📥
Original tekst

ŞEN v. THE NETHERLANDS (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Dom
Dato2001-12-21
PublisertEMDN-1996-31465.
Saksgang31465/96
Viktighetsnivå2
KlagerZeki Şen, Gülden Şen and Sinem Şen
InnklagetNederland
KonklusjonViolation of Art. 8
/
Krenkelse av artikkel 8
VotumSeparat votum
Artikler/stikkordViolation of Art. EMK art 8
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 36
EMK art 36 -1 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for family life
(art. 8-2) interference
positive obligations
proportionality
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 8-2) inngrep
positive forpliktelser
forholdsmessighet
Rettspraksis
Abdulaziz, Cabales and Balkandali v. the United Kingdom judgment of 28 May 1985 no. 9214/80, Series A no. 94, p. 34, § 68
Ahmut v. the Netherlands judgment of 28 November 1996 no. 21702/93, Reports, 1996-VI, p. 2030, § 60, 63, 67 and 69
Berrehab v. the Netherlands judgment of 21 June 1988 no. 10730/84, Series A no. 138, p. 8, § 7, p. 14, § 21, p. 16, § 29
Boughanemi v. France judgment of 24 April 1996 22070/93, Reports, 1996-I, p. 608, § 35
Gül v. Switzerland judgment of 19 February 1996 no. 23218/94, Reports of Judgments and Decisions, 1996-I, pp. 173-174, § 32, pp. 174-175, § 38, pp. 175-176, § 41, p. 176, § 42
Johansen v. Norway judgment of 7 August 1996 no. 17383/90, Reports 1996-III, pp. 1001-1002, § 52, and pp. 1003-1004, § 64
Mehemi v. France judgment of 26 September 1997 no. 25017/94, Reports 1997-VI, p. 1971, § 36
X., Y. and Z. v. the United Kingdom judgment of 22 April 1997 no. 21830/93, Reports 1997-II, p. 632, § 43
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A36

Şen v. Netherlands (art. 8)

1. Saken gjelder

-Nederlands avslag på søknad om familiegjenforening mellom tyrkiske foreldre som var etablert i Nederland og deres første barn som oppholdt seg i Tyrkia sammen med sin tante.
-Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 8, enstemmig kammeravgjørelse.
-Dommen er særlig relevant for familieinnvandringssaker, ved vurderinger av statens positive forpliktelser til å innvilge en tillatelse for å respektere retten til familieliv.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Domstolen uttaler at fra fødselen og «du seul fait de sa naissance» vil det eksistere et bånd mellom foreldre og barn som utgjør familieliv, og som ikke kan bli brutt av senere hendelser, foruten ved eksepsjonelle omstendigheter.
-I sin vurdering vedrørende statens forpliktelser tar domstolen hensyn til barnas alder, barnas situasjon i opprinnelsesstaten, barnas grad av avhengighet til foreldrene.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klagerne er familiemedlemmer, herunder far, mor og en mindreårig datter. Alle tre er tyrkiske statsborgere. Faren innvandret til Nederland i familiegjenforening med sin far da han var 12 år. Noen år senere ble han innvilget permanent oppholdstillatelse i Nederland. Da han var 17 år, giftet han seg med en tyrkisk kvinne. Etter bryllupet returnerte han til Nederland, mens konen ble igjen i Tyrkia. Tre år senere ble parets datter født i Tyrkia. Da datteren var tre år gammel reiste moren til Nederland hvor hun ble innvilget oppholdstillatelse. Parets datter ble værende i Tyrkia hos en tante (morens søster) og hennes mann. Paret fikk ytterligere to barn i Nederland.

Seks år etter morens ankomst til Nederland søkte faren om oppholdstillatelse for datteren som oppholdt seg i Tyrkia. Søknaden ble avslått av Utenriksministeriet (»Ministère des Affaires Etrangères») under henvisning til at datteren ikke lenger tilhørte foreldrenes familieenhet (»cellule familiale»), men var medlem i tantens familieenhet. Det understrekes i vedtaket at foreldrene ikke hadde sannsynliggjort at de hadde bidratt finansielt eller på en annen måtte til datterens oppvekst.

