Grunnloven

Yommalaika-bibelshow – om språket i Grunnloven

Da Stortinget 6. mai i år hadde vedtatt den ene av vårens store reformer i Grunnloven – språkreformen – brøt det ut spontan applaus i stortingssalen. Stortingsrepresentantene lot seg åpenbart begeistre over å ha nådd tilnærmet full enighet om en vanskelig sak. Var det grunn til begeistring?

Artikkel    12. august 2014    👤Arnulf Tverberg

Språk og mening

Husets 7-årige sønn har et par ukers tid i sommer løpt rundt og skreket «Yommalaika-bibelshow» til husets 3-åring. Jeg forsto ikke hva eldstemann mente. Evnen til å skjønne språk kan være avgjørende for evnen til å oppfatte og formidle mening, med de fordelene det innebærer både for avsender og mottaker. Dette gjelder også for grunnlovsspråket.

Stortingets doble språkreform: likestilling og modernisering

Stortinget vedtok 6. mai 2014 en viktig reform – eller snarere to viktige reformer – av språket i Grunnloven. Et cirka 15 år gammelt strev med å modernisere språket i Grunnloven er dermed kronet med suksess.

Stortinget gjorde egentlig to ting: For det første – og trolig viktigst: Grunnloven ble vedtatt på nynorsk i tillegg til på bokmål. Nynorskversjonen skal være likestilt med bokmålsversjonen. I Stortinget ble det fremhevet at bare Stortingets jamstillingsvedtak fra 1885 har vært viktigere for nynorskens stilling (St.forh. (2013–2014) s. 2331), representanten Breivik). 

For det andre: Grunnlovsspråket ble modernisert. Moderniseringen gjaldt både bokmåls- og nynorskversjonen av Grunnloven, selv om nynorskversjonen fremstår som klart mest moderne (hvorfor kommer jeg tilbake til).

Som en kuriositet kan det også nevnes at dette er første gang Stortinget overhodet har vedtatt en lov på begge våre offisielle målformer.

1903-revisjonen

Mange har levd i den tro at språket i Grunnloven frem til våren 2014 har overlevd helt fra 1814. Det riktige er at Grunnlovens språk ble revidert i 1903.

Revisjonen i 1903 var grundig forberedt, men likevel begrenset. Først og fremst ble skrivemåten av en rekke ord modernisert. På de fleste punktene harmonerte grunnlovsspråket etter reformen i 1903 med den juridisk-administrative språkpraksisen i siste tredjedel av 1800-tallet. De som gjennomførte reformen i 1903, ville at språket i Grunnloven skulle være konservativt.

1903-normens sementerende effekt

Revisjonen i 1903 fikk en særlig betydning ved den praksisen som etterpå etablerte seg: Forslag til endringer i Grunnloven skulle skrives ut fra den språknormen som ble lagt til grunn i 1903 («1903-normen»).

Den allerede konservative 1903-normen ble altså sementert gjennom det store antallet grunnlovsendringer som siden har skjedd. I 2008 betegnet språkprofessor Finn-Erik Vinje grunnlovsspråket som «fryktinngytende gammeldags».

Nynorskforslaget fra 1906

Et forslag om Grunnloven på nynorsk, likestilt med den nylig vedtatte 1903-versjonen, utarbeidet av juristen og målmannen Nikolaus Gjelsvik, ble fremmet allerede i 1906, men avvist av Stortinget uten noen egentlig debatt. Grunnloven på nynorsk var nok den gangen – vel 20 år etter jamstillingsvedtaket – en for radikal tanke for de fleste.

Reformspørsmålet settes på dagsorden. Vinjes forslag fremsettes første gang

Spørsmålet om modernisering av grunnlovsspråket ble for alvor satt på dagsorden rundt årtusenskiftet. En milepæl ble nådd gjennom et grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen og Finn-Erik Vinje fra 2008 om språklig fornyelse av Grunnloven (Dokument 12:16 (2007–2008). Forslaget nøt godt av Vinjes mangeårige arbeid med språket i Grunnloven. Nynorskversjon var ikke en del av forslaget.  

Politisk vilje til reform

Gjennom Stortingets behandling av forslaget fra 2008 ble det gitt tydelige politiske signaler om at en språkreform var aktuell. En samlet kontroll- og konstitusjonskomité uttalte i 2012 (Innst.276 (2011–2012) s. 13):

«Komiteen deler forslagsstillernes syn på at Grunnlovens gammelmodige dansk-norske språkdrakt fra 1903 er vanskelig å lese i dag. Grunnloven bør moderniseres rent språklig for å bli et enda mer levende dokument i det norske folkestyret.»

