📥
Original tekst

CILIZ v. THE NETHERLANDS (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Dom
Dato2000-07-11
PublisertEMDN-1995-29192.
Saksgang29192/95
ViktighetsnivåCase Reports
KlagerMehmet Ciliz
InnklagetNederland
KonklusjonViolation of Art. 8
Pecuniary damage - claim dismissed
Non-pecuniary damage - financial award
Costs and expenses partial award.
/
Krenkelse av artikkel 8
Økonomisk tap - krav avvist
Ikke-økonomisk skade - erstatning tilkjent
Saksomkostninger og utgifter delvis tilkjent.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 36
EMK art 36 -1
EMK art 41 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for family life
(art. 8-2) interference
(art. 8-2) necessary in a democratic society
(art. 8-2) economic well-being of the country
positive obligations
(art. 41) just satisfaction-{general}
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 8-2) inngrep
(art. 8-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 8-2) økonomisk velferd
positive forpliktelser
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
Ahmut v. the Netherlands judgment of 28 November 1996 no. 21702/93, Reports of Judgments and Decisions 1996-VI, p. 2030, § 60, p. 2031, § 63
Application no. 12246/86, decision of 13 July 1987, Decisions and Reports 53, p. 225
Berrehab v. the Netherlands judgment of 21 June 1988 no. 10730/84, Series A no. 138, p. 14, § 21, p. 15, § 28, p. 16, § 29
Keegan v. Ireland judgment of 26 May 1994 no. 16969/90, Series A no. 290, p. 19, § 50
McMichael v. the United Kingdom judgment of 24 February 1995 no. 16424/90, Series A no. 307-B, p. 55, § 86
W. v. the United Kingdom judgment of 8 July 1987 no. 9749/82, Series A no. 121, pp. 28 and 29, §§ 62 and 64, p. 29, § 65
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A36, EMKN A41

Ciliz v. the Netherlands (art. 8)

1. Saken gjelder

-Nederlands avslag på søknad om fornyelse av oppholdstillatelse og utvisning av en tyrkisk mann som hadde skilt seg fra sin nederlandske ektefelle. Klageren anførte at nederlandske myndigheter krenket hans rett til familieliv med sin mindreårige sønn, som var nederlandsk statsborger. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv
-Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 8, enstemmig kammeravgjørelse
-Dommen er særlig relevant for familieinnvandringssaker, saker om fornyelse av oppholdstillatelse og utvisningssaker.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Domstolen stadfester at biologiske familiebånd ikke vil avsluttes på grunn av det faktum at foreldrene separeres eller skilles, og som følge av at barnet slutter å bo sammen med en av foreldrene.
-Domstolen konkluderer med at det ikke forelå eksepsjonelle forhold/omstendigheter i saken for å anta at familielivet mellom klageren og hans sønn kunne anses avbrutt, til tross for at klageren ikke til enhver tid klarte å bevise at han genuint var interessert i å ha samvær med sønnen.
-Domstolen slår fast at selv om EMK artikkel 8 ikke eksplisitt inneholder krav om prosessuelle rettigheter, må statens tiltak/avgjørelser (»decision-making process») som fører til inngrep være rettferdige og ta hensyn til rettighetene ivaretatt av EMK artikkel 8.
-Domstolen konstaterer på bakgrunn av nederlandske myndigheters manglende evne til å samordne de ulike rettsforhandlingene (utvisnings- og samværssaken), som berørte klagerens familierettigheter, og at statens tiltak hindret klageren i å utvikle sine familiebånd

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klageren er en tyrkisk borger som ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse i Nederland på bakgrunn av at han var gift med en nederlandsk statsborger. To år etter ankomst ble han innvilget permanent oppholdstillatelse. Klageren og hans nederlandske ektefelle fikk en sønn. Da sønnen var ett år gammel, ble paret separert. Som følge av separasjonen mistet klageren sin permanente oppholdstillatelse. Klageren søkte om og ble innvilget en midlertidig oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag, med ett års varighet, som ga ham rett til å arbeide i Nederland (»independent residence permit in order to work in the Netherlands»). I tiden som fulgte etter separasjonen gjorde klageren ingen forsøk på å få samvær med sin sønn. Kun etter ca. ett år senere ba klageren «Utrecht Regional Court» om samværsrett med sin sønn. Domstolen ba barnevernet (»Child Care and Protection Board») om å utrede saken. Barnets mor, som først nektet å samarbeide i samværssaken, avtalte med barnevernet at klageren kunne møte sønnen flere ganger i besteforeldrenes hus på mors side. På bakgrunn av at klagerens situasjon i Nederland var uavklart, konkluderte barnevernet i sin rapport at en samværsordning ikke var hensiktsmessig.

