📥
Original tekst

MOUSTAQUIM v. BELGIUM (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Kammer) - Dom
Dato1991-02-18
PublisertEMDN-1986-12313.
Saksgang12313/86
Viktighetsnivå1
KlagerAbderrahman Moustaquim
InnklagetBelgia
KonklusjonViolation of Art. 8
No violation of Art. 14+8
Not necessary to examine Art. 3 and 7
Non-pecuniary damage - financial award
Costs and expenses award - domestic proceedings
Costs and expenses award - Convention proceedings.
/
Krenkelse av artikkel 8
Ingen krenkelse av artikkel 14+8
Ikke nødvendig å undersøke artikkel 3 og 7
Ikke-økonimisk skade - erstatning
Saksomkostninger og utgifter tilkjent - nasjonal prosess.
Saksomkostninger og utgifter tilkjent - Konvensjonsprosess.
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 14 + EMK art 8
EMK art 14
EMK art 3
EMK art 7
EMK art 41 -
(art. 14) prohibition of discrimination
(art. 14) discrimination
non-derogable rights and freedoms
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-2) interference
(art. 8-2) necessary in a democratic society
(art. 8-2) prevention of crime
(art. 8-2) prevention of disorder
(art. 8-2) prescribed by law
(art. 8-1) respect for private life
(art. 3) prohibition of torture
(art. 7) no punishment without law
(art. 41) just satisfaction-{general}
/
(art. 14) forbud mot diskriminering
(art. 14) diskriminering
absolutte rettigheter og friheter
(art. 8) retten til respekt for privatliv og familieliv
(art. 8-2) inngrep
(art. 8-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 8-2) forebygging av kriminalitet
(art. 8-2) forebygging av uorden
(art. 8-2) foreskrevet ved lov
(art. 8-1) respekt for sitt privatliv
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 7) ingen straff uten lov
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
Eckle judgment of 15 July 1982 no. 8130/78, Series A no. 51, pp. 30-31, para. 66
Abdulaziz, Cabales and Balkandali judgment of 28 May 1985 no. 9214/80, Series A no. 94, p. 34, para. 67
Berrehab judgment of 21 June 1988 no. 10730/84, Series A no. 138, pp. 15-16, paras. 28-29
Marckx judgment of 13 June 1979 no. 6833/74, Series A no. 31, pp. 15-16, para. 32
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A14, EMKN A8, EMKN A14, EMKN A3, EMKN A7, EMKN A41

Moustaquim v. Belgium (art. 8 og art. 14)

1. Saken gjelder

-Belgias utvisning av en marokkansk statsborger med lang botid og sterk familietilknytning til vertslandet. Klageren hadde begått 147 lovbrud i Belgia da han var mindreårig. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv og EMK artikkel 14 Forbud mot diskriminering sammenholdt med EMK artikkel 8.
-Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 8, kammeravgjørelse med dissens 7-2. Ikke krenkelse av EMK artikkel 14 sammenholdt med EMK artikkel 8.
-Dommen er særlig relevant for utvisningssaker og saker der utlendingen har sterk tilknytning til vertslandet.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Under henvisning til prinsippene i Abdulaziz, Cabales og Balkandali-saken [no. 9214/80] og Berrehab-saken [no. 10730/84], uttaler domstolen i punkt 43 at den ikke har til hensyn å undergrave kontraherende staters interesse for å opprettholde lov og orden, særlig i utøvelsen av deres rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser til å kontrollere utlendingers adgang til, opphold i og utvisning fra statens territorium.
-Domstolen uttaler imidlertid at statens avgjørelser må være nødvendige i et demokratisk samfunn for at disse ikke skal utgjøre et inngrep i vedkommendes rett til privatliv og familieliv. Dette innebærer at inngrepene må kunne rettferdiggjøres ut fra et presserende sosialt behov, og være forholdsmessige i forhold til det målet staten søker å oppnå.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klageren, som er marokkansk statsborger, kom sammen med moren til Belgia på familiegjenforening med faren. Han var ett år ved ankomst. Klageren fikk oppholdstillatelse i Belgia. Tre av klagerens søsken var født i Belgia og en av klagerens eldste brødre hadde belgisk statsborgerskap. Han begikk kriminelle handlinger før han fylte 14 år og rømte ofte hjemmefra. Da han var 17 år hadde klageren allerede begått 147 lovbrudd, herunder 82 grove tyverier, 39 forsøk på grovt tyveri, og fem ran. På bakgrunn av disse overtredelsene, ble klageren ved ti forskjellige anledninger beordret av «Liège Juvenile Court» til fengslingsperioder som ikke overskred 15 dager. På bakgrunn av klagerens omfattende kriminelle aktiviteter, avsto «Liège Juvenile Court» jurisdiksjon til fordel for en domstol for voksne.

