📥
Original tekst

BENSAID v. THE UNITED KINGDOM (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (3. avdeling) - Dom
Dato2001-02-06
PublisertEMDN-1998-44599.
Saksgang44599/98
ViktighetsnivåCase Reports
KlagerAbdel Kader Bensaid
InnklagetStorbritannia
Konklusjon
No violation of Art. 3
No violation of Art. 8
No violation of Art. 13.
/
Ingen krenkelse av artikkel 3.
Ingen krenkelse av artikkel 8.
Ingen krenkelse av artikkel 13.
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 13 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) inhuman treatment
(art. 3) inhuman punishment
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for private life
(art. 8-2) interference
(art. 8-2) necessary in a democratic society
(art. 8-2) economic well-being of the country
(art. 8-2) prevention of disorder
(art. 8-2) prevention of crime
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 13) effective remedy
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) umenneskelig behandling
(art. 3) umenneskelig straff
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt privatliv
(art. 8-2) inngrep
(art. 8-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 8-2) økonomisk velferd
(art. 8-2) forebygging av uorden
(art. 8-2) forebygging av kriminalitet
(art. 13) retten til et effektivt rettsmiddel
(art. 13) effektivt rettsmiddel
Rettspraksis
Aksoy v. Turkey judgment of 18 December 1996 no. 21987/93, Reports1996-VI, p. 2286, § 95
Aydin v. Turkey judgment of 25 September 1997 no. 23178/94, pp. 1895-96, § 103
B. v. France judgment of 25 March 1992 no. 13343/87, Series A no. 232-C, § 63
Boyle and Rice v. the United Kingdom judgment of 27 April 1988 no. 9659/82, Series A no. 131, p. 23, § 52
Burghartz v. Switzerland judgment of 22 February 1994 no. 16213/90, Series A no. 280-B, § 24, avis de la Commission, § 47
Chahal v. the United Kingdom judgment of 15 November 1996 no. 22414/93, Reports 1996-V, §§ 73-74
Costello-Roberts v. the United Kingdom judgment of 25 March 1993 no. 13134/87, Series A no. 247-C, § 36
D. v. the United Kingdom judgment of 2 May 1997 no. 30240/96, Reports 1997-III, § 49, § 50, §§ 70-71
Dudgeon v. the United Kingdom judgment of 22 October 1991 no. 7525/76, Series A no. 45, § 41
Friedl v. Austria no. 15225/89, Series A no. 305-B, avis de la Commission, § 45
Kaya v. Turkey judgment of 19 February 1998 no. 22729/93, Reports 1998-I, pp. 329-30, § 106, p. 332, § 113
Laskey, Jaggard and Brown v. the United Kingdom judgment of 19 February 1997 no 21627/93, Reports 1997-1, § 36
Smith and Grady v. the United Kingdom judgment of 27 September 1999, nos. 33985/96 and 33986/96, ECHR 1999-VI Soering v. the United Kingdom judgment of 7 July 1989 no. 14038/88, Series A no. 161, pp. 47-48, §§ 121-124
Vilvarajah v. the United Kingdom judgment of 30 October 1991 no. 13163/87, Series A no. 215., p. 39, § 122 et § 123
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A8, EMKN A13

Bensaid v. United Kingdom (art.3 og art. 8)

1. Saken gjelder

-Storbritannias utvisning av en algerisk statsborger på bakgrunn av proformaekteskap. Han hadde alvorlige psykiske problemer. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 3 Forbud mot tortur og EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv.
-Konklusjon: Domstolen fant at klagerens utsendelse til hjemlandet ikke vil utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3 eller 8, enstemmig kammeravgjørelse.
-Dommen er særlig relevant for asylsaker og utvisningssaker med anførsler om alvorlige helsemessige forhold.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Domstolen uttaler at mental helse må anses å være en avgjørende del av privatlivet som del av personens psykiske integritet, og at ivaretakelse av ens mentale stabilitet i denne sammenhengen er en uerstattelig forutsetning for å utøve retten til respekt for privatliv (»the preservation of mental stability is in that context an indispensable precondition to effective enjoyment of the right to respect for private life»).
-Domstolen slår fast at lidelser forårsaket av et potensielt tilbakefall, herunder hallusinasjoner og psykotiske vrangforestillinger om selvskading eller skading av andre, samt begrensninger i sosial fungering, i prinsippet kan falle inn under virkeområdet av EMK artikkel 3.
-På bakgrunn av at det manglet «eksepsjonelle omstendigheter» i klagerens sak konkluderer domstolen med at det ikke foreligger en tilstrekkelig reell risiko (»sufficiently real risk») for at utsendelse av klageren til Algerie vil krenke EMK artikkel 3.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klageren er algerisk statsborger som kom til Storbritannia på turistvisum. Han ble senere innvilget en midlertidig studietillatelse. Fire år etter ankomst giftet klageren seg med en britisk statsborger og ble innvilget permanent oppholdstillatelse på grunnlag av at han var utenlandsk ektefelle.