Kort tid etter søkte klageren om fornyelse av oppholdstillatelsen/arbeidstillatelsen, men søknaden ble avslått. Det fremgår av politiets vedtak at klageren mottok dagpenger. Det understrekes i vedtaket at beslutningen om å avslå klagerens søknad om fornyelse ikke var i strid med EMK artikkel 8 siden det ikke forelå familieliv mellom klageren og sønnen. Politiet viste hovedsakelig til at klageren ikke hadde regelmessig kontakt med sønnen.

Vedtaket ble påklaget til «State Secretary of Justice», og klageren anførte at han var i ferd med å få fast ansettelse.

Tre år etter at separasjonen fant sted ble klageren offisielt skilt. Fire måneder senere ble klageren intervjuet av «Advisory Commission for Aliens' Affairs». Som følge av kommisjonens anbefalinger, ble klagerens søknad om fornyelse av oppholdstillatelse avslått av «State Secretary for Justice». Samtidig ble klageren beordret av «Utrecht regional Court» om å betale barnebidrag, og den nederlandske domstolen besluttet at det var upassende å fastsette en samværsordning for faren.

Klageren anket avgjørelsen i både oppholdssaken og samværssaken. Klagerens anke i oppholdssaken ble avvist av Hague Regional Court. Det understrekes i domstolens avgjørelse at klagerens kontakt/møter med sønnen var uregelmessige og korte, og at han ikke hadde bidratt regelmessig til barnets oppvekst og utdanning. Kort tid etter besluttet en ankedomstol (»the Court of Appeal») at klageren hadde rett til samvær med sønnen. Ankedomstolen anmodet barnevernet å organisere en rekke møter under tilsyn mellom klageren og sønnen for å kartlegge klagerens intensjoner i forhold til sønnen. To uker senere ble klageren frihetsberøvet med hensikt på utsendelse. Det eneste samværsmøtet mellom far og sønn fant sted i fengselet. Kort tid etter ble klageren utsendt til Tyrkia, før domstolens endelige avgjørelse i samværssaken. Etter at utsendelsen ble effektuert, ble klageren nektet visum til videre deltakelse i samværssaken, noe som førte til at «Amsterdam Appeal Court» besluttet at en samværsordning for faren ville være i strid med barnets beste (»arrangement would be contrary to the compelling interests of the child»).

Saken ble først klaget til kommisjonen, som enstemmig konkluderte i sin rapport at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 8. Kommisjonen var spesielt kritisk til statens avgjørelse om å uttransportere klageren før samværssaken ble avgjort av domstolen i Nederland.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at utvisningen og nederlandske myndigheters påfølgende avgjørelser utgjorde et inngrep i hans rett til respekt for familieliv med sin sønn. Han understreket at han hadde bidratt finansielt til sønnens oppvekst og hatt samvær med sønnen fra en til tre ganger i uken. Klageren anførte at barnets beste ikke ble ivaretatt på grunn av manglende samordning mellom administrative og rettslige organer som var involvert i saken, noe som førte til at han ikke ble innvilget visum for å kunne delta i rettsforhandlingene vedrørende samværssaken.

3.3. Statens argumenter

Staten anførte hovedsakelig at foreliggende sak ikke kunne sammenlignes med Berrehab-saken [no. 10730/84], slik kommisjonen hadde argumentert for. Staten mente at dens økonomiske interesser veide mer enn klagerens interesser, tatt i betraktning at han hadde vært uten arbeid og mottatt dagpenger. Staten understreket at klagerens økonomiske bidrag til sønnens oppvekst hadde vært uregelmessige sammenlignet med Berrehab-saken. Staten påpekte at det ikke forelå sterke familiebånd mellom klageren og sønnen siden klageren etter separasjonen kun uregelmessig hadde hatt samvær med sønnen. Staten viste i den forbindelse til at faren i Berrehab-saken møte datteren fire ganger i uken, flere timer om gangen. Staten mente at den ikke var forpliktet å tillate klageren å oppholde seg i Nederland for å gi ham en mulighet å prøve å utvikle familiebånd med sønnen.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 8

