📥
Original tekst

CHAHAL v. THE UNITED KINGDOM (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato1996-11-15
PublisertEMDN-1993-22414.
Saksgang22414/93
Viktighetsnivå1
KlagerKaramjit Singh Chahal, Darshan Kaur Chahal, Kiranpreet Kaur Chahal, Bikaramjit Singh Chahal.
InnklagetStorbritannia
KonklusjonViolation of Art. 3
Violation of Art. 5-4
Violation of Art. 13
No violation of Art. 5-1
Not necessary to examine Art. 8
Non-pecuniary damage - finding of violation sufficient
Costs and expenses partial award - Convention proceedings.
/
Krenkelse av artikkel 3
Krenkelse av artikkel 5-4
Krenkelse av artikkel 13
Ingen krenkelse av artikkel 5-1
Ikke nødvendig å behandle artikkel 8
Ikke-økonomisk skade - konstatering av krenkelse tilstrekkelig
Saksomkostninger og utgifter delvis tilkjent - Konvensjonsprosess.
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-f
EMK art 5 -4
EMK art 8
EMK art 13
EMK art 28
EMK art 28 -1
EMK art 46
EMK art 46 -2
EMK art 38 -
(art. 46) binding force and execution of judgments
(art. 46-2) execution of judgment
(art. 46-2) just satisfaction
(art. 38) examination of the case and friendly settlement proceedings
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) torture
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 13) arguable claim
(art. 13) effective remedy
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) deprivation of liberty
(art. 5-1-f) expulsion
(art. 5-1) lawful arrest or detention
(art. 5-4) order release
(art. 5-4) procedural guarantees of review
(art. 5-1) procedure prescribed by law
(art. 5-4) review by a court
(art. 5-4) review of lawfulness of detention
non-derogable rights and freedoms
(art. 8) right to respect for private and family life
/
(art. 46) dommers bindende kraft og deres iverksettelse
(art. 46-2) fullbyrdelse av dom
(art. 46-2) rimelig erstatning
(art. 38) behandling av saken og forliksforhandlinger
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) tortur
(art. 13) retten til et effektivt rettsmiddel
(art. 13) prosedabelt krav
(art. 13) effektivt rettsmiddel
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) frihetsberøvelse
(art. 5-1-f) utvisning
(art. 5-1) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
(art. 5-4) beordre løslatelse
(art. 5-4) prosessuelle garantier ved prøvelsen
(art. 5-1) fremgangsmåte foreskrevet ved lov
(art. 5-4) prøvelse av domstol
(art. 5-4) vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen
absolutte rettigheter og friheter
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
Rettspraksis
Ireland v. the United Kingdom judgment of 18 January 1978 no. 5310/71, Series A no. 25, p. 65, para. 163
Klass and Others v. Germany judgment of 6 September 1978 no. 5029/71, Series A no. 28, p. 31, para. 69
X v. the United Kingdom judgment of 5 November 1981 no. 7215/75, Series A no. 46, p. 26, para. 61
De Jong, Baljet and Van den Brink v. the Netherlands judgment of 22 May 1984 no. 8805/79, Series A no. 77, p. 27, para. 60
Leander v. Sweden judgment of 26 March 1987 no. 9248/81, Series A no. 116, pp. 29 and 30, para. 77, p. 32, para. 84
Bouamar v. Belgium judgment of 29 February 1988 no. 9106/80, Series A no. 129, p. 24, para. 60
Soering v. the United Kingdom judgment of 7 July 1989 no. 14038/88, Series A no. 161, p. 34, paras. 88 and 89, p. 35, paras. 90-91
E. v. Norway judgment of 29 August 1990 no. 11701/85, Series A no. 181-A, p. 21, paras. 49 and 50
Fox, Campbell and Hartley v. the United Kingdom judgment of 30 August 1990 no. 12244/86, Series A no. 182, p. 17, para. 34
Cruz Varas and Others v. Sweden judgment of 20 March 1991 no. 15576/89, Series A no. 201, p. 28, paras. 69-70, p. 29, para. 74
Vilvarajah and Others v. the United Kingdom judgment of 30 October 1991 no. 13163/87, Series A no. 215, p. 34, paras. 102 and 103, p. 36, paras. 107 and 108, p. 38, para. 121, p. 39, paras. 122-126
Tomasi v. France judgment of 27 August 1992 no. 12850/87, Series A no. 241-A, p. 42, para. 115
Kolompar v. Belgium judgment of 24 September 1992 no. 11613/85, Series A no. 235-C, p. 55, para. 36, p. 64, para. 68
Murray v. the United Kingdom judgment of 28 October 1994 no. 14310/88, Series A no. 300-A, p. 27, para. 58
Quinn v. France judgment of 22 March 1995 no. 18580/91, Series A no. 311, p. 19,
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A5, EMKN A8, EMKN A13, EMKN A28, EMKN A46, EMKN A38

