📥
Original tekst

BERREHAB v. THE NETHERLANDS (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Kammer) - Dom
Dato1988-06-21
PublisertEMDN-1984-10730.
Saksgang10730/84
Viktighetsnivå1
KlagerAbdellah Berrehab, Rebecca Berrehab
InnklagetNederland
KonklusjonViolation of Art. 8
No violation of Art. 3
Pecuniary damage - financial award
Non-pecuniary damage - financial award.
/
Krenkelse av artikkel 8
Ingen krenkelse av artikkel 3
Økonomisk tap - kompensasjon tilkjent
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -2
EMK art 8 -1
EMK art 3
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) inhuman punishment
(art. 3) inhuman treatment
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-2) interference
(art. 8-2) necessary in a democratic society
(art. 8-2) economic well-being of the country
(art. 8-2) public safety
(art. 8-2) prescribed by law
(art. 8-1) respect for family life
(art. 41) just satisfaction-{general}
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) umenneskelig straff
(art. 3) umenneskelig behandling
(art. 8) retten til respekt for privatliv og familieliv
(art. 8-2) inngrep
(art. 8-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 8-2) økonomisk velferd
(art. 8-2) offentlig trygghet
(art. 8-2) foreskrevet ved lov
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
Abdulaziz, Cabales and Balkandali judgment of 28 May 1985 no. 9214/80, Series A no. 94, p. 32, para. 62
W v. United Kingdom judgment of 8 July 1987 no. 9749/82, Series A no. 121, p. 27, para. 60 (b) and (d)
Olsson judgment of 24 March 1988 no. 10465/83, Series A no. 130, pp. 31-32, para. 67
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A3, EMKN A41

Berrehab v. the Netherlands (art. 8)

1. Saken gjelder

-Nederlands utsendelse av en marokkansk mann som hadde skilt seg fra sin nederlandske kone, som han hadde en datter med. Hans oppholdstillatelse ble ikke fornyet på grunn av skilsmissen, og han ble utvist fra Nederland siden han manglet gyldig oppholdstillatelse. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv.
-Konklusjon: Domstolen konkluderer med at myndighetenes nektelse av å innvilge faren en selvstendig oppholdstillatelse samt hans utvisning utgjør en krenkelse av EMK artikkel 8 (dissens 6-1)
-Dommen er særlig relevant for familieinnvandringssaker, saker om fornyelse av oppholdstillatelse og utvisningssaker.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Domstolen slår fast at faktisk samliv ikke er en ufravikelig betingelse for at det skal anses å foreligge et familieliv mellom foreldre og barn, se punkt 21: «The Court [ ... ] likewise does not see cohabitation as a sine qua non of family life between parents and minor children.»
-Domstolen uttaler at fra fødselen vil det eksistere et bånd mellom foreldre og barn som utgjør familieliv, selv om foreldrene ikke bor sammen.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klagerne er en marokkansk statsborger som har permanent oppholdstillatelse i Nederland og hans mindreårige datter som er nederlandsk statsborger. Klageren giftet seg med en nederlandsk statsborger og på denne bakgrunn ble han innvilget en oppholdstillatelse som kunne fornyes. To år etter søkte klagerens nederlandske ektefelle om skilsmisse. Kort tid etter skilsmissen fikk klageren en datter. Etter skilsmissen ble klageren beordret av «Amsterdam Regional Court» å betale en månedlig bidrag for datterens utdanning. Samtidig ble klageren utnevnt av domstolen for å være barnets hjelpeverge (»auxiliary guardian»). Klageren og hans fraskilte ektefelle undertegnet en avtale som garanterte ham hyppig og regelmessig kontakt med datteren. Avtalen ble legalisert av en notarius publicus. Klageren søkte om fornyelse av oppholdstillatelsen. Søknaden ble avslått av det nederlandske politiet under henvisning til at han ikke lenger oppfylte vilkårene for en familietillatelse da han var skilt fra sin nederlandske ektefelle. Det ble understreket at en innvilgelse av hans søknad vil stride imot samfunnets interesser.

