📥
Original tekst

AHMUT v. THE NETHERLANDS (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (avdeling) - Dom
Dato1996-11-28
PublisertEMDN-1993-21702.
Saksgang21702/93
Viktighetsnivå2
KlagerSalah Ahmut
InnklagetNederland
KonklusjonNo violation of Art. 8.
/
Ingen krenkelse av artikkel 8
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -2
EMK art 8 -1
EMK prot 1 art 1
margin of appreciation
positive obligations
proportionality
(p1-1) protection of property
(p1-1-2) control of the use of property
(p1-1-2) general interest
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-2) interference
(art. 8-1) respect for family life
/
skjønnsmargin
positive forpliktelser
forholdsmessighet
(p1-1) vern om eiendom
(p1-1-2) kontroll med utøvelsen av eiendomsrett
(p1-1-2) allmennhetens interesse
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-2) inngrep
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
Rettspraksis
Berrehab v. the Netherlands judgment of 21 June 1988 no. 10730/84, Series A no. 138
Gül v. Switzerland judgment of 19 February 1996 no. 23218/94, Reports of Judgments and Decisions 1996-I, pp. 173-174, para. 32, pp. 174-175, para. 38
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN P1 A1

Ahmut v. the Netherlands (art. 8)

1. Saken gjelder

-Familiegjenforening mellom en far med marokkansk-nederlandsk statsborgerskap bosatt i Nederland og hans sønn fra Marokko. Faren hadde vært bosatt i flere år i Nederland før han fremmet søknad om opphold for sønnen.
-Konklusjon: Myndighetenes nektelse av å innvilge sønnen familiegjenforening med faren utgjorde ikke en krenkelse av EMK artikkel 8, kammeravgjørelse med dissens 5-4
-Dommen er særlig relevant for familieinnvandringssaker, ved vurderinger av statens positive forpliktelser til å innvilge en tillatelse for å respektere retten til familieliv etter EMK artikkel 8.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Et barn født i et lovlig ekteskap ipso jure er en del av dette familieforholdet. (»relationship»). Fra fødselen and «by the very fact of it» vil det eksistere et bånd mellom foreldre og barn som utgjør familieliv, og som ikke kan bli brutt av senere hendelser foruten ved eksepsjonelle omstendigheter.
-Klagernes familie ble adskilt som følge av farens bevisste valg om å etablere/bosette seg i Nederland enn å fortsette å bo i Marokko.
-EMK artikkel 8 garanterer ikke en rett til å velge det mest egnede stedet/landet til å utvikle/utøve familieliv (»does not guarantee a right to choose the most suitable place to develop family life»).

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klagerne er far og en sønn. Faren var bosatt i Nederland. Han ble innvilget nederlandsk statsborgerskap, men beholdt sitt marokkanske statsborgerskap. Da faren innvandret til Nederland, ble hans ektefelle og fem barn igjen i Marokko. Da barnas mor døde, ble barna tatt hånd om av bestemoren. Faren, som fortsatt var barnas verge under muslimsk og marokkansk lov, sendte regelmessig penger til sine barn i Marokko. Fire år etter farens ankomst til Nederland kom hans tiårige sønn til Nederland. Han kom sammen med søsteren som var 18 år på ankomsttidspunktet, og de søkte om oppholdstillatelse.

Barnas søknader om oppholdstillatelse ble avslått av statssekretæren (Deputy Minister) under henvisning til at familiebåndene mellom far og hans to barn hadde blitt brutt flere år tidligere. Det ble videre vist til at faren ikke hadde sannsynliggjort at han hadde bidratt finansielt og vært moralsk involvert i barnas oppvekst. Det var ikke sannsynliggjort at farmoren eller slektningene ikke kunne passe på barna. Avslagsvedtaket var ikke i strid med EMK artikkel 8.

Etterfølgende klage og anke ble avvist av både nederlandsk «Aliens Advisory Board» og «Raad van state» (Council of State-kammeret). «Aliens Advisory Board» avslo søknaden på bakgrunn av at barna aldri har tilhørt farens nyetablerte familie i Nederland (i mellomtiden ble klagerens nye ektefelle, som er marokkansk statsborger, innvilget oppholdstillatelse i Nederland). Det ble vist til at søsteren, som var myndig, kunne passe på broren hvis nødvendig, og barnas eldste bror og onkler var bosatt i Marokko. Faren kunne fortsette å støtte barna finansielt etter retur til Marokko. Datteren og sønnen returnerte til Marokko. Etter ankomst til Marokko, ble sønnen immatrikulert på en internatskole.

Saken ble først klaget inn for kommisjonen. Sønnen var 14 år gammel da saken ble behandlet av kommisjonen. Kommisjonen konkluderte med 9 mot 4 stemmer at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 8. Både kommisjonen og staten henviste saken videre til domstolen.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Nederlandske myndigheters nektelse av å innvilge sønnen oppholdstillatelse i Nederland medførte en krenkelse av EMK artikkel 8.

3.3. Statens argumenter

Det forelå et inngrep i klagerens rett til respekt for familieliv. Staten hadde ikke positive forpliktelser til å legge til rette for at klagerne skulle kunne utøve deres familieliv i statens territorium. Staten aksepterte at faren hadde nederlandsk statsborgerskap, men påpekte at dette momentet ikke var av avgjørende betydning for utfallet av saken. Staten viste i den forbindelse til at faren hadde beholdt sitt marokkanske statsborgerskap, noe som tilsa at han kunne returnere til Marokko til enhver tid og utvikle et familieliv med sønnen der. Dersom domstolen skulle finne at det forelå et inngrep, var staten av den oppfatning at inngrepet var legitimt i medhold av bestemmelsene i EMK artikkel 8 (2).

