villfarelse og uvitenhet

Vi skiller vanligvis mellom rettsvillfarelse/rettsuvitenhet og faktisk villfarelse/faktisk uvitenhet.

Søketips    16. april 2012    👤Lovdata

Vi skiller vanligvis mellom rettsvillfarelse/rettsuvitenhet og faktisk villfarelse/faktisk uvitenhet.

Rettsvillfarelse gjelder uvitenhet om rettslige spørsmål eller forhold. Det kan være snakk om manglende kunnskap om en handling etter loven er rettsstridig eller rettmessig. Villfarelsen gjelder her selve den norm som overtres, enten slik at gjerningsmannen tror at en straffbar handling er lovlig eller at han eller hun tror at en rettmessig handling er straffbar. I et slikt tilfelle kan retten nedsette straffen eller frifinne helt.

Villfarelsen kan også gjelde en annen norm enn den som overtres, enten slik at gjerningsmannen på grunn av  sin feilaktige oppfatning av et rettsspørsmål tror at en straffbar handling er lovlig, eller tror at handlingen er straffbar.

Bestemmelser om rettsvillfarelse finnes i straffeloven av 22. mai 1902 nr. 10 § 57. Dersom rettsvillfarelsen er unnskyldelig, kan straffen bortfalle eller settes ned. I straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28 § 26 heter det om rettsuvitenhet at den som på handlingstidspunktet på grunn av  uvitenhet er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom.

Faktisk villfarelse eller situasjonsvillfarelse gjelder villfarelse med hensyn til en faktisk omstendighet som utgjør et nødvendig ledd i gjerningsinnholdet til en straffbar handling. Etter straffeloven av 1902 § 42 er uvitenhet om omstendigheter som betinger eller forhøyer straffeskylden en straffrihetsgrunn. Regelen gjelder også når man på grunn av en villfarelse feilaktig tror at det foreligger en straffrihetsgrunn.  Handlingen straffes som uaktsom dersom uvitenheten kan tilregnes gjerningsmannen som uaktsomhet.

I straffeloven 2005 § 25 om faktisk uvitenhet heter det at enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjon på handlingstidspunktet. Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart. Det skal ifølge bestemmelsen ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han eller hun hadde vært edru.