Res. om at Industridepartementet bemyndiges til å treffe avgjørelser etter lov om vern mot vannforurensning.

DatoFOR-1971-01-29-3
DepartementOlje- og energidepartementet
PublisertII 1971 74
Ikrafttredelse29.01.1971
Sist endret
Endrer
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-1917-12-14-17-§12, LOV-1970-06-26-75-§3, LOV-1970-06-26-75-§10, LOV-1970-06-26-75-§12, LOV-1970-06-26-75-§13, LOV-1981-03-13-6-§87
Kunngjort
Rettet25.09.2007 (vedlegg tilføyd)
KorttittelDeleg. etter lov om vern mot vannforurensning

Kapitteloversikt:

Fastsatt ved kgl.res. 29. januar 1971. Fremmet av Industridepartementet. 

Industridepartementet bemyndiges til å treffe avgjørelser etter lov om vern mot vannforurensning av 26. juni 1970, §§ 3, 8, 1., 2., 3., og 4. ledd, og §§ 10, 12 og 13, 1. ledd, alt i samsvar med forslag inntatt i Industridepartementets tilråding av 29. januar 1971.

Vedlegg. Bemerkninger til kgl.res. 29. januar 1971 nr. 3

0I Norsk Lovtidend Avd. II 1971 s. 74 ble etter fast praksis kun tilrådingsposten til resolusjonen kunngjort. Etter samråd med Olje- og energidepartementet gjengis resolusjonsforedraget her, da det bl.a. inneholder nærmere detaljer om departementets subdelegeringer og som er relevante for forståelsen av delegeringsvedtak 14. september 2007 nr. 1053. (Lovdatas anm. 25. september 2007.)
 

Delegasjon til Industridepartementet av Kongens fullmakter etter lov om vern mot vannforurensning av 26. juni 1970 §§ 3, 8, 1., 2., 3. og 4. ledd §§ 10, 12 og 13, 1. ledd.

Lov om vern mot vannforurensing trådte i kraft den 1. januar i år. Loven er en utpreget naturvernlov, som stiller høye mål når det gjelder å bevare våre vassdrag og sjøområder fra skadelig forurensing. For å nå disse mål, er forbudet mot forurensinger utvidet på flere sektorer: både når det gjelder grad og type forurensing og når det gjelder art resipient. I motsetning til den eldre lovgivning (vassdragslovens kapittel V), gjelder den nye lov direkte for sjøområder og grunnvann, likesom all skadelig forurensing er underkastet lovens regler om tillatelse. Disse forhold vil betinge en markert øking i saksmengde, noe som vil bli ytterligere forsterket ved at loven også gjelder for eldre utslipp.

Loven er en typisk fullmaktslov: den gir Kongen vide fullmakter både til å fatte generelle vedtak, forskrifter, og til å avgjøre konkrete enkeltsaker vedrørende vannforurensing. Kompetanse i enkeltsaker er tillagt Kongen i § 10, første ledd, mens mindre saker er tillagt den eller de myndigheter departementet bemyndiger, etter annet ledd. Fullmakter av mer generell karakter finnes bl.a. i § 3 og § 8, hvoretter Kongen kan gi utfyllende forskrifter av materiell lovs innhold, som begrenser eller utvider lovens virkeområde når det gjelder forurensingstyper, visse vassdrag eller sjøområder etc. Loven forutsetter opprettelse av et lokalt vassdragstilsyn og tilsynets avgjørelse kan etter loven innankes for Kongen. Kongen har i loven fullmakt til helt å påby stanset virksomhet som medfører uakseptable skader selv om virksomheten skjer i henhold til tillatelse.

I nærværende tilråding foreslås utstrakt delegasjon av de nevnte fullmakter. Effektiv håndhevelse forutsetter også videre delegasjon til underliggende organer. For øvrig foreslås subdelegasjon av myndighet til å avgjøre en del kurante saker etter vassdragsloven og reguleringsloven. 

Industridepartementet skal bemerke: 

1. Delegasjonsspørsmålet.

Spørsmålet om delegasjon må generelt avgjøres ut fra en avveining av hensynet til rettssikkerhet og effektivitet. Den nye lov om vern mot vannforurensing er en typisk fullmaktslov: den overlater en lang rekke beføyelser til Kongen, både når det gjelder å gi utfyllende forskrifter og når det gjelder avgjørelsesmyndighet i konkrete saker. Skal loven bli et godt redskap i bekjempelsen av vannforurensing, må lovens fullmakter benyttes i en hensiktsmessig håndhevelse av de kontrollerende og regulerende funksjoner som loven legger opp til. Dette er påpekt av Industrikomiteen i Innst.O.XVI, s. 3, første sp. og i Ot.prp.nr.68 (1968-1969) gir departementet uttrykk for at myndigheten i utslippssaker bør delegeres til departementet.

Generelt bemerkes at hensynet til rettssikkerheten i forvaltningen nå langt på vei er tilgodesett i den nye forvaltningslovens regler om ankeadgang. Det er Industridepartementets forutsetning at departementet skal være ankeinstans for hovedmengden av avgjørelser etter vannforurensingsloven, med de begrensninger som følger av bemerkningene nedenfor under pkt. 3. 