Da klageren fylte 18 år, ble han dømt av «Liège Criminal Court» for en serie av 20 overtredelser. Han ble idømt en fengselsstraff på 20 måneder, hvorav halvparten ble gjort betinget med fem års ilagt prøvetid. Dommen ble overprøvd av «Liège Appeal Court», og klageren ble idømt en fengselsstraff på 2 år og 2 måneder for overtredelse av 22 straffbare forhold. Etter å ha sonet 18 måneder, ble klageren løslatt. Etter løslatelsen utstedte Justisdepartementet en utvisningsordre med ti års innreiseforbud. Dette til tross for at utlendingsmyndighetene (»Advisory Board on Aliens») konkluderte med at klageren ikke kunne utvises. Det fremkommer av Justisdepartementets utvisningsordre at klageren hadde begått 147 kriminelle handlinger, var straffedømt, og var en av lederne av en farlig kriminellgjeng. Det understrekes at klageren utgjorde en reell fare mot samfunnet og den offentlige orden.

Hans klage om at utvisningsvedtaket var i strid med bestemmelsene i EMK artikkel 3 og EMK artikkel 8 ble avvist av belgisk «Conseil d'État». Klageren forlot Belgia i en alder av 20 år. Etter å ha oppholdt seg i Spania og Sverige i fem år, fikk klageren tillatelse til å returnere til Belgia. Han ble innvilget en midlertidig oppholdstillatelse som kunne fornyes. Han bodde sammen med foreldrene, jobbet som slakter i farens butikk, og fortsatte studiene.

Saken ble først behandlet av kommisjonen, som konkluderte under dissens 10-3 med at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 8. Kommisjonen fant ikke at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 8 sammenholdt med EMK artikkel 14 og EMK artikkel 3 og 7.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at utvisningen utgjorde en krenkelse av retten til respekt for privat- og familieliv etter EMK artikkel 8 sammenholdt med EMK artikkel 14.

3.3. Statens argumenter

Staten mente at det ikke forelå et reelt familieliv mellom klageren og hans foreldre på tidspunktet han ble utvist, tatt i betraktning at klageren ofte rømte hjemmefra eller var fengslet.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 8

3.4.1. Vurderinger av EMK artikkel 8 (1)

Det var ikke eksplisitt bestridt fra statens side tvil hvorvidt det forelå familieliv mellom klageren og hans familie, se punkt 35:

«The Government expressed doubts as to whether the applicant and his parents had any real family life at the time he was deported, as family ties were, at the least, strained in view of the number of occasions on which the youth had run away and had been imprisoned. They did not, however, expressly dispute that Article 8 (art. 8) was applicable.»

Domstolen uttaler innledningsvis at klageren oppholdt seg i Belgia sammen med foreldrene og syv søsken, og at han «had never broken off relations with them».

Siden utvisningsordren forhindret klageren fra å bo sammen med familien i fem år, konstaterer domstolen at det forelå et inngrep i hans rett til respekt for familieliv etter EMK artikkel 8 (1).

3.4.2. Vurderinger av EMK artikkel 8 (2)

Domstolen går videre og vurderer om inngrepet oppfylte kravene i EMK artikkel art 8 (2), herunder om inngrepet hadde grunnlag i nasjonal lov, forfulgte et legitimt mål, og var nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen påpeker at staten hadde grunnlag i nasjonal lov da klageren ble utvist. Inngrepet var altså «i samsvar med loven». Domstolen finner videre at inngrepet forfulgte et legitimt mål da det ble brukt for å forebygge uorden.

Nødvendighetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet

Domstolen tok deretter til vurdering om inngrepet var «nødvendig i et demokratisk samfunn». Domstolen viser først til kommisjonens konklusjoner om at klagerens utvisning var uforholdsmessig siden belgiske myndigheters utvisningsordre ikke utgjorde en rimelig balanse mellom de relevante interessene - klagerens interesse av å ivareta familielivet på den ene siden, og samfunnets interesse av å forebygge uorden.

Domstolen merket seg statens argumenter om at klageren var anklaget for å ha begått 147 overtredelser, og at han flere ganger var blitt idømt fengselstraff, se punkt 42. Domstolen bemerket også at «Liège Juvenile Court» avsto jurisdiksjon til fordel for en vanlig straffedomstol på grunn av klagerens omfattende kriminelle aktiviteter. Domstolen bemerket videre at staten begrunnet utvisningen med at klageren ble idømt strenge fengselsstraffer, og at han fortsatte å begå kriminelle handlinger selv mens han var under oppsyn av «Liège Juvenile Court». Domstolen fremhevet statens argumenter om at det forelå en alvorlig risiko for gjentakelse, og at klagerens tilstedeværelse i Belgia utgjorde en særlig alvorlig risiko for samfunnet.