Chahal v. United Kingdom (art. 3 og art. 5)

1. Saken gjelder

-Saken gjelder utvisning av terrormistenkt/kriminell person som risikerer tortur i India. Klageren søkte asyl i Storbritannia og anførte at han risikerte å bli utsatt for forfølgelse ved retur til India på grunn av hans politiske aktiviteter og tilknytning til sikh-bevegelser i Storbritannia.
-Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 3 Forbud mot tortur. Dommen er avsagt i storkammer med betydelig dissens 12-7. Mindretallet i Chahal-saken argumenterte for at stater bør kunne foreta en avveining av risiko ved retur mot statens sikkerhetsbehov.
-Dommen er særlig relevant for utvisningssaker og asylsaker.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Domstolen uttaler at EMK artikkel 3 gir uttrykk for en av de mest grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn. Bestemmelsen setter et absolutt forbud mot tortur eller umenneskelig behandling eller straff, uavhengig av det potensielle offerets egne handlinger. Forbudet er absolutt i utvisningssaker. Dette innebærer at staten er forpliktet til ikke å utvise personer dersom det foreligger vektige grunner til å anta at disse vil være i en reel risiko for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3.
-Bestemmelsen åpner ikke for unntak, og det er ikke tillatt å fravike forbudet. Det er ikke mulig å veie risikoen for mishandling opp mot faren vedkommende ville utgjøre for samfunnet hvis han ikke ble utvist.
-Diplomatiske garantier, selv de som gis i god tro, vil ikke anses som tilstrekkelige dersom menneskerettighetssituasjonen i mottakerstaten anses å være alvorlig.
-Domstolen viser til spesielle omstendigheter ved klagerens situasjon som tilsa en reell risiko for at klageren ville bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klagerne er en familie på fire medlemmer. Faren og moren er indiske statsborgere, mens parets to barn fikk britisk statsborgerskap ved fødsel. Etter tre år med ulovlig opphold i Storbritannia ble faren innvilget midlertidig oppholdstillatelse som følge av et amnesti som omfattet personer som kom til Storbritannia før 1973. Hans ektefelle kom til Storbritannia på familiegjenforening.

Av relevanshensyn vil sammendraget fokusere på farens anførte krenkelse av EMK artikkel 3.

Faren var sikh, politisk aktiv og et høyt profilert medlem av sikh-samfunnet i Storbritannia.

Han viste til at han på ferie i India i 1984 ble anholdt av politiet i Punjabi. Han satt fengslet i 21 dager. Under fengslingen ble han utsatt for overgrep. Han ble slått bevisstløs og ble utsatt for elektriske støtt og en «liksom-henrettelse». Han ble løslatt og reiste tilbake til Storbritannia. Han har ikke vært i India i tiden som fulgte.

Etter 14 års opphold i Storbritannia ble han anholdt av britisk politi under «Prevention on Terrorism Act» av 1984, mistenk for å ha deltatt i planleggingen av et attentatforsøk på Indias daværende statsminister. Han ble løslatt på bakgrunn av bevismangel. Ett år senere ble han anholdt på nytt, mistenkt for å ha deltatt i planleggingen av drap på moderate sikher i Storbritannia. Han ble avhørt to ganger, men ble løslatt uten å bli siktet. Kort tid etter løslatelsen, ble han siktet for «assault and affray» i kjølvannet av to episoder med uroligheter (»disturbances») i London. På bakgrunn av hans rolle i urolighetene sonet han to etterfølgende fengselstraffer på seks og ni måneder.

Noen år etter fattet britiske myndigheter vedtak om utvisning. Det fremkommer av vedtaket at klagerens tilstedeværelse i Storbritannia strider imot samfunnets interesser, nasjonal sikkerhet og den internasjonale kampen mot terrorisme («was unconducive to the public good for reasons of national security and other reasons of a political nature, namely the international fight against terrorism»). Kort tid etter ble klageren fengslet av myndighetene for å sikre effektuering av utvisningsvedtaket.