Nynorskdimensjonen bringes inn i debatten

Forslaget ble ikke vedtatt. Av særlig betydning var at representanter for tre partier – Ap, SV og Sp – avviste forslaget under henvisning til at «Grunnloven må foreligge i begge de to offisielle målformene i Norge, bokmål og nynorsk», jf. Innst.276 S (2011–2012) s. 13.

Det endte med at Stortinget ba presidentskapet om å «bidra til å få utarbeidet oppdaterte språklige versjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk». Presidentskapet oppnevnte 31. mai 2012 Grunnlovsspråkutvalget. Utvalget ble ledet av jusprofessor Hans-Petter Graver (derfor ble utvalget også omtalt som «Graver-utvalget»). I utvalget deltok ytterligere to jurister og to filologer fra Språkrådet.

Graver-utvalgets arbeid

I løpet av et par-tre hektiske sommermåneder i 2012 utarbeidet Graver-utvalget språklig oppdaterte versjoner av Grunnloven på bokmål og nynorsk (Dokument 19 (2011–2012)). Disse ble fremmet som grunnlovsforslag i september 2012. 

I tråd med sitt mandat la Graver-utvalget vekt på at de nye grunnlovstekstene skulle formuleres «i et mest mulig forståelig språk etter gjeldende rettskrivningsnormer», samtidig som dette «i minst mulig grad skal berøre meningsinnholdet i de enkelte bestemmelsene». Bare nynorskversjonen ble vedtatt, og jeg kommer nedenfor tilbake til språket i den.  

Vinje-versjonen fremsettes på ny – konkurrerende bokmålsforslag

Samme dag som Graver-utvalgets forslag (bokmål og nynorsk) ble fremmet, ble Vinjes grunnlovsforslag (bokmål) også fremmet på nytt (Dokument 12: 21 (2011–2012)). Forslaget var noe justert sammenlignet med det som ble avvist i 2012, men hovedtrekkene var de samme.

Dermed var det oppstått en situasjon med to konkurrerende forslag om Grunnloven på bokmål. Graver-versjonen fremsto som klart mer moderne enn Vinje-versjonen. Under stortingsbehandlingen, som kulminerte våren 2014, satte denne konkurransen, som vi skal se, hele språkreformen i fare.

Komitéinnstillingen

Da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 29. april 2014 fremmet innstilling i saken (Innst.177 S (2013–2014)), så det mørkt ut for hele språkreformen, både likestilling og modernisering.

Graver-utvalgets forslag til bokmålsversjon av Grunnloven fikk i første omgang bare støtte fra Ap, Sp, SV og MDG. Vinjes (bokmåls)versjon fikk bare støtte fra FrP. Nynorskversjonen – og dermed likestillingen – fikk støtte av de fem nevnte partiene.

Mindretallet (H, KrF og V) varslet i komitéinnstillingen at det ville stemme mot samtlige forslag (likevel slik at Venstre-representantene ikke ville stå samlet). Mindretallets argumentasjon inviterte ikke til kompromiss i saken. Det ble bl.a. vist til at «Grunnloven har en symbolverdi og er et slags nasjonalt klenodium», at det ikke var registrert noe sterkt ønske utenfra om å endre grunnlovsspråket, og at det hadde en selvstendig verdi i at man unngår å «kappe tradisjonslinjene til det opprinnelige dokument».  Mindretallet var også mot at Grunnloven skulle finnes i to språkversjoner, og viste til faren for tolkingsuenighet, jf. Innst.177 S (2013–2014) s. 56.

Ny bevegelse i saken

I dagene etter komitéinnstillingen kom det ny bevegelse i en tilsynelatende fastlåst situasjon. KrF åpnet for å slutte seg til reform hvis partiet kunne oppnå noe i vårens andre store sak om reform av Grunnloven, som skulle avgjøres bare en uke senere: menneskerettighetenes plass i Grunnloven. Representanten Grøvan (KrF) uttrykte det slik: «Grunnlovsspråket er viktig, men hvordan inkorporering av menneskerettigheter i Grunnloven blir gjort, har vært enda viktigere for vårt parti.» (St.forh. (2013–2014) s. 2319.)

Resultatet i Stortinget. Én folkefiende

Dermed ble et kompromiss utmeislet. Dette innebar til slutt at Stortinget vedtok Vinjes (bokmåls)versjon av Grunnloven og Gravers nynorskversjon. Likestilling og modernisering var dermed et faktum.

