📥
Original tekst

CRUZ VARAS and OTHERS v. SWEDEN (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Dom
Dato1991-03-20
PublisertEMDN-1989-15576.
Saksgang15576/89
Viktighetsnivå1
KlagerHector Cruz Varas, Magaly Maritza Bustamento Lazo, Richard Cruz
InnklagetSverige
KonklusjonNo violation of Art. 3
No violation of Art. 8
No violation of Art. 25-1.
/
Ingen krenkelse av artikkel 3
Ingen krenkelse av artikkel 8
Ingen krenkelse av artikkel 25-1
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 25
EMK art 25 -1
EMK art 34 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) torture
(art. 3) inhuman treatment
(art. 3) inhuman punishment
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for family life
(art. 34) individual applications
(art. 34) victim
(art. 34) petition
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) tortur
(art. 3) umenneskelig behandling
(art. 3) umenneskelig straff
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 34) individklager
(art. 34) offer
(art. 34) klage
Rettspraksis
Soering judgment of 7 July 1989 no. 14038/88, Series A no. 161, p. 35, para. 91, p. 36, para. 91, p. 39, para. 100, p. 34, para. 87, pp. 40-41, para. 103
Ireland v/United Kingdom judgment of 18 January 1978 no. 5310/71, Series A no. 25, p. 64, para. 160
Abdulaziz, Cabales and Balkandali judgment of 28 May 1985 no. 9214/80, Series A no. 94, p. 34, para. 68
Johnston and others judgment of 18 December 1986 no. 9697/82, Series A no. 112, p. 25, para. 53
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A8, EMKN A25, EMKN A34

Cruz Varas v. Sweden (art. 3 og art. 8)

1. Saken gjelder

-Sveriges utsendelse av en asylsøker og hans familie til Chile. Han anførte at han risikerte å bli utsatt for tortur av chilenske myndigheter på grunn av hans politiske aktiviteter. Det ble anført at utvisning av klagernes barn ville forårsake en slik lidelse at den ville nå en alvorlighetsgrad som ville krenke EMK artikkel 3 Forbud mot tortur. Det ble videre anført at utvisning av faren utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv
-Konklusjon: Ikke krenkelse av EMK artikkel 3 eller 8, avgjørelse av «plenary court» med dissens 18-1.
-Dommen er særlig relevant for asylsaker der asylsøkeres troverdighet i asylsaker er et sentralt vurderingstema. Domstolen behandler særlig spørsmål knyttet til troverdighet, bevisbyrde og bakgrunnsopplysninger.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Domstolen slår for første gang fast at prinsippet om ekstraterritoriell virkning ikke bare gjelder i utleveringssaker/utleveringsbeslutninger, men også i utvisningssaker/beslutninger om utvisning og saker der utvisningen er blitt effektuert; en kontraherende stat kan holdes ansvarlig under konvensjonen når det foreligger vektige grunner (»substantial grounds») til å anta at personen som utleveres vil bli utsatt for tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff ved retur til hjemlandet.
-Domstolen uttaler at klageren er svært lite troverdig. I vurderingen viser domstolen til følgende momenter: a. først 18 måneder etter at klageren fremmet asylsøknaden opplyste han om hemmelige politiske aktiviteter og opplevd tortur, b. han har hatt flere muligheter å opplyse om disse forhold både i asylintervjuet og skriftlige henvendelser til svenske myndigheter, c. han har hatt advokat under hele saksbehandlingen noe som innebærer at han var kjent med viktigheten av å fremlegge alle opplysninger som kunne underbygge hans asylkrav, d. han endret kontinuerlig på asylforklaringen under politiintervjuene, e. han fremla ikke dokumentasjon som kunne sannsynliggjøre anførslene.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klagerne er en familie på tre medlemmer, herunder far, mor og sønn. Alle tre er chilenske statsborgere. Faren reiste fra Chile til Sverige der han søkte asyl. Hans ektefelle og sønn kom til Sverige ca. fem måneder senere. Som grunnlag for å søke asyl, anførte faren at han frem til statskuppet i 1973 har vært medlem i det chilenske sosialistiske partiet. Han har også vært sekretær i «Revolutionary Workers Front», der han arbeidet for å skape motstand mot Pinochet. Han forklarte at han hadde deltatt i flere demonstrasjoner og to streiker. Han ble arrestert av myndighetene ved fire forskjellige anledninger, blant annet for å ha brutt myndighetenes portforbud og syklet i et forbudt område. Han understreket at han forlott Chile på grunn av økonomiske problemer og arbeidsledighet. En måned etter asylintervjuet fremla faren nye opplysninger om at han hadde blitt utsatt for mishandling i Chile.