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 8

3.4.1. Familieliv

Domstolen vurderte hvorvidt familiebåndet mellom far og sønn utgjorde familieliv. Domstolen uttalte først at et barn født i et lovlig ekteskap ipso jure er en del av dette familieforholdet. (»relationship»). Følgelig fra fødselen og «by the very fact of it» ville det eksistere et bånd mellom foreldre og barn som utgjorde familieliv, og som ikke kunne bli brutt av senere hendelser foruten ved eksepsjonelle omstendigheter. Det forelå ingen eksepsjonelle omstendigheter i foreliggende sak. Familiebåndet mellom klageren og hans sønn kunne derfor defineres som familieliv, se punkt 60 i avgjørelsen.

3.4.2. Vurdering av om det foreligger en krenkelse
Utgangspunkter for vurderingen

Domstolen tok stilling til hvorvidt staten hadde foretatt et inngrep i klagernes rett til respekt for familieliv, eller om staten ikke hadde overholdt sine positive forpliktelser. Domstolen minnet om prinsippene i Gul-saken [no. 23218/94], se punkt 63 i dommen:

-Formålet (»essential object») med EMK artikkel 8 er å beskytte individet mot vilkårlige handlinger fra myndighetenes side.
-Bestemmelsene etter EMK artikkel 8 kan innebære positive plikter for staten.
-Skillet mellom statens positive og negative plikter etter EMK artikkel 8 er vanskelig å definere. Felles for begge er at det må foretas en avveining mellom individets og samfunnets interesser. Domstolen uttaler at staten har en viss skjønnsmargin i så måte.

Domstolen oppgave i denne saken var å avgjøre om nederlandske myndigheter var forpliktet til å tillate sønnen å oppholde seg i Nederland sammen med faren, slik at far og sønn fikk utøve og utvikle deres familieliv i statens territorium. Av denne grunn ville foreliggende sak vurderes «as one involving an allegation of failure on the part of the respondent State to comply with a positive obligation.» Prinsippene fra Gul-saken måtte anvendes i saken, se punkt 67.

-Statens forpliktelser til å gi slektninger av bosatte innvandrere adgang til dets territorium, ville variere med de personlige omstendighetene i den enkelte sak og samfunnets generelle interesser.
-Etter folkeretten hadde staten rett til å kontrollere adgangen til dets territorium for personer som ikke er statsborgere.
-EMK artikkel 8 i innvandringsspørsmål kunne ikke pålegge stater en generell plikt til å respektere valget ektepar tar når de bestemte seg for hvilket land de ville bosette seg i og til å innvilge familiegjenforening i dets territorium.

Statens forpliktelser i foreliggende sak måtte fastlegges i lys av sakens faktum/individuelle omstendigheter.

Barnets tilknytning til hjemlandet

Domstolen bemerket først at sønnen i løpet av de fire årene etter at faren innvandret til Nederland hadde blitt tatt vare på av andre, herunder hans farmor og avdøde mor. Bortsett fra en 18-måneders periode da sønnen oppholdt seg i Nederland og flere korte besøk hos faren, har sønnen i hele sitt liv kun bodd/levd i Marokko. Følgelig konstaterte domstolen at sønnen hadde sterk kulturell og lingvistisk tilknytning til Marokko. Sønnen hadde også familie i Marokko, herunder en eldre bror, en søster, to onkler og muligens sin bestemor, se punkt 69.

Klagernes familieliv ble splittet som følge av farens bevisste valg om å etablere/bosette seg i Nederland fremfor å fortsette å bo i Marokko. Det ble videre vist til at faren hadde både marokkansk og nederlandsk statsborgerskap, mens sønnen kun var marokkansk statsborger, se punkt 70.

Hindringer for å utøve familielivet i Marokko

I lys av ovennevnte momenter, konstaterte domstolen at faren ikke var hindret fra å opprettholde graden av familieliv (»maintaining the degree of family life») som han selv hadde valgt ved flytting til Nederland. I vurderingen la domstolen til grunn at faren ikke var hindret fra å returnere til Marokko. I den forbindelse ble det vist til at faren og sønnen gjentatte ganger har besøkt hverandre etter at sønnen returnerte til Marokko, se punkt 70. Farens ønske om å opprettholde og forsterke (»intensify») familietilknytningen til sønnen ikke var et relevant hensyn i saken siden EMK artikkel 8 ikke garanterte en rett til å velge det mest egnede stedet/landet til å utvikle/utøve familieliv («does not guarantee a right to choose the most suitable place to develop family life»), se punkt 71.

Domstolen tar ikke stilling til spørsmålet om sønnen har slektninger i Marokko som er villige og egnet til å ta vare på ham. Domstolen viser i den forbindelse til at sønnen etter retur til Marokko ble immatrikulert på en internatskole, noe som bekreftet at faren har ordnet med hvordan barnet skal tas vare på i Marokko, se punkt 72.

Konklusjon

Statens nektelse av å gi klagerens sønn oppholdstillatelse i Nederland utgjorde en rettferdig balanse mellom klagerens interesser på den ene siden og statens interesse når det gjelder regulering av innvandringen.

Domstolen fant at EMK artikkel 8 ikke var krenket.