Klageren anmodet Justisministeriet om omgjøring av vedtaket. Han anførte at han hadde behov for en selvstendig tillatelse for å kunne sørge for datterens oppvekst og utdanning. Klagerens anmodning ble ikke tatt til følge. Klagerens anke til «Litigation Division» ble avvist. Det understrekes i vedtaket at oppfyllelsen av klagerens forpliktelser til datteren ikke tjente vitale nasjonale interesser, og at hans forpliktelser eksisterte uavhengig av hans bosted. Det ble videre påpekt at klagerens samvær med datteren - fire møter i uken - ikke var tilstrekkelig til å utgjøre familieliv i henhold til EMK artikkel 8. Etter syv års opphold i Nederland ble klageren deportert til Marokko. Et halvt år senere ble klageren innvilget et innreisevisum til Nederland. Etter ankomst til Nederland giftet klageren seg på nytt med sin tidligere ektefelle. Han ble innvilget oppholdstillatelse og arbeidstillatelse av nederlandske myndigheter for å kunne leve med sin ektefelle.

Saken ble først klaget inn for Kommisjonen. Klageren, hans tidligere ektefelle og datteren anførte at hans utsendelse til Marokko vil utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3 og EMK artikkel 8. Kommisjonen konkluderte i sin rapport med 11 stemmer mot 2 at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 8. Kommisjonen konkluderte enstemmig at klagerens utsendelse ikke ville medføre en krenkelse av EMK artikkel 3.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at nederlandske myndigheters nektelse av å fornye hans tillatelse og hans utsendelse (»expulsion») til Marokko medførte en krenkelse av EMK artikkel 8.

3.3. Statens argumenter

Staten mente hovedsakelig at det ikke forelå familieliv mellom klageren og hans datter. Staten la til grunn at klageren hadde mulighet til å besøke datteren da han kunne søke om midlertidig visum til Nederland.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 8

3.4.1. Anvendelse av EMK artikkel 8

Klageren anførte at anvendelsen av EMK artikkel 8 med hensyn til ordlyden i «retten til respekt for privat og familieliv» ikke forutsetter et permanent samliv (»permanent cohabitation»). Han anførte at utøvelsen av en fars rett til å ha adgang til sitt barn og bidra finansielt til barnets utdanning var faktorer som kunne anses tilstrekkelige til å utgjøre familieliv.

I likhet med kommisjonen, slår domstolen fast at faktisk samliv er ikke en ufravikelig betingelse for at det skal anses å foreligge et familieliv mellom foreldre og barn, se punkt 21: «The Court likewise does not see cohabitation as a sine qua non of family life between parents and minor children»).

Under henvisning til Abdulaziz, Cabales og Balkandali-saken [no. 9214/80], påpeker domstolen i punkt 21 i avgjørelsen at relasjoner/forhold mellom ektefeller som ble dannet ved å inngå et lovlig og genuint (reellt) ekteskap - som klagerens ekteskap - må karakteriseres som familieliv.

Domstolen uttaler at et barn født i et lovlig ekteskap ipso jure er en del av dette familieforholdet (»relationship»).

Domstolen fremhever at fra fødselen vil det eksistere et bånd mellom foreldre og barn som utgjør familieliv, selv om foreldrene ikke bor sammen. Domstolen aksepterer at et slikt familiebånd kan bli brutt av senere hendelser, men mener at familiebåndet i foreliggende sak ikke kunne anses å være brutt. I vurderingen viser domstolen til at klageren, før han ble utvist fra Nederland, hadde samvær med datteren fire ganger i uken flere timer hver gang. Domstolen bemerker videre at hyppigheten og regelmessigheten av klagerens møter med datteren beviste at klageren verdsatte dem meget sterkt. Domstolen konstaterer at familiebåndet mellom klageren og datteren ikke kunne anses å ha vært brutt. Det at klageren allerede var skilt og ikke lenger bodde med barnets mor var ikke et relevant hensyn i saken, se punkt 21 i avgjørelsen.

3.4.2. Vurderinger av EMK artikkel 8 (1)

Domstolen vurderer om nederlandske myndigheters nektelse av å fornye klagerens tillatelse og påfølgende utvisning utgjorde et inngrep i hans rett til respekt for privat- og familieliv. Klageren viste hovedsakelig til avstanden mellom Nederland og Marokko og de økonomiske/finansielle problemene han møtte ved retur til hjemlandet. Domstolen avviser statens argument om at klageren kunne reise til Nederland og besøke sin datter ved å få et midlertidig visum og uttaler at klagerens mulighet for å få et midlertidig visum kun er teoretisk, tatt i betraktning at klagerens søknad om et slikt visum ble avslått. Domstolen slår fast at nederlandske myndigheters tiltak forhindret klageren i å opprettholde regelmessig kontakt/samvær med sitt barn. Domstolen uttaler i den forbindelse at samværet mellom far og barn var fundamentale for barnet i lys av barnets svært unge alder. Domstolen konstaterer at statens tiltak ovenfor klageren utgjorde et inngrep i hans rett til respekt for privat- og familieliv.