Klageren søkte asyl og anførte at han risikerte å bli utsatt for forfølgelse ved retur til India på grunn av hans politiske aktiviteter og tilknytning til sikh-bevegelser i Storbritannia. Han viste til at flere av hans slektninger i India hadde blitt utsatt for fengsling og tortur. Han viste videre til Amnesty International sine rapporter som bekreftet at indiske myndigheter, og særlig politiet i Punjabi, utsatte militante sikher for tortur og drap.

Asylsøknaden ble avslått. Etter flere klager og omgjøringsbegjæringer fikk asylsøknaden en ny behandling, men ble avslått på nytt. Klageren ble deretter informert om at utvisningen ville bli effektuert. Klageren ble informert om at indiske myndigheter var villige til å akseptere ham tilbake og garantere ham samme rettsvern som alle andre borgere. Klagerens etterfølgende begjæringer til det britiske «Court of Appeal» og «House of Lords» ble avvist.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at gjennomføring av utvisningsvedtaket ville medføre en krenkelse av EMK artikkel 3. Han viste hovedsakelig til at han risikerte å bli utsatt for tortur ved retur til India.

3.3 Statens anførsler for domstolen

Staten mente at klageren ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at han ville bli utsatt for forfølgelse i India. Dersom domstolen skulle konkludere med at klageren risikerte forfølgelse ved retur, var staten av den oppfatning at klageren ikke var berettiget til eventuell beskyttelse i Storbritannia på grunn av at han representerte en alvorlig trussel mot nasjonal sikkerhet. Staten argumenterte for at beskyttelsen i EMK artikkel 3 ikke var absolutt.

Staten viste videre til rapporter fra «Indian National Human Rights Commission» som bekreftet at indiske myndigheter har iverksatt flere tiltak for å bekjempe maktmisbruk og korrupsjon i Punjabi-politiet.

Staten viste til diplomatiske garantier fra indiske myndigheter og påpekte at klageren ved retur ville få samme rettsvern som andre indiske borgere.

Det bemerkes innledningsvis at saken først ble klaget inn for kommisjonen (tidligere førsteinstans i domstolen, ble opphevet i 1998). Kommisjonen konkluderte enstemmig at det ville foreligge en krenkelse av EMK artikkel 3, artikkel 8, artikkel 5 (1) og artikkel 13 dersom utvisningsvedtaket skulle effektueres. Både kommisjonen og staten henviste saken videre til domstolen.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 3

Absolutt forbud

EMK artikkel 3 gir uttrykk for en av de mest grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn. Domstolen er inneforstått med at stater blir konfrontert med enorme vanskeligheter når de skal beskytte samfunnet mot voldelige terrorhandlinger, men slo fast at konvensjonen «prohibits in absolute terms torture or inhuman or degrading treatment or punishment, irrespective of the victim's conduct». Bestemmelsen åpnet ikke for unntak, og intet fravik fra EMK artikkel 3 var tillatt etter bestemmelsen i EMK artikkel 15 (fravikelser i krisesituasjoner), selv under offentlig nødstilstand: «exceptions and no derogation from it is permissible under Article 15 (art. 15) even in the event of a public emergency».

Forbudet er absolutt i utvisningssaker. Dersom det forelå vektige grunner til å anta at en person ville være i en reell risiko for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3, ville staten være forpliktet til ikke å utvise personen. Det understrekes at personens kriminelle aktiviteter, uansett hvor uønskete og farlige de enn måtte være (»however undesirable and dangerous»), ikke ville være et relevant hensyn i saken. Se dommens punkt 79.

Menneskerettighetssituasjonen i India

Domstolen vurdererte om klageren ved retur ville være i en reell og konkret risiko for å bli utsatt for mishandling (»ill-treatment») i Punjabi eller i India for øvrig. I vurderingen av om klageren ved utsendelse ville løpe en reell risiko for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3, ville domstolen legge vekt på all tilgjengelig fremlagt materiell, og hvis nødvendig på materiell fremskaffet på eget initiativ.