Etter at han giftet seg, fikk klageren diagnosen schizofreni. Hans helsetilstand var meget alvorlig. Ved avslutningen av en ferie i Algerie, ble klageren nektet innreise til Storbritannia og britiske myndigheter fattet vedtak om utvisning. Det fremgår av vedtaket at klagerens ekteskap ble inngått pro forma for å oppnå permanent oppholdstillatelse. Klageren søkte om utsettelse av utvisningsvedtaket på bakgrunn av hans helsetilstand. Begjæringen ble avslått. Klageren begjærte rettslig overprøving av utvisningsvedtaket. Han anførte at utvisningen ville forårsake fullt tilbakefall av hans mentale lidelser/schizofreni, noe som ville utgjøre umenneskelig og nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3. Begjæringen ble avslått av en britisk «High Court». Klagerens etterfølgende anke til «Appeal Court» ble avvist.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at en utsendelse til Algerie ville utsette ham for umenneskelig og nedverdigende behandling, noe som ville utgjøre en trussel for hans fysiske og psykiske integritet. Han anførte at utsendelsen vil krenke EMK artikkel 3, 8 og 13. Han forklarte at han ved retur til Algerie ikke ville kunne få adekvat støtte fra familien og tilgang til medisinske fasiliteter av samme kvalitet som i Storbritannia. Han understreket at hans muslimske familie ville tvinge ham til å stole på religion fremfor medisiner. Han anførte at det forelå en reell risiko for at hans sykdom ville bli forverret. Han risikerte å få hallusinasjoner og tanker om selvskading, eller tanker om å skade andre. Han anførte at det ville være farlig og belastende for ham å reise til hjembyen siden opposisjonsgruppen GIA (Groupe Islamique Armé) opererte i området. Han anførte at han ikke ville få tilstrekkelig tilgang til nødvendige medisiner. Det forelå praktiske hindringer for å få tilgang til medisinsk behandling siden det nærmeste sykehuset (Frantz Fanon-sykehuset) som kunne gi ham adekvat behandling/medisiner lå ca. 80 km fra hans hjemby. Han viste videre til at han ikke hadde helseforsikring, og at hans familie ikke hadde bil for å komme seg til sykehuset.

3.3. Statens argumenter

Staten mente at klageren led av en psykisk sykdom hvis følger ville være av varig karakter uavhengig av om han befant seg i Storbritannia eller i Algerie. Staten var av den oppfatning at klageren ikke ville risikere å havne i terroristenes søkelys, og at han trygt kunne reise til Frantz Fanon-sykehuset for å få behandling. Staten viste til brev fra en medisinprofessor som jobbet på Frantz Fanon-sykehuset, som bekreftet at medisinen olanzapine, som klageren trengte, var tilgjengelig på sykehusets apotek. Klageren kunne få gratis medisinsk behandling dersom han var innlagt på sykehuset, eller tilbakebetaling av medisiner dersom han fikk poliklinisk behandling. På denne bakgrunn argumenterte staten med at det ikke forelå sterke grunner til å tro at klageren ved retur ville risikere behandling i strid med EMK artikkel 3.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 3

Domstolen minnet om prinsipper etablert i tidligere praksis, og uttalte at EMK artikkel 3 gir uttrykk for en av de mest grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn, i Chahal [no. 22414/93] og Ahmed-saken [no. 25964/94]. Det fremheves at bestemmelsen setter et absolutt forbud mot tortur eller umenneskelig behandling eller straff, uavhengig av om vedkommendes handlinger er kritikkverdige.