3.4.3. Vurderinger av EMK artikkel 8 (2)

Domstolen påpeker at staten hadde grunnlag i nasjonal lov da klageren ble nektet fornyet oppholdstillatelse. Domstolen konstaterer at inngrepet var «i samsvar med loven». Domstolen finner videre at inngrepet forfulgte et legitimt mål da det ble brukt av staten for å sikre offentlig orden og sikkerhet og for å beskytte samfunnets interesser. Domstolen bemerker imidlertid at det legitime formålet i foreliggende sak best kunne defineres som beskyttelse av statens økonomiske interesser enn forebygging av uorden eller kriminalitet.

Domstolen tok deretter til vurdering om inngrepet var «nødvendig i et demokratisk samfunn». I vurderingen tar domstolen hensyn til at statene har en viss skjønnsmargin.

Domstolen uttaler at konvensjonen i prinsippet ikke forhindrer kontraherende stater i å regulere utlendingenes innreise og opphold, inkludert oppholdets lengde, i statens territorium.

Under henvisning til tidligere praksis, påpeker domstolen at nødvendighetsprinsippet innebærer at inngrepet skal kunne rettferdiggjøres ut fra et presserende sosialt behov, og særlig at inngrepet skal være forholdsmessig i forhold til det målet staten søkte å oppnå: «According to the Court's established case-law [ ... ], necessity implies that the interference corresponds to a pressing social need and, in particular, that it is proportionate to the legitimate aim pursued», se punkt 28.

Domstolen tar til vurdering om inngrepet var forholdsmessig til det målet staten søkte å oppnå. I den forbindelse bemerker domstolen at dens funksjon ikke er å bedømme (»pass judgment») statens innvandrings- og oppholdspolitikk som sådan. Domstolens oppgave er kun å vurdere de inngrepene klageren har påklagd både i lys av statens interesse når det gjelder innvandrings- og oppholdsspørsmål og klagernes felles interesse i å utøve og utvikle deres familieliv. Domstolen uttaler at det legitime formålet som staten søkte å oppnå må veies mot inngrepets alvor/konsekvenser for klagerens rett til respekt for familieliv.

Når det gjelder inngrepets legitime formål, bemerker domstolen at nåværende sak ikke handler om en utlending som søker innreise til Nederland for første gang, men om en person som lovlig har oppholdt seg der i flere år. I forholdsmessighetsvurderingen legger domstolen vekt på at klageren hadde hus (bosted) og arbeid i Nederland, og at han aldri har vært i konflikt med loven. Domstolen uttaler videre at klageren hadde familietilknytning til Nederland siden han hadde inngått ekteskap med en nederlandsk kvinne og fikk et barn sammen med henne, se punkt 29.

Når det gjelder inngrepets alvor/omfang, fremhever domstolen at klageren har hatt meget sterk tilknytning (familiebånd) til sin datter over flere år, og at myndighetenes inngrep, herunder nektelse av å innvilge ham en selvstendig tillatelse samt utvise ham, truet med å bryte disse familiebåndene. Domstolen slår fast i punkt 29 at inngrepene fikk ytterligere alvorlige konsekvenser for klagerens datter siden hun, på grunn av hennes svært unge alder, hadde et stort behov for å opprettholde kontakten med sin far: «That effect of the interferences in issue was the more serious as Rebecca needed to remain in contact with her father, seeing especially that she was very young».

I lys av sakens spesielle omstendigheter, konstaterer domstolen at det ikke foreligger en adekvat balanse (»proper balance») mellom individets og fellesskapets konkurrerende interesser, og at statens inngrep var uproporsjonalt i forhold til målet som staten søkte å oppnå. Domstolen konkluderer med at statens inngrep ikke var nødvendig i et demokratisk samfunn.

Domstolen fant at EMK artikkel 8 var krenket.