Vinje-forslaget om Grunnloven på modernisert bokmål ble vedtatt med tilslutning fra 165 representanter. 4 stemte mot – 3 Venstre-representanter og Arbeiderpartiets Sverre Myrli.

Når det gjaldt Graver-utvalgets nynorskversjon, ble denne vedtatt mot Sverre Myrlis ene stemme. Dermed har Myrli trolig verdensrekord i å være eneste stortingsrepresentant som stemmer imot et grunnlovsforslag. Dette gjorde han nemlig også i 2007, da Stortinget vedtok å oppheve inndelingen i Odelstinget og Lagtinget. Under debatten i Stortinget nå i vår viste Myrli til folkefiendens, doktor Stockmanns, ord –  «(…) den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene» (St.forh. (2013–2014) s. 2333).

Ingen forskyvning av meningsinnholdet

En premiss har vært grunnleggende for hele den språklige revisjonen, både modernisering og likestilling. Et samlet Storting la stor vekt på dette gjennom ulike formuleringer i komitéinnstillingen og under stortingsdebatten: Grunnlovens meningsinnhold ikke skal forskyves gjennom språkrevisjonen.

Tilgjengelighet, demokrati og lovkvalitet  

Ut over dette må argumentene for reformen helst søkes i innstillingen fra flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen (Ap, FrP, Sp, SV og MDG), se Innst.177 S (2013–2014) s. 51. Det kompromisset som ligger i vedtakelsen av Vinjes bokmålsvariant innebærer likevel at de intensjonene som ble uttrykt der, ikke ble realisert til fulle. Gjennom kompromisset ble tradisjonslinjene til det opprinnelige grunnlovsdokumentet også i større grad bevart.

Flertallets fremste argument var knyttet til tilgjengelighet og demokrati: Grunnlovens språkform fremsto som foreldet, det gjorde at Grunnlovens innhold var vanskelig tilgjengelig for dagens lesere, og det harmoniserte dårlig med Grunnlovens funksjon som grunnlag for vårt folkestyre. Med en språklig fornyelse ville Grunnloven kunne leses og forstås av mange flere norske borgere sammenlignet med hva tilfellet er i dag. «En språklig fornyelse av Grunnloven er et demokratiseringsprosjekt til beste for vårt folkestyre», heter det i Innst.177 (2013–2014) s. 51.

Det ble videre pekt på at Grunnlovens språkform i lang tid har gjort det unødvendig komplisert å fremsette grunnlovsforslag, da de færreste stortingsrepresentanter behersker 1903-normen i dagens grunnlov. En modernisering ville gjøre det lettere for representantene å engasjere seg i spørsmål om grunnlovsendring, noe som var viktig for å bevare Grunnlovens sterke stilling i demokratiet. Dette ville også bidra til å heve kvaliteten på grunnlovsforslagene.

Videre ble det trukket frem at en modernisering av språket for å gjøre loven mer forståelig og relevant for dagens lesere, er fullt i samsvar med Grunnlovens ånd og grunnlovsfedrenes idealer i 1814, og at en språklig modernisering var nødvendig for at Grunnloven i fremtiden skal bevare sin relevans og sin sterke stilling så vel for statsstyret som i folkets bevissthet.

Flertallet så ikke faren for at nye språkversjoner kunne skape tolkningstvil, som noe problem av betydning. Det var ikke dokumentert at meningsinnholdet ville bli endret.

Tre trinn på moderniseringsstigen – hvor stor forskjell? 

Hvor store er egentlig endringene i grunnlovsspråket sammenlignet med «1903-versjonen» av Grunnloven? Og hvor stor er forskjellen mellom bokmålsversjonen, som stammer fra Finn-Erik Vinje, og nynorskversjonen, som stammer fra Graver-utvalget? Forskjellene kan illustreres gjennom et eksempel (Grunnloven § 22 første ledd første punktum):  

  • 1903-normen (opphevet): «Statsministeren og de øvrige Statsraadets Medlemmer samt Statssekretærene kunne, uden foregaaende Dom, afskediges af Kongen efterat han derom har hørt Statsrådets Betænkning.»
  • Vinje (bokmål): «Statsministeren og statsrådets øvrige medlemmer samt statssekretærene kan uten foregående dom avskjediges av kongen etter at han har hørt statsrådets betenkning derom.»
  • Graver (nynorsk): «Statsministeren, dei andre medlemmene av statsrådet og statssekretærane kan, utan dom, få avskil av kongen etter at han har høyrt kva statsrådet meiner om det.»