3.4.1. Hvorvidt familiebåndet mellom klageren og hans sønn faller innunder «familieliv»

Under henvisning til tidligere praksis i Berrehab og Keegan-sakene [no. 10730/84, no. 16969/90] fastslår domstolen i punkt 59 at det er utvilsomt at familiebånd mellom foreldre og barn født i ekteskap utgjør familieliv i betydningen av EMK artikkel 8. Domstolen uttaler videre at biologiske familiebånd (»natural family relationship») ikke vil avsluttes på grunn av det faktum at foreldrene separeres eller skilles, og som følge av at barnet slutter å bo sammen med en av foreldrene: «Such natural family relationship is not terminated by reason of the fact that the parents separate or divorce as a result of which the child ceases to live with one of its parents.»

Domstolen bemerker at foreldrene etter separasjonen ikke var enige i spørsmålet om farens rett til samvær med barnet. Domstolen bemerker også at klageren ikke til enhver tid klarte å bevise at han genuint var interessert i å ha samvær med sønnen. Domstolen viser i den forbindelse til at klageren etter separasjonen ikke hadde prøvd å møte sønnen samt at han ikke møtte til de avtalte møtene med barnevernet. Domstolen påpeker imidlertid i punkt 60 at klageren på et senere tidspunkt hadde reetablert kontakt med sin sønn og møtte ham med en viss frekvens, selv om møtene ikke fant sted på regelmessig basis. Domstolen fremhever at klageren flere ganger har forsøkt å få fastsatt samvær i domstolene og viser i den forbindelse til at «Utrecht Regional Court» la til grunn i sin avgjørelse at de eksisterende familiebåndene mellom klageren og hans sønn vil fortsette (»the existing contacts between the applicant and his son would continue»).

I lys av ovennevnte momenter, uttaler domstolen at «the events subsequent to the separation of the applicant from his wife did not constitute exceptional circumstances capable of breaking the ties of family life between the applicant and his son». Domstolen konkluderte deretter med at det ikke forelå eksepsjonelle forhold/omstendigheter i saken for å anta at familielivet mellom klageren og hans sønn kunne anses avbrutt, se punkt 60.

3.4.2. Hvorvidt saken gjelder inngrep i retten til respekt for familieliv - statens positive og negative forpliktelser

Domstolen minner om at primære formålet med EMK artikkel 8 er å beskytte enkeltindivider mot vilkårlige inngrep/handlinger fra offentlige myndigheter «(arbitrary action by the public authorities»). Domstolen slår fast at i plikten til å respektere familielivet ligger ikke bare en plikt til å unnlate å foreta inngrep, men også visse positive forpliktelser. Domstolen fremhevet at skillet mellom statens positive og negative plikter under EMK artikkel 8 er vanskelig å definere. Felles for begge er at staten må finne en rimelig balanse mellom de konkurrerende interessene til individet og samfunnet som helhet, og at staten i så måte har en viss skjønnsmargin, se punkt 61.

Domstolen bemerker i punkt 62 at foreliggende sak omhandler begge typer forpliktelser; på den ene siden en positiv forpliktelse å sikre at familielivet mellom foreldre og barn kan fortsette etter skilsmissen, på den andre siden en negativ forpliktelse å avstå fra tiltak som kan føre til at familiebåndene blir brutt (»to refrain from measures which cause family ties to rupture»). På bakgrunn av at klageren ble nektet opphold i Nederland, finner domstolen det mest hensiktsmessig å vurdere foreliggende sak som en anførsel om et inngrep (»interference») med klagerens rett til respekt for sitt familieliv.

Domstolen uttaler at et slikt inngrep vil være i strid med konvensjonen, med mindre det oppfyller kravene gitt i EMK artikkel art 8 (2). Domstolen måtte derfor ta stilling til om inngrepet var:

-i samsvar med loven (»prescribed by law»)
-om det var iverksatt for å oppfylle et av de lovlige målene i bestemmelsen (»pursue a legitimate interest»)
-om det var nødvendig i et demokratisk samfunn (»necessary in a democratic society»).

Domstolen påpeker at staten hadde grunnlag i nasjonal lov da den nektet å fornye klagerens oppholdstillatelse. Domstolen konkluderer med at inngrepet var «i samsvar med loven». Domstolen finner videre at inngrepet forfulgte et legitimt mål da det ble brukt for å beskytte offentlig orden og sikkerhet. Domstolen uttaler at et slikt inngrep som var ment å bevare statens økonomiske velvære oppfylte formålskravet i EMK artikkel 8 (2).