Farens asylsøknad ble avslått, og svenske myndigheter fattet vedtak om at klagerne skulle utvises. Det påpekes i vedtaket at klagerne ikke hadde sannsynliggjort at de risikerte å bli forfulgt ved retur, og at farens politiske aktivitet ikke var tilstrekkelig for å kunne anse dem som flyktninger i flyktningskonvensjonens forstand. Farens klage ble avvist av «Ministry of Labour». Han anket avgjørelsen og anførte at utvisningsordren ikke kunne effektueres siden han ved retur risikerte å bli drept på grunn av hans politiske aktiviteter i Sverige. Han viste til at han hadde tilknytning til den radikale organisasjonen «Frente Patriótico Manuel Rodriguez» (FPMR) som planla å drepe Pinochet. Anken førte ikke frem.

Faren fremla en ny søknad om asyl, og han ble intervjuet på nytt. Under asylintervjuet anførte han hadde blitt utsatt for gjentatte fengslinger og tortur på grunn av at han hadde utøvd hemmelige politiske aktiviteter. Han viser til at han ble utsatt for elektriske sjokk og seksuelle overgrep. Asylsøknaden ble avslått. Før utvisningsordren skulle effektueres fremla klageren flere medisinske rapporter utarbeidet blant annet av en svensk ekspert i rettsmedisin og spesialist i psykiatri som bekreftet at det forelå sterke indikasjoner at klageren hadde blitt utsatt for tortur. Faren ble uttransportert til Chile, mens hans ektefelle og sønn gikk i skjul i Sverige. På tidspunktet domstolen behandlet saken, var det uvisst hvor klagerne befant seg.

Saken ble først klaget inn for menneskerettighetskommisjonen. Kommisjonen konkluderte med 8 stemmer til 5 at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 3. Kommisjonen konkluderte enstemmig med at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 8. Kommisjonen uttalte at det forelå en krenkelse(12 -1) av EMK artikkel 25 (1) da staten ikke fulgte kommisjonens anbefaling i henhold til «rule 39» om å ikke utvise klageren. Både staten og klageren henviste saken videre til menneskerettighetsdomstolen.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klagerne anførte at svenske myndigheter krenket EMK artikkel 3 ved å utvise faren til Chile, der han risikerte å bli utsatt for tortur av chilenske myndigheter og bli påført traumer ved å bli sendt tilbake til et land hvor han tidligere hadde blitt torturert. Klagerne anførte at utvisning av sønnen ville forårsake en slik lidelse at den ville nå en alvorlighetsgrad som ville krenke EMK artikkel 3. Han viste hovedsakelig til at han ble fengslet og torturert gjentatte ganger på grunn av hemmelige politiske aktiviteter. Han viste videre til flere medisinske rapporter som underbygget hans anførsler om tortur.

3.3. Statens argumenter

Staten viste hovedsakelig til viktige forbendringer i den politiske og menneskerettslige situasjon i Chile. Det ble understreket at staten hadde en meget god oversikt over situasjonen i klagerens hjemland. Staten viste videre til verifiseringer vedrørende klagerens politiske aktiviteter som ble foretatt i Chile, på klagerens hjemsted. Det fremgår av verifiseringsrapportene at klageren ikke har vært politisk aktiv og forfulgt av politiet. Staten understreket at klageren har forklart seg motstridende, og at asylforklaringen manglet troverdighet. Vedrørende klagerens medisinske rapporter, anførte staten at disse kun bekreftet at klageren hadde vært utsatt for mishandling, men ikke at mishandlingen ble utført av chilenske myndigheter eller av andre personer som myndighetene kunne holde ansvarlig.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 3

3.4.1. Anvendelse av EMK artikkel 3 i utvisningssaker

En kontraherende stat kan holdes ansvarlig under konvensjonen når det foreligger sterke grunner (»serious grounds») til å tro at en rømling som utleveres vil bli utsatt for tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff ved retur til landet som ba om vedkommendes utlevering, jf. prinsippene i Soering-saken [no. 14038/88]. Soering-prinsippet gjelder både i utleveringssaker/utleveringsbeslutninger, utvisningssaker/beslutninger om utvisning og saker der utvisningen er blitt effektuert, se punkt 70: «Although the present case concerns expulsion as opposed to a decision to extradite, the Court considers that the above principle also applies to expulsion decisions and a fortiori to cases of actual expulsion.»

3.4.2. Domstolens vurderinger vedrørende faktum i saken

Domstolen minner om at « ... the establishment and verification of the facts is primarily a matter for the Commission ... Accordingly it is only in exceptional circumstances that the Court will use its powers in this area. The Court is not, however, bound by the Commission's findings of fact and remains free to make its own appreciation in the light of all the material before it.»

Foreliggende sak ville behandles i lys av alt tilgjengelig fremlagt materiell, og hvis nødvendig i lys av materiell fremskaffet på eget initiativ. Risikovurderingen måtte hovedsakelig foretas i lys av alle forhold som staten kjente til eller burde ha kjent til på utsendelsestidspunktet/utvisningstidspunktet og opplysninger som fremkom etter effektuering av utvisningen.