Avgjørelsen ble påklaget. Farens argumenter om at tanten ikke kunne ta vare på datteren siden hun var psykisk syk (»dépressive») og bestemoren var syk, ble avvist under henvisning til at klagerne hadde nære slektninger i Tyrkia. Det ble vist til at faren hadde to brødre i Tyrkia som kunne ta seg av datteren, og at barnets bestefar oppholdt seg i Tyrkia ni måneder i året. Det faktum at datteren fikk besøk av foreldrene tre ganger i Tyrkia ble ikke tillagt vekt da dette forholdet «n'était pas de nature à établir qu'il n'y avait jamais eu rupture de la vie familiale durant les six ans pendant lesquels elle avait vécu avec sa tante». Etterfølgende klager og anke ble avvist av «Judicial Divisjon» av «Raad van State» og «Section du contentieux administratif», hovedsakelig på bakgrunn av at familiebåndet mellom foreldre og datter var brutt. Dette til tross for at moren understreket at hun aldri har hatt til hensikt å permanent overlate datteren til sin søster (»insista qu'elle n'avait jamais eu l'intention de confier définitivement sa fille à sa sœur»). Nederlandske myndigheter la til grunn at det ikke forelå spesielle omstendigheter i saken eller tvingende humanitære grunner som skulle tilsi at datterens søknad om oppholdstillatelse burde ha blitt innvilget.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Myndighetenes nektelse av å innvilge datteren oppholdstillatelse i Nederland utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 8. Klagerne mente at nederlandske myndigheter var forpliktet etter EMK artikkel 8 til å innvilge datteren oppholdstillatelse slik at familien fikk utvikle sitt familieliv slik de selv ønsket.

3.3. Statens argumenter

Under henvisning til Ahmut-saken [no. 21702/93] argumenterte staten for at de ikke hadde en positiv forpliktelse til å innvilge oppholdstillatelse til datteren. Staten understreket i den forbindelse at foreldrene bevisst forlot datteren med resten av familien i Tyrkia (»laissèrent délibérément leur enfant auprès de leur famille)». Det ble påpekt at foreldrene ventet i seks år før de fremmet søknad om midlertidig oppholdstillatelse for datteren, og at datteren ikke lenger tilhørte foreldrenes familieenhet (»cercle familial de ses parents»). Staten fremhevet at datteren ikke var avhengig av foreldrenes omsorg siden flere familiemedlemmer som bor i Tyrkia kunne overta ansvaret/omsorgen for henne.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 8

3.4.1. Familieliv **

Staten aksepterte at det forelå familieliv mellom klagerne. Et barn født i et ekteskap ipso jure er en del av dette familieforholdet, jf. Gül [no. 23218/94], Boughanemi [no. 22070/93], Berrehab [no. 10730/84] og Ahmut-sakene. Følgelig fra fødselen og «du seul fait de sa naissance» vil det eksistere et bånd mellom foreldre og barn som utgjør familieliv, og som ikke kan bli brutt av senere hendelser foruten ved eksepsjonelle omstendigheter, se punkt 28 i dommen:

[ ... ] «issu d'une union maritale s'insère de plein droit dans cette relation ; partant, dès l'instant et du seul fait de sa naissance, il existe entre lui et ses parents un lien constitutif de vie familiale que des événements ultérieurs ne peuvent briser que dans des circonstances exceptionnelles».

Det forelå ikke eksepsjonelle omstendigheter i foreliggende sak som skulle tilsi at familielivet mellom foreldre og datter kunne anses å være avbrutt.

3.4.2. Generelle prinsipper for vurderingen av statens forpliktelser

Statens plikt til å respektere familielivet innebærer både en plikt til å unnlate å foreta inngrep, men også visse positive forpliktelser, jf. Gül og Ahmut-sakene, se punkt 31. Skillet mellom statens positive og negative plikter under EMK artikkel 8 er vanskelig å definere. Felles for begge er at staten må finne en rimelig balanse mellom de konkurrerende interessene til individet og samfunnet som helhet, og at staten har en viss skjønnsmargin i så måte. Domstolen måtte derfor avgjøre hvorvidt nederlandske myndigheter hadde en positiv forpliktelse til å innvilge datteren en oppholdstillatelse i Nederland for at familien skulle kunne opprettholde og utvikle et familieliv i statens territorium, se punkt 32.

3.4.3. Vurdering av om det foreligger en krenkelse
Utgangspunkter for vurderingen

Statens forpliktelser (»les obligations») må fastlegges i lys av sakens faktum, se punkt 36. Rekkevidden av statens forpliktelser vil vurderes på bakgrunn av prinsippene som ble introdusert i Gül-saken [no. 23218/94]:

a.I hvilken utstrekning staten er forpliktet til å gi slektninger av bosatte innvandrere adgang til dets territorium, vil variere med de personlige omstendighetene i den enkelte sak, og generelle hensyn: «L'étendue de l'obligation pour un Etat d'admettre sur son territoire des parents d'immigrés dépend de la situation des intéressés et de l'intérêt général.»
b.Etter folkerettens etablerte prinsipper har staten rett til å kontrollere adgangen til dets territorium for personer som ikke er statsborgere: «D'après un principe de droit international bien établi, les Etats ont le droit, sans préjudice des engagements découlant pour eux de traités, de contrôler l'entrée des non-nationaux sur leur sol».
c.EMK artikkel 8 skal i innvandringsspørsmål ikke forstås slik at den påtvinger stater en generell plikt til å respektere valget ektepar tar når de bestemmer seg hvilket land de vil bosette seg i, og på dette grunnlag være tvunget til å autorisere familiegjenforening på dets territorium: «En matière d'immigration, l'article 8 ne saurait s'interpréter comme comportant pour un Etat l'obligation générale de respecter le choix, par des couples mariés, de leur résidence commune et de permettre le regroupement familial sur son territoire.»

I sin analyse/vurdering tok domstolen hensyn til barnas alder, barnas situasjon i opprinnelsesstaten, og barnas grad av avhengighet til foreldrene.

Barnets tilknytning til hjemlandet

Foreliggende sak har flere fellesstrekk med Ahmut-saken [no. 21702/93], der domstolen konkluderte med at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 8, se punkt 38. I likhet med Ahmut-saken, oppsto familiens splittelse i foreliggende sak som følge av foreldrenes bevisste valg ved at barnets mor reiste til Nederland for å bli gjenforent med ektefellen. Klagerne (foreldre og deres datter) i foreliggende sak var ikke hindret fra å opprettholde den graden av familieliv (»de maintenir le degré de vie familiale») som foreldrene selv hadde valgt ved flytting til Nederland, se punkt 39.

Datteren, etter at moren innvandret til Nederland, ble tatt vare på av hennes tante og onkel. Datteren kun har bodd i Tyrkia i hele sitt liv. Følgelig konstaterte domstolen at hun hadde sterk lingvistisk og kulturell tilknytning (»liens solides») til Tyrkia. Hun hadde familie i hjemlandet, herunder to onkler, to tanter og søskenbarn samt en bestefar som regelmessig oppholdt seg i Tyrkia. Dette fremgår av punkt 39.

Hindringer for å utøve familielivet i Tyrkia (»obstacle majeur»)

I motsetning til konklusjonen i Ahmut-saken, fant domstolen i foreliggende sak at det forelå store hindringer for klagerne å returnere til Tyrkia, se punkt 40:

«[ ... ] la Court estime qu'il existe toutefois dans la présente affaire un obstacle majeur au retour de la famille Şen en Turquie.» Foreldrene hadde etablert deres familieliv (»établi leur vie de couple») i Nederland, der de lovlig hadde oppholdt seg i mange år, se punkt 40. Begge foreldrene hadde oppholdstillatelse i Nederland, hvorav faren hadde permanent oppholdstillatelse (»voir a contrario» Gül-saken).

Parets to andre barn ble født i Nederland. Disse barna alltid har levd/bodd i Nederland, i det kulturelle miljøet i Nederland hvor de også har fått/får sin skolegang. Barna som ble født i Nederland hadde svært liten tilknytning, hvis i det hele tatt noe tilknytning til Tyrkia, bortsett fra deres nasjonalitet. På denne bakgrunn fant domstolen at det forelå hindringer for at familien returnerte tilbake til Tyrkia.

Konklusjon

Følgelig konstaterte domstolen at den mest adekvate måten (»le moyen le plus adéquat «) for familien å utøve sitt familieliv var å bli gjenforent med datteren i Nederland. Det stilles et spesifikt krav om å legge til rette for at barnet integreres i foreldrenes familieenhet tatt i betraktning barnets unge alder. Foreldrene både var villige og i stand til å ta vare på henne. Selv om det var foreldrenes valg å forlate deres tre år gammel datter i Tyrkia, var domstolen av den oppfatning at foreldrene ikke har hatt til hensikt å permanent forlate datteren i Tyrkia. Det at foreldrene ikke hadde sannsynliggjort anførslene om at de hadde bidratt finansielt til datterens oppvekst, endret ikke domstolens oppfatning om dette.

Det faktum at klagerne kun hadde to alternativer, herunder å forlate det de hadde oppnådd i Nederland eller å gi opp å bli gjenforent med deres eldste datter, tilsa at staten ikke hadde funnet en rettferdig balanse mellom klagernes interesser på den ene siden og statens interesse av å kontrollere innvandring på den andre siden, se punkt 41. Det at datteren hadde familie i Tyrkia ble ikke ansett å være et relevant hensyn for utfallet av saken.

Domstolen konkluderte med at EMK artikkel 8 var krenket.