2. De enkelte bestemmelser.

Loven åpner for generell og spesiell kompetanse for Kongen på hele 13 ulike områder. Ut fra de hensyn som er beskrevet ovenfor, anbefales delegasjon til Industridepartementet av de fleste av disse beføyelser.

§ 3 hjemler kompetanse til å gi utfyllende forskrifter om lovens virkeområde. Det legges her opp til en tilpassing av lovens bestemmelser etter de rådende forhold, teknisk og geografisk, og etterhvert som erfaring vinnes, vil det bli aktuelt med forskrifter på dette område. Departementet antar at myndighet til å gi slike forskrifter bør ligge hos departementet.

§ 8 gir i 1. til og med 4. ledd fullmakter til å gi forskrifter om at bygging av visse typer virksomhet ikke kan settes i gang før vassdragsmyndighetene har behandlet saken vedrørende utslipp, om innretning av tankanlegg m.v., om forbud mot slike anlegg og om kompetanse til å fastsette toleransegrense i vassdrag og sjøområder. Disse fullmakter etter § 8 anbefales delegert til Industridepartementet.

§ 10 legger myndighet til å gi tillatelse til utslipp hos Kongen. Som etter den til nå gjeldende forurensingslovgivning bør denne myndighet legges til Industridepartementet, idet den store saksmengde gjør dette absolutt nødvendig.

§ 12 gir Kongen myndighet til å påby endring eller stans i utslipp hvis skadevirkninger er uaktseptable selv om tillatelse foreligger. På dette punkt vil det være av stor betydning å kunne reagere hurtig, og myndigheten bør trolig delegeres departementet.

§ 13 etablerer Kongen som ankeinstans over tilsynets avgjørelser, noe som trolig vil vise seg upraktisk. Også på dette punkt anbefales delegasjon til departementet, idet det synes naturlig at departementet også i disse saker blir ankeinstans, jfr. nedenfor. 

3. Subdelegasjon. 

a. Vannforurensingsloven.

Industridepartementet tar sikte på en utstrakt subdelegasjon av kompetanse som ovenfor er foreslått delegert til departementet. Hovedhensikten med dette er for departementet å kunne vareta funksjonen som ankeinstans etter forvaltningslovens regler, og dels å bli frigjort for arbeid med rutinepregede enkeltsaker, slik at arbeidet med generelle forskrifter kan prioriteres. Det understrekes at departementet beholder instruksjons- og kontrollmyndigheten over underliggende organer, likesom saker av særlig viktighet, hvor store samfunnsmessige interesser er involvert, fortsatt vil bli å behandle av departementet som første instans.

Av den myndighet som her er foreslått delegert fra Kongen til departementet, tar departementet sikte på subdelegasjon i første rekke av avgjørelsesmyndighet i konkrete saker etter § 10, første ledd. (At mindre saker etter annet ledd skal avgjøres av underliggende organer, er forutsatt i loven.)

Av den myndighet som i loven er tillagt departementet, tas sikte på utstrakt delegasjon til Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Her kan nevnes arbeidet med søknader etter § 9, bestemmelse av hvilke tiltak som skal iverksettes ved nedlegging av virksomhet i vassdrag etter § 4, godkjennelse av planer etter bygningsloven, § 6 og pålegg om endring etter § 12. Vedtak av materiell lovs innhold, f.eks. forskrifter etter § 3 vil ikke bli subdelegert. 

b. Andre lover.

Med den begrensing at departementet fortsatt tar seg av saker av viktighet foreslås subdelegasjon av endel avgjørelser etter andre lover. Det er også her hensynet til en rasjonell arbeidsordning, herunder å åpne for departementets plass som ankeinstans, som har vært utslagsgivende. Det dreier seg om overføring til NVE av avgjørelsen myndighet som stort sett hittil har vært delegert i den enkelte sak særskilt.

Det tas sikte på å delegere til NVE følgende saker etter lov om vassdragene av 15. mars 1940:

1.Saker vedrørende ekspropriasjoner for vannforsyning etter vassdragslovens §§ 17 og 18,
2.Saker vedørende ekspropriasjoner for kloakkledning etter §§ 36 og 37,
3.Saker om krabasstømmer (synketømmer) etter §§ 82 og 83,
4.Godkjennelse av vedtekter for fløtningsforening etter vassdragslovens § 88,
5.Saker om sikkerhetsstillelse for årlige erstatninger m.v. etter vassdragslovens §§ 126 tredje ledd og 133, femte ledd og etter vassdragsreguleringslovens § 16, femte ledd.

Etter vassdragsreguleringsloven gjelder det myndighet i følgende saker:

1.Saker om almenhetens bruk av anleggsveier etter § 12 post 6,
2.Saker om offentlig tilsyn etter § 12, post 10,
3.Godkjennelse av tilsynsmann for manøvrering etter § 12, post 12, og
4.Pålegg om utførelse av hydrologiske iakttagelser etter § 12, post 13.

Ovennevnte saker er stort sett kurante. Når det gjelder ekspropriasjoner for vannverk etter vassdragslovens §§ 17 og 18 er hensikten med subdelegasjonen i første rekke å avlaste regjeringen for klagesaker som etter overføringen kan behandles av departementet. Det minnes i denne sammenheng om at saker av prinsipiell betydning fortsatt vil bli behandlet av departementet som første instans.