Delegering av myndighet til å foreta enkelte endringer i sokneinndelingen og til å treffe visse bestemmelser om kirkebokføringen.

DatoFOR-1996-07-19-4684
DepartementKulturdepartementet
Publisert
Ikrafttredelse19.07.1996
Sist endret
Endrer
Gjelder forNorge
HjemmelLOV-1996-06-07-31-§2, LOV-1996-06-07-31-§37, FOR-1996-06-07-528
Kunngjort
KorttittelDeleg. av myndighet til Bispedømmerådet

Fastsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 19. juli 1996 med hjemmel i delegeringsvedtak 7. juni 1996 nr. 528. 

1. Endringer i sokneinndelingen

Adgangen til å ha eget menighetsråd for kapelldistrikt faller bort ved lov av 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven). På denne bakgrunn må det før loven trer i kraft 1. januar 1997 foretas en gjennomgang av de kapelldistrikt hvor det i dag er eget menighetsråd, med sikte på å omgjøre disse til sokn dersom grunnlaget for dette er til stede.

Kongens myndighet etter kirkeloven § 2 til å foreta endringer i den kirkelige inndeling er ved kongelig resolusjon 7. juni 1996 nr. 528 delegert til Kirkedepartementet. Bestemmelsen er trådt i kraft. Departementet finner det hensiktsmessig å delegere deler av denne myndigheten til bispedømmerådet, og har derfor truffet følgende vedtak:

Bispedømmerådet bemyndiges til å skille ut som nytt sokn et distrikt hvor det er kirke, jf. kirkeloven § 17 som definerer begrepet kirke og som krever at det skal være kirke i hvert sokn. Videre bemyndiges bispedømmerådet til å endre grenser mellom sokn, slå sammen sokn og til å føre et sokn over fra et prestegjeld til et annet. Det er et vilkår at soknet i sin helhet blir hørende inn under ett prestegjeld og én kommune. Bispedømmerådet gis også fullmakt til å fastsette navn på kirke og sokn, og til å treffe de bestemmelser som er nødvendige for gjennomføring av inndelingsendringen, herunder treffe avgjørelse om det skal velges nye menighetsråd.

Departementet forutsetter at bispedømmerådet ved avgjørelsen av om nytt sokn skal opprettes bl.a. legger vekt på om det befolkningsmessige grunnlag er til stede. Dette må vurderes konkret under hensyntagen også til de geografiske og kommunikasjonsmessige forhold på stedet. Denne vurderingen vil kunne falle forskjellig ut mellom ulike områder, men som hovedregel bør det ikke opprettes nye sokn med mindre enn 1000 innbyggere.

Videre forutsettes det at bispedømmerådet ikke vedtar endringer i sokneinndelingen som får som konsekvens at flere prestegjeld enn i dag blir betjent av bare én prest.

Bispedømmerådet bør i forbindelse med sak om omgjøring av kapelldistrikt til sokn vurdere om det bør foretas justeringer av grensene mellom eksisterende sokn og det distriktet som skilles ut som nytt sokn. Grensene bestemmes ved angivelse av grunnkretser. Fylkeskartkontoret har oversikt over disse. Det bør som hovedregel ikke fastsettes grenser som ikke stemmer overens med grunnkretsinndelingen.

Før det blir gjort vedtak om navn på kirke eller sokn, skal bispedømmerådet henvende seg til navnekonsulenttjenesten for området og be denne komme med en foreløpig tilråding. Denne tilrådingen blir sendt til høring hos de berørte instanser før navnekonsulenttjenesten utarbeider en endelig tilråding som gir grunnlag for bispedømmerådets endelige vedtak. Navnekonsulenttjenesten er tilknyttet universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, samt Samisk høgskole i Kautokeino. Navnekonsulenttjenesten behøver ikke bringes inn ved mindre endringer av skrivemåten.

Menighetsmøtene i de berørte sokn og vedkommede kommune skal gis anledning til å uttale seg i sak om endring i sokneinndeling. Etter at disse har uttalt seg, sendes saken til bispedømmerådet gjennom soknepresten og prosten slik at også disse får anledning til å avgi uttalelse.

Melding om vedtak sendes berørte menighetsråd, kirkelig fellesråd, soknepresten, prosten, Statistisk sentralbyrå, Statens kartverk og departementet. Soknepresten skal gjøre notat om saken i kallsboken for prestegjeldet. 

2. Vedtak om kirkebokføring

Etter gjeldende ordning skal det føres egen kirkebok for hvert sokn. Dette innebærer at det i forbindelse med utskilling av et nytt sokn må anskaffes kirkebok dersom det ikke allerede er etablert egen kirkebokføring for distriktet. Departementet har imidlertid funnet det hensiktsmessig å gi adgang til i enkelte tilfeller å fravike regelen om egen kirkebok for hvert sokn, og har derfor bestemt:

Bispedømmerådet bemyndiges til å treffe vedtak om at det skal føres felles kirkebok for flere sokn i samme prestegjeld eller kommune. Før vedtak treffes skal vedkommende prester og menighetsråd gis anledning til å uttale seg.

Hovedregelen er at soknepresten er ansvarlig kirkebokfører for hele prestegjeldet, men bl.a. i medhold av kongelig resolusjon av 14. juli 1916, 10. april 1928,1 5. april 1935 og 5. juni 1964 har departementet truffet vedtak om at kirkebokføringen for bestemte sokn eller distrikt skal være tillagt en kapellan. Slikt vedtak har som konsekvens at kapellanen må holde kontor. Det kan utløse plikt for staten eller kommunen (etter ny lov også fellesrådet) til å skaffe kontor. Videre skal presten tilstås kontorholdsgodtgjørelse etter nærmere regler. Da bispedømmerådet er tillagt budsjettansvar for presteskapet og myndighet til å fastsette instruks for menighetsprester, finner departementet det naturlig å delegere myndighet til bispedømmerådet også for så vidt gjelder vedtak om hvilken prest som skal være kirkebokfører. Departementet har derfor bestemt:

Bispedømmerådet bemyndiges til å treffe vedtak om å pålegge og frita en menighetsprest for kirkebokføring, og til å bestemme hvor en kirkebokførende prest skal ha kontor. Før vedtak treffes skal vedkommende prest, soknepresten, prosten og kirkelig fellesråd gis anledning til å uttale seg.

Departementet forutsetter at ingen prester pålegges kirkebokføring uten at det først er funnet en tilfredsstillende løsning med hensyn til kontorspørsmålet. Videre forutsettes det at bispedømmerådet treffer vedtak om å flytte prestens kontor fra boligen bare i tilfelle man har et alternativ som etter en samlet vurdring av både prestens og menighetens interesser framstår som en bedre løsning.

1Skal vel være res. 18. mai 1928 (Lovdatas anm.)