Domstolen vurderte først informasjonen vedrørende menneskerettighetssituasjonen i India. Domstolen la vekt på at flere menneskerettighetsrapporter utarbeidet av Amnesty International bekreftet at fremstående sikh-separatister risikerte å bli utsatt for fengsling, tortur og utenomrettslige drap særlig av Punjabi-politiet, eller indisk politi generelt. Domstolen viser videre til rapporter fra «The 1994 National Human Rights Commission» som understreker at indisk politi var utenfor enhver lovlig statlig kontroll/«completely beyond the control of lawful authority», se dommens punkt 99. Statens argumenter om at Amnesty Internationals rapporter ikke kunne tillegges vekt på grunn av at opplysningene ikke kunne verifiseres, ble avvist av domstolen. Domstolen la også vekt på at informasjonen fra ovennevnte kilder støttes av flere objektive kilder, herunder rapporter fra «UN Special Rapporteur» om Tortur, «US Department of State» og avgjørelser fra britiske domstoler. Domstolen aksepterte statens argumenter om at man har registrert en viss forbedring i menneskerettighetssituasjonen i Punjabi og India, men mente at det fortsatt var store problemer knyttet til politiets sikkerhetsstyrker overholdelse av menneskerettighetene i Punjabi. Domstolen viste til at det ikke forelå informasjon i saken som kunne bevise at Punjabi-politiet gjennomgår eller ville gjennomgå en fundamental reform eller omorganisering.

På bakgrunn av ovennevnte menneskerettighetsrapporter og tatt i betraktning at alvorlige brudd på menneskerettighetene er endemiske i politiet i India, konkluderte domstolen med at klageren ville risikere å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 fra Punjabi-sikkerhetsstyrkene eller andre politistyrker, uansett hvor i India han ble utvist til.

Diplomatiske garantier

Domstolen drøftet deretter om statens diplomatiske forsikringer fra indiske myndigheter kunne anses som en tilstrekkelig garanti for at klageren ikke ville bli utsatt for overgrep i strid med EMK artikkel 3. Til tross for at domstolen la til grunn i punkt 105 i dommen at indiske myndigheters diplomatiske garantier ble gitt i god tro, var domstolen av den oppfatning at indiske myndigheter hadde store problemer med å gjennomføre en politireform. På denne bakgrunn fant domstolen at den indiske regjering ikke ville være i stand til å gi klageren en adekvat beskyttelse.

Domstolen la i vurderingen vekt på at klageren var en kjent sikh i India, noe som ytterligere kunne øke risikoen for overgrep. Det legges også vekt på at klageren var velkjent i India som en som støttet sikhseparatismen og som hadde nære forbindelser til flere ledende separatister i bevegelsen. På bakgrunn av statens sterke oppfatninger om at klageren var involvert i terrorisme, la domstolen til grunn at klageren risikerte å bli «a target of interest for hard-line elements in the security forces who have relentlessly pursued suspected Sikh militants in the past.»

I lys av momentene ovenfor, særlig i lys av Punjabi-politiets deltakelse i drap og bortføring av militante sikher og av de endemiske brudd på menneskerettigheter i det indiske politiet, forelå det vektige grunner (»substantial grounds») til å anta at klageren ved retur ville stå i en reell risiko for å bli utsatt for behandling som er i strid med EMK artikkel 3.

Utvisningen ville medføre en krenkelse av EMK artikkel 3 dersom utvisningen skulle bli effektuert.

4. Domstolens vurderinger av EMK artikkel 5 (1)

Klageren anførte at lengden av frihetsberøvelsen medførte en krenkelse av EMK artikkel 5 (1) (f). Han viste i den forbindelse til at han satt fengslet i over fem år.

Staten anførte at prosedyrene knyttet til klagerens asylsak ble behandlet «as expeditiously as possible».

Det var ubestridt at klageren ble lovlig frihetsberøvet med sikte på utsendelse. Til tross for at domstolen understreket at klageren hadde blitt frihetsberøvet for en lang tidsperiode som ga grunn til alvorlig bekymring, konkluderte domstolen med at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 5 (1) (f). I vurderingen la domstolen avgjørende vekt på sakens eksepsjonelle omstendigheter og det faktum at staten behandlet klagerens sak med «due dilligence».

5. Domstolens vurderinger av EMK artikkel 5 (4)

Domstolen fant en krenkelse av EMK artikkel 5 (4). Domstolen la vekt på at «habeas corpus»-prosedyrene (rettssikkerhetsprosedyrer ved frihetsberøvelse), særlig klagerens prøvelsesrett ved frihetsberøvelsen, ikke oppfylte vilkåret i EMK artikkel 5 (4) om at lovligheten av frihetsberøvelsen raskt skal bli avgjort av en domstol.