Domstolen påpekte at ovennevnte prinsipper fant anvendelse i nåværende sak. Klageren har oppholdt seg i Storbritannia siden 1989, og fikk medisinsk behandling for hans psykiske lidelse siden 1994/95. EMK artikkel 3 vanligvis har blitt anvendt i saker der risikoen for behandling i strid med EMK artikkel 3 kom fra myndighetene eller ikke-statlige organer i mottakerlandet. Domstolen er imidlertid ikke forhindret fra å anvende bestemmelsen i andre sammenhenger der risikoen for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 kom fra forhold som ikke involverer myndighetene enten direkte eller indirekte. Se punkt 34 i avgjørelsen:

«While it is true that Article 3 has been more commonly applied by the Court in contexts in which the risk to the individual of being subjected to any of the proscribed forms of treatment emanates from intentionally inflicted acts of the public authorities or non-State bodies in the receiving country (see, for example, Ahmed, cited above, p. 2207, § 44), the Court has, in the light of the fundamental importance of Article 3, reserved to itself sufficient flexibility to address the application of that Article in other contexts which might arise. It is not, therefore, prevented from scrutinising an applicant's claim under Article 3 where the source of the risk of proscribed treatment in the receiving country stems from factors which cannot engage either directly or indirectly the responsibility of the public authorities of that country, or which, taken alone, do not in themselves infringe the standards of that Article. To limit the application of Article 3 in this manner would be to undermine the absolute character of its protection. In any such contexts, however, the Court must subject all the circumstances surrounding the case to rigorous scrutiny, especially the applicant's personal situation in the expelling State (see D. v. the United Kingdom, judgment of 2 May 1997, Reports 1997-III, p. 792, § 49).»

3.4.1. Tilgang til medisiner/medisinsk behandling

Domstolen minnet om viktigheten av å foreta en grundig analyse av alle forhold i saken, særlig klagerens individuelle situasjon i utvisningsstaten, jf. D.-saken.

Domstolen bemerket at klageren led av schizofreni, en langvarig mental lidelse. Det bemerkes at klageren ble medisinert med olanzapine som hjalp klageren i å håndtere sykdommens symptomer. Medisinen ville ikke være gratis tilgjengelig for klageren ved poliklinisk behandling. Klageren hadde heller ikke helseforsikring som kunne brukes for å betale for medisinkostnadene. Domstolen la imidlertid til grunn at klageren ville få tilgang til medisiner ved innleggelse på sykehuset eller mot betaling dersom han var poliklinisk pasient (»outpatient»). Andre medisiner var også tilgjengelige. Det at klageren bodde ca 75–80 km fra sykehuset var ikke avgjørende, se punkt 39 i avgjørelsen.

En forverring av klagerens mentale helse kunne forårsake tilbakefall av sykdommen, herunder hallusinasjoner og psykotiske vrangforestillinger om selvskading eller skading av andre, samt begrensninger i sosial fungering. Slike lidelser forårsaket av et potensiell tilbakefall, i prinsippet kunne falle inn under virkeområdet av EMK artikkel 3, se punkt 37 i avgjørelsen.

Under henvisning til at klageren hadde en langvarig sykdom som krevde konstant medisinering, uttalte domstolen at klageren risikerte et tilbakefall uavhengig om han oppholdt seg i Storbritannia. Domstolen aksepterte imidlertid at klagerens utsendelse til hjemlandet, og ulikheter i tilgjengeligheten av personlig støtte og medisinsk behandling, kunne øke risikoen for tilbakefall/forverring. Domstolen la vekt på at klageren ville få tilgang til medisiner/medisinsk behandling ved retur til Algerie. Det faktum at klagerens individuelle livsforhold i Algerie ville være mindre gunstige for ham enn livsforholdene i Storbritannia, kunne ikke tillegges avgjørende vekt.

3.4.2. Risikovurdering

Risikoen for at klagerens helsesituasjon ville forverres ved retur, og at han ved tilbakefall ikke ville få adekvat behandling, var i stor grad spekulativ. Klagerens argumenter om at familien ikke ville støtte ham, vanskeligheter knyttet til transport/reise til sykehuset, og andre faktorer som kunne få konsekvenser for klagerens helsetilstand, var også spekulative. Fremlagt informasjon i saken tilsa ikke at klageren var forhindret fra å reise til sykehuset på grunn av situasjonen i regionen. Klageren var ikke et sannsynlig mål for terroraktiviteter. Selv om klagerens familie ikke hadde bil, kunne klageren finne andre måter å reise til og fra sykehuset på, se punkt 39 i avgjørelsen.