Nødvendighetsprinsippet

I vurderingen om inngrepet var «nødvendig i et demokratisk samfunn» tar domstolen hensyn til at «a margin of appreciation is left to the Contracting States». Domstolen minner i den forbindelse om at konvensjonen i prinsippet ikke hindrer stater i å regulere utlendingers innreise til, og opphold i, statens territorium. Domstolen slår fast i punkt 66 at selv om EMK artikkel 8 ikke eksplisitt inneholder krav om prosessuelle rettigheter, må statens tiltak/avgjørelser (»decision-making process») som fører til inngrep være rettferdige og ta hensyn til rettighetene ivaretatt av EMK artikkel 8.

Domstolen bemerker at klageren hadde to separate rettsforhandlinger som ble kjørt samtidig i domstolene i Nederland, herunder en oppholdssak og en samværssak (»two sets of proceedings were running concurrently»). Domstolen uttaler at samtidig som «Utrecht Regional Court» nektet å fastsette en samværsordning for klageren, fattet «Hague Regional Court» en avgjørelse i oppholdssaken. Til tross for at «Utrecht Regional Court» understreket I avgjørelsen at «the existing contacts between the applicant and his son should continue», ble ikke dette momentet vektlagt/tatt i betraktning av «Hague regional Court».

Domstolen bemerker i punkt 68 at mens nasjonale domstoler hadde foretatt en forsiktig vurdering (»cautious approach») i klagerens samværssak, argumenterte staten for at klageren har hatt betydelig tid til disposisjon for å bevise at det forelå tette familiebånd mellom ham og sønnen. Domstolen viser i denne sammenheng til avgjørelsen i «Amsterdam Court of Appeal», som ga klageren medhold i at han hadde rett til samvær med sønnen, og som beordret barnevernet å organisere en rekke møter under tilsyn mellom klageren og sønnen for å kartlegge klagerens intensjoner i forhold til sønnen.

Domstolen uttaler at avgjørelsen fra «Amsterdam Court of Appeal» ikke forhindret nederlandske myndigheter i å anholde (frihetsberøve) klageren med hensikt å effektuere utvisningen/uttransporteringen, til tross for at rettsmøtet i samværssaken ikke hadde funnet sted. Domstolen viser i vurderingen til at forsinkelsene som oppsto i organiseringen av disse rettsmøtene ikke kunne tilskrives klageren, men barnevernets store arbeidsmengde.

Under henvisning til Berrehab-saken, uttaler domstolen i punkt 69 at klageren under oppholdet i Nederland ikke hadde begått/blitt dømt for straffbare forhold. Domstolen påpeker i punkt 70 at klagerens utvisning ble effektuert kort tid etter at den første «trial meeting» hadde funnet sted. Han ble deretter nektet visum for delta i forhandlingene knyttet til samværssaken. Domstolen viser i den forbindelse til at «Amsterdam Court of Appeal» nektet å fastsette en samværsordning for klageren på bakgrunn av at han ikke hadde sett sønnen i over to år og seks måneder siden de møtes i fengselet.

I lys av disse momentene, uttaler domstolen i punkt 71 at nederlandske myndigheter påvirket (»prejudged») utfallet av samværssaken ved å utvise klageren på det tidspunktet utvisningen ble effektuert. Domstolen slår fast at utvisningen førte til at klageren også ble nektet enhver mulighet for «any meaningful further involvement in those proceedings for which his availability for trial meetings in particular was obviously of essential importance». Domstolen påpeker at det faktum at klageren ble innvilget innreisevisum fire år etter at han ble utvist ikke kunne tillegges vekt da «the mere passage of time had resulted in a de facto determination of the proceedings for access which he then instituted».

Domstolen konstaterer, på bakgrunn av nederlandske myndigheters manglende evne til å samordne de ulike rettsforhandlingene som berørte klagerens familierettigheter, at statens tiltak hindret klageren i å utvikle sine familiebånd med sønnen. Domstolen uttaler avslutningsvis at beslutningsprosessen vedrørende klagerens utvisning og samværssak ikke hadde ivaretatt klagerens interesser etter EMK artikkel 8 «»did not afford the requisite protection of the applicant's interests as safeguarded by Article 8». Inngrepet i familielivet var derfor ikke nødvendig i et demokratisk samfunn.

Domstolen fant at EMK artikkel 8 var krenket