3.4.3. Domstolens vurdering av bevis/risiko i foreliggende sak; troverdighetsvurderinger

Domstolen vurderer om utvisningen utsatte klageren for en reell risiko for umenneskelig behandling. Dette fremgår av domstolens vurderinger i 77–82:

-Domstolen bemerket først at de medisinske rapportene som ble utarbeidet av en svensk torturekspert underbygget klagerens anførsler om at han ble utsatt for umenneskelig og nedverdigende behandling. Menneskerettighetskommisjonen hadde lagt til grunn at behandlingen klageren hadde blitt utsatt for, mest sannsynlig ble utført av chilenske myndigheter. Det forelå imidlertid ingen holdepunkter i bevismaterialet for domstolen, bortsett fra klagerens egne anførsler, som direkte kunne bevise at det var chilenske myndigheter som utsatte klageren for en slik behandling: «There is no element in the material before the Court, however, apart from the first applicant's allegations, which provides direct evidence for this conclusion.»
-Til tross for at domstolen la til grunn at asylsøkere ofte er skeptiske i møtet med myndighetsrepresentanter og har vanskeligheter med å forklare seg og underbygge asylanførslene med dokumentasjonsbevis, var domstolen av den oppfatning at klageren var svært lite troverdig, se punkt 78. I vurderingen viste domstolen til at klageren kun 18 måneder etter hans første asylintervju opplyste om hans hemmelige politiske aktiviteter og opplevd tortur. Domstolen var enig i svenske myndigheters argumentasjon om at klageren hadde hatt flere muligheter å opplyse om ovennevnte forhold både i asylintervjuene som ble foretatt og i hans mange skriftlige henvendelser til svenske utlendingsmyndigheter.
-Tvilen vedrørende klagerens troverdighet ytterligere forsterkes av det faktum at han har hatt advokat under hele saksbehandlingen, noe som innebar at han var kjent med viktigheten av å fremlegge alle opplysninger som kunne underbygge hans asylkrav.
-Klagerens troverdighet ytterligere svekkes av det faktum at han kontinuerlig endret på asylforklaringen under politiintervjuene, og at han ikke fremla dokumentasjon som kunne sannsynligjøre (»substantiate») hans anførsler om tilknytning til FPMR-medlemmer. Det ble vist verifiseringsrapportene foretatt av svenske myndigheter på klagerens hjemsted, hvor det fremkom at klageren ikke hadde vært politisk aktiv og blitt forfulgt av politiet.
-Klageren i løpet av sitt opphold i Chile, etter at han ble utvist, har ikke kunnet finne noen vitner eller fremlegge andre bevis som til en viss grad kunne ha underbygd hans anførsler om hemmelige politiske aktiviteter.
-Domstolen viste videre til Chiles demokratiske utvikling som førte til forbedringer i den politiske situasjonen og til frivillige returer av chilenske flyktninger fra Sverige og andre land.
-Domstolen la vekt på at svenske myndigheter hadde særlig kunnskap og erfaring med saksbehandling av asylsaker fra Chile, tatt i betraktning at disse har behandlet et stort antall asylsøknader fra Chile. Følgelig var domstolen av den oppfatning at staten grundig/nøye hadde vurdert klagernes asylsaker.

I lys av ovennevnte forhold var det ikke vist (»have not been shown») at det forelå vektige grunner til å tro at klageren ville være i en reell fare/risiko for å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling i henhold til artikkel 3 ved retur til Chile som følge av utvisningen.

3.4.4. Tidligere opplevd tortur

Domstolen vurderte om klagerens utvisning medførte en slik trauma som utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 3. Dette fremgår av dommens pkt 83 og 84:

-En eventuell mishandling må overstige en viss minimum av intensitet for å være omfattet av forbudet i EMK artikkel 3, jf. prinsippene i Soering-saken. Denne standarden er relativ og beror på en helhetsvurdering av alle omstendighetene i saken, herunder handlingens utføringsmetode og måten den er utført på, varighet, dens fysiske og psykiske virkninger, og i visse tilfeller klagerens/offerets kjønn, alder og helsetilstand.
-Klageren, før han ble utvist, ble ansett å lide av posttraumatisk stressyndrom, og hans mentale helse skal ha blitt forverret ved retur til Chile. Utvisning av klageren kunne ikke sies å ha nådd terskelen i EMK artikkel 3. Domstolen viste hovedsakelig til at klageren ikke hadde sannsynliggjort sine asylanførsler.

Domstolen fant at EMK artikkel 3 ikke var krenket.

3.5. Vurderinger av EMK artikkel 8

Klagerne anførte at utvisning av faren medførte at familien ble separert, noe som utgjorde et inngrep i deres rett til respekt for familieliv. Under henvisning til Abdulaziz, Cabales og Balkandali-saken [no. 9214/80] var staten av den oppfatning at klagerne kunne utvikle og utøve familielivet i Chile da det ikke forelå noen hindringer. Domstolen viste hovedsakelig til konklusjonen under EMK artikkel 3. Staten kunne ikke holdes ansvarlig for familiens separasjon. Det forelå ikke «lack of respect» for klagerens familieliv.

3.6. Andre vurderinger

Vurdering av EMK artikkel 25 (1): Domstolen konkluderte enstemmig at svenske myndigheters avgjørelse om å utvise klageren mot kommisjonens anmodning etter «regel 39» ikke utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 25 (1).