Under henvisning til prinsippene i Abdulaziz, Cabales og Balkandali-saken og Berrehab-saken, uttaler domstolen i punkt 43 at den ikke har til hensyn å undergrave kontraherende staters interesse for å opprettholde lov og orden, særlig i utøvelsen av deres rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser til å kontrollere utlendingers adgang til, opphold i og utvisning fra statens territorium. Domstolen uttaler imidlertid at statens avgjørelser må være nødvendige i et demokratisk samfunn for at disse ikke skal utgjøre et inngrep i vedkommendes rett til privatliv og familieliv. Dette innebærer at inngrepene må kunne rettferdiggjøres ut fra et presserende sosialt behov og være forholdsmessige i forhold til det målet staten søker å oppnå.

Relevante momenter i forholdsmessighetsvurderingen

Klagerens kriminelle handlinger har en rekke spesielle karakteristikk (»special features»), se punkt 44. Domstolen fremhever at alle de straffbare forholdene ble begått av klageren som ungdom. Domstolen uttaler at kun 26 av anklagene ble behandlet av en domstol, og at handlingene ble begått i løpet av en 11 måneders periode. Det påpekes at klageren ble frifunnet for fire straffbare forhold. Domstolen bemerker at klageren i tiden som fulgte etter dommens avsigelse ikke hadde begått nye lovovertredelser. I den forbindelse uttaler domstolen at tidsperioden (fireårs perioden) fra klagerens siste overtredelse og frem til utvisningsordren ble vedtatt, kunne anses å være relativt lang. Det er ikke et relevant hensyn at klageren tilbrakte 16 måneder i fengsel i løpet av denne tidsperioden.

Klagerens familiemedlemmer, herunder foreldre og søsken, hadde oppholdt seg i Liège i en lang periode. Domstolen uttaler også at klagerens eldste søsken hadde fått innvilget belgisk statsborgerskap, og at tre av klagerens søsken var født i Belgia, se punkt 45.

Klageren var yngre enn to år ved ankomst til Belgia, og at han i de 22 årene som fulgte bodde sammen med eller i nærheten av familien. Domstolen fremhever at klageren kun to ganger har returnert til hjemlandet Marokko, da han var på ferie. Domstolen viser videre til at klageren har hele sin skolegang fra Belgia hvor undervisningen foregikk på fransk. Følgelig konstaterer domstolen at klagerens familieliv ble «seriously disrupted» av Justisdepartementets utvisningsordre. Domstolen bemerker at utvisningsordren ble utstedt til tross for at belgisk «Advisory Board on Aliens» advarte om at inngrepet i klagerens familieliv ville være uforholdsmessig («inappropriate»).

I lys av ovennevnte momenter, konkluderer domstolen med at staten ikke har foretatt en balansert avveining mellom de relevante interessene i saken. Følgelig konkluderer domstolen med at statens inngrep i klagerens rett til familieliv var uforholdsmessig i forhold til det legitime målet som staten søkte å oppnå, se punkt 46.

3.5. Vurderinger av EMK artikkel 14 sammenholdt med EMK artikkel 8

Klageren anførte krenkelse av EMK artikkel 8 sammenholdt med EMK artikkel 14. Han anførte at han, som ungdomsforbryter, ble utsatt for diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet. Han viste til at ungdomsforbrytere som har belgisk statsborgerskap eller utlendinger som er statsborgere av en stat i Den europeiske unionen (European Communities før 1993) ikke kan utvises på bakgrunn av straffbare forhold/domfellelse. Staten hadde ingen bemerkninger vedrørende klagerens anførsler.

Under henvisning til Marckx-saken, minner domstolen om at EMK artikkel 14 gir krav på beskyttelse mot forskjellsbehandling dersom vedkommendes identifiserbare karakteristikker ble brukt til å skille personer eller grupper fra hverandre med. Domstolen uttaler i punkt 49 at klageren ikke kan sammenligne seg selv med belgiske ungdomsforbrytere, da disse har rett til å oppholde seg i landet de er statsborgere av, og til ikke å bli utvist. Domstolen viser i den forbindelse til EMK artikkel 3 i Protokoll no. 4: forbud mot utvisning av egne borgere. Domstolen fremhever at klageren heller ikke kan sammenlignes med ungdomsforbrytere som oppholder seg i Belgia og som er statsborgere av en stat i Den europeiske unionen, siden slike stater, inkludert Belgia, har en spesiell rettsorden. Domstolen konkluderte etter dette med at det ikke forelå en diskriminering i strid med artikkel 14 sammenholdt med EMK artikkel 8.

3.6. Andre vurderinger

Domstolen fant ikke grunnlag til å ta til behandling på eget initiativ klagerens anførte krenkelser av EMK artikkel 3 og EMK artikkel 7 under behandlingen av saken i kommisjonen.