Nynorsk til Groruddalen. T-Ford og Tesla

Eksemplene illustrerer at den vedtatte nynorskversjonen språklig fremstår som klart mer moderne enn den vedtatte bokmålsversjonen. Under stortingsdebatten antok Rasmus Hansson fra MDG på grunn av denne forskjellen «… at folk i Groruddalen og på Grønland kommer til å begynne å lese nynorsk i et omfang som ingen hadde forestilt seg muligheten av for bare kort tid siden.» Han fortsatte så: «Det vi vedtar, er langt på vei en pent og fagmessig oppusset T-Ford for bokmålsfolket og en Tesla for nynorskfolket.» (St.forh. (2013–2014) s. 2325.) 

I nynorskversjonen er moderniseringen av språket gjennomgående, både når det gjelder rettskrivning, tegnsetting, språkføring, syntaks og ordforråd. Graver-utvalget mente selv om både sin bokmåls- og nynorskversjon av Grunnloven at det ville være «villedende å kalle de foreliggende tekstversjonene for helt moderne»; det var «rettere å kalle dem moderniserte», jf. Dokument 19 (2011–2012) s. 18. Nynorskversjonen er i samsvar med den rettskrivningsnormen for nynorsk som trådte i kraft 1. august 2012. Under en høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité våren 2014 omtalte Språkrådet (ved styreleder Ottar Grepstad) nynorsken som «alt i alt … ganske representativ og god statleg bruksnynorsk». At det nynorske lovspråket har utviklet seg de siste 120 årene, ser en ved å lese den første loven som ble vedtatt på nynorsk: log 29. juni 1894 um sams normaltid fyr kongeriket Norig.

Bokmålsversjonen – «ansiktsløfting eller sminking av dansk lovspråk med eldre norsk som ideal»?

Den reformen som ligger i bokmålsversjonen, handlet mest om endringer i rettskrivningen av enkeltord. Vinjes versjon av den grunnlovsbestemmelsen jeg har nevnt (§ 22), illustrerer noen av endringene i rettskrivningen: liten forbokstav i fellesnavn («dom», ikke «Dom»), «aa» er generelt erstattet med «å» («foregående», ikke «foregaaende») og moderne fordeling av e/æ («betenkning», ikke «Betænkning»). I tillegg er det f.eks. gjennomført moderne staving av fremmedord («gasje- og pensjonslister», ikke «Gage- og Pensionslister»). Dessuten er «å» brukt som infinitivsmerke i stedet for «at». Tegnsettingen i bokmålsversjonen følger også moderne regler. Endringene i språkføringen, i syntaks og ordforråd er ganske små, ifølge Språkrådet. Når det gjelder ordforrådet, finnes f.eks. fortsatt ord som «derom», «dog», «således», «ei» og «henregnes». I de sentrale paragrafene om ytringsfrihet (§ 100) og ekspropriasjon (§ 105) brukes fortsatt ordet «bør» der det i moderne norsk skulle stått «skal» e.l. I en spissformulering under den nevnte høringen i Stortinget våren 2014 omtalte Språkrådet Vinje-versjonen som «ansiktsløfting eller sminking av dansk lovspråk med eldre norsk som ideal». Det er likevel en tydelig forskjell mellom 1903-normen og den vedtatte bokmålsversjonen.

Noen merkverdigheter gjenstår

At Stortinget traff vedtak med utgangspunkt i to ulike forslag (Graver og Vinje), førte også til noen litt rare løsninger ut over at nynorskversjonen er mer moderne enn bokmålsversjonen.

F.eks. står det konsekvent «Grunnlov» med stor forbokstav i bokmålsversjonen, mens det i nynorskversjonen står «grunnlov» med liten forbokstav.

En del paragrafer (anslagsvis 10) er delt opp litt ulikt i setninger. I bokmålsversjonen må det f.eks. vises til § 28 første punktum når det i nynorskversjonen vises til § 28 andre punktum.

Ytterligere en merkverdighet kan nevnes: De nylig vedtatte, omfattende endringene i menneskerettighetsparagrafene i Grunnloven er formulert i samsvar med den bokmålsnormen som Graver-utvalget foreslo. Dette skyldes at disse forslagene ikke var fremmet etter den mer konservative bokmålsvarianten som Vinje bygde på. Dermed har en allerede nå en klar stilistisk sprik i bokmålsversjonen av Grunnloven.

Yommalaika-bibelshow

Og Yommalaika-bibelshow? Jo, det viste seg å være min sønns tolking av kjenningsmelodien til den populære barne-TV-serien «Monstermas» («Me and my monsters»), der første strofe lyder: «You’re my mind when I’m not feeling strong». Grunnloven er definitivt blitt mer tilgjengelig.