Domstolen aksepterte at klageren led av en meget alvorlig sykdom. Tatt i betraktning at terskelen for å krenke EMK artikkel 3 var meget høy, og særlig i lys av at kontraherende stat ikke direkte kunne holdes ansvarlig for den potensielle skaden, fant domstolen at det ikke forelå en tilstrekkelig reell risiko (»risiko/sufficiently real risk») for at klagerens utsendelse til Algerie ville krenke EMK artikkel 3. Det forelå ikke «eksepsjonelle omstendigheter» i nåværende sak, til forskjell fra D. v. UK-saken, som gjaldt utsendelse av en utlending i sluttfasen av en terminal sykdom uten mulighet for medisinsk behandling eller støtte fra familie, se punkt 40 i avgjørelsen.

Konklusjon

Domstolen konkluderte med at effektuering av utvisningsvedtaket ikke ville krenke EMK artikkel 3.

3.5. Vurderinger av EMK artikkel 8

3.5.1. Klagerens anførsler

Klageren anførte at hans utvisning ville få alvorlige skadelige konsekvenser for hans privatliv når det gjaldt hans psykiske og fysiske integritet. Han viste til at helsetjenesten i Storbritannia i mange år hadde sørget for hans behandling, og at en eventuell tilbaketrekking av denne behandlingen ville forårsake en forverring av hans lidelse og ville medføre svært alvorlige psykiske lidelser. Han viste videre til hans botid i Storbritannia på11 år.

3.5.2. Statens argumenter

Staten argumenterte for at klagerens utsendelse til hjemlandet, der han vil kunne få tilgang til nødvendige medisiner, ikke krenket klagerens rett til privatliv. Dersom domstolen skulle legge til grunn at utsendelsen utgjorde et inngrep i klagerens private liv, var staten av den oppfatning at inngrepet forfulgte et legitimt formål, herunder å beskytte landets økonomiske interesser og forebygge uorden og kriminalitet. Staten viste videre til at klagerens søknad om forlengelse av behandlingen vil få store konsekvenser for britiske skattebetalere.

3.6. Retten til privatliv

Ikke alle inngrep/tiltak (»act or measure») som medførte negative konsekvenser for psykisk og fysisk integritet ville anses å være et inngrep i retten til respekt for privatliv garantert av EMK artikkel 8, jf. prinsippene i Costello-Roberts-saken [ no. 13134/87 ]. Behandling som ikke nådde terskelen for å krenke EMK artikkel 3, kunne utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 8 når det gjaldt privatlivet.

Begrepet privatliv hadde ikke en uttømmende definisjon. Kjønn, navn og seksuell legning anses å være viktige elementer av den personlige sfære, som beskyttes av EMK artikkel 8, jf. tidligere praksis. Mental helse må anses å være en avgjørende del av privatlivet som del av personens psykiske integritet. Følgelig, bevaring av ens mentale stabilitet i denne sammenhengen var en uerstattelig forutsetning for å utøve retten til respekt for privatliv: «The preservation of mental stability is in that context an indispensable precondition to effective enjoyment of the right to respect for private life», se dommens punkt 47.

Risikoen for at klagerens helse ville bli ødelagt ved retur til Algerie, hovedsakelig byget på hypotetiske faktorer. Klageren hadde ikke sannsynliggjort at hans psykiske integritet ville bli påvirket i så stor grad at det ville falle inn under EMK artikkel 8.

Selv om det legges til grunn at utsendelse av klageren fra Storbritannia til Algerie i seg selv kunne anses å medføre konsekvenser for klagerens privatliv, tatt i betraktning hans sosiale relasjoner og støtten han mottok i utvisningsstaten, var domstolen av den oppfatning at inngrepet var i samsvar med loven, fulgte et lovlig hensyn, herunder å beskytte statens økonomiske interesser og forebygge uorden og kriminalitet. Inngrepet var deretter nødvendig i et demokratisk samfunn. Effektuering av utsendelsen av klageren til Algerie ville ikke krenke EMK artikkel 8.