📥
Original tekst

HILAL v. THE UNITED KINGDOM (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (3. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2001-03-06
PublisertEMDN-1999-45276.
Saksgang45276/99
ViktighetsnivåCase Reports
KlagerSaid Mohammed Hilal
InnklagetStorbritannia
KonklusjonViolation of Art. 3
No violation of Art. 13
No separate issues under Art. 6 and 8
Non-pecuniary damage - finding of violation sufficient
Costs and expenses award.
/
Krenkelse av artikkel 3
Ikke krenkelse av artikkel 3
Ingen separate spørsmål vedrørende artikkel 6 og 8
Ikke-økonomisk skade - konstatering av krenkelse tilstrekkelig
Saksomkostninger og utgifter - kompensasjon tilkjent
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 6
EMK art 8
EMK art 13
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) inhuman treatment
(art. 3) inhuman punishment
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 13) effective remedy
(art. 6) right to a fair trial
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 41) just satisfaction-{general}
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) umenneskelig behandling
(art. 3) umenneskelig straff
(art. 13) retten til et effektivt rettsmiddel
(art. 13) effektivt rettsmiddel
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 41) ) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
Ahmed v. Austria judgment of 17 December 1996 no. 25964/94, Reports of Judgments and Decisions (Reports), 1996-VI, §§ 38-39
Aksoy v. Turkey judgment of 18 December 1996 no. 21987/93, Reports 1996-VI, p. 2286, § 95
Aydin v. Turkey judgment of 25 September 1997 no. 23178/94, Reports 1997-VI, pp. 1895-1896, § 103
Boyle and Rice v. the United Kingdom judgment of 27 April 1988 no. 9659/82, Series A no. 131, p. 23, § 52
Chahal v. the United Kingdom judgment of 15 November 1996 no. 22414/93, Reports 1996-V, p. 1853, §§ 73-74, p. 1861, § 104
D. v. the United Kingdom judgment of 2 May 1997 no. 30240/96, Reports 1997-III, pp. 797-798, §§ 70-71
H.L.R. v. France judgment of 29 April 1997 no. 24573/94, Reports 1997-III, p. 758, § 37
Ilhan v. Turkey judgment [GC], no. 22277/93, ECHR 2000-VII, 27.06.00
Kaya v. Turkey judgment of 19 February 1998 no. 22729/93, Reports 1998-I, pp. 329-330, § 106, p. 330, § 107
Soering v. the United Kingdom judgment of 7 July 1989 no. 14038/88, Series A no. 161, pp. 47-48, §§ 121-124
Vilvarajah and Others v. the United Kingdom judgment of 30 October 1991 no. 13163/87, Series A no. 215, p. 36, § 107, p. 39, § 123
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A6, EMKN A8, EMKN A13, EMKN A41

Hilal v. UK (art. 3)

1. Saken gjelder

-Storbritannias utsendelse av tanzaniansk asylsøker fra øya Pemba i Zanzibar med henvisning til internflukt til Zanzibar. Han anførte at han risikerte å bli utsatt for mishandling ved retur på grunn av at han var politisk aktiv. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 3 Forbud mot tortur.
-Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 3, enstemmig kammeravgjørelse
-Dommen er særlig relevant for behandlingen av asylsaker der det er aktuelt å henvise asylsøkere til internflukt i hjemlandet. Dommen er også relevant for vurderinger av troverdighet og bevis i asylsaker.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Domstolen foretar en ny vurdering av klagerens dokumenter som han hadde fremlagt til britiske myndigheter i forbindelse med behandlingen av hans asylsak. Domstolen finner ikke grunn til avvise dokumentene som forfalsket eller fabrikkert og uttaler i den forbindelse at staten ikke hadde fremlagt bevis som kunne sannsynliggjøre at dokumentene var falske eller som kunne motsi ekspertens uttalelse.
-Domstolen uttaler at klageren ikke kunne lastes for ikke å ha nevnt at han hadde blitt utsatt for tortur i hjemlandet i det første asylintervjuet.
-På bakgrunn av rapporter om menneskerettighetssituasjonen og fengslingsforholdene i Tanzania, samt det at politiet på fastlandet og på Zanzibar var institusjonelt knyttet til hverandre og underlagt samme overordnede myndighet, finner domstolen at internfluktalternativet ikke kunne anses som en pålitelig garanti mot risikoen for mishandling dersom klageren skulle henvises til internflukt på fastlandet i Tanzania.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klageren er en tanzaniansk statsborger fra øya Pemba i Zanzibar. Han flyktet fra Zanzibar, som tilhører republikken Tanzania og søkte asyl i Storbritannia. Han anførte at han var aktivt medlem i det opposisjonelle partiet CUF (»Civic United Front»). Han viste til at han deltok på møter og bidro med penger. På grunn av hans politiske aktiviteter, ble han fengslet av CCM-politiet (»Chama Cha Mapinduzi»), som tilhørte det regjerende partiet. Han satt fengslet i tre måneder og ble utsatt for tortur. Han ble plassert på en oversvømt celle slik at han ikke kunne legge seg ned, utsatt for elektrosjokk, og han ble hengt opp-ned etter bena til han blødde neseblod. Etter press fra CUF, ble han løslatt. Klageren fikk alvorlige blødninger som følge av torturen, og han måtte få behandling på sykehuset. Klagerens bror, som også ble fengslet, døde på grunn av mishandlingen han ble utsatt for i fengselet. Noen måneder etter klagerens løslatelse, ble hans ektefelle anholdt og avhørt av politiet. Klagerens venner ble også avhørt.

Klageren bestemte seg for å flykte fra hjemlandet og kom til Storbritannia. Der ble hans asylsøknad avslått. Det fremgår av vedtaket at hans asylforklaring var usannsynlig (»implausible»), og at han forklarte seg usammenhengende og med inkonsekvenser (»inconsistencies»). Hans klage ble avvist. Klageren fremmet en ny søknad om asyl og vedla helseattest som bekreftet at han hadde hatt alvorlige blødninger, brorens dødsattest og skriftlige innkallinger til avhør som Zanzibar-politiet hadde sendt til hans foreldre. Statssekretæren vurderte de nye opplysningene, men mente at disse ikke var av betydning for utfallet av saken. Avslagsvedtaket ble opprettholdt. De etterfølgende klagene, omgjøringsbegjæringene og krav om rettslig prøving ble avvist. Kort tid etter at klageren ble underrettet om deportasjonsdatoen, kom klagerens kone til Storbritannia og søkte asyl. Hun anførte at hun ble avhørt av politiet i Zanzibar og truet med fengsling på grunn av at mannen hennes hadde søkt asyl i Storbritannia.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at gjennomføring av utsendelsen til Tanzania ville medføre en krenkelse av EMK artikkel 3. Han anførte at han er av interesse for myndighetene og at han risikerte å bli utsatt for mishandling ved retur. Han understreket at han har blitt utsatt for tortur på grunn av tilknytning til CUF, og at hans bror døde som følge av mishandling i fengselet. Klageren viste hovedsakelig til menneskerettighetsrapporter som bekreftet at CUF-medlemmer ble utsatt for forfølgelse; politiet begikk utenomrettslige drap og mishandlet mistenkte, fengselsforholdene var harde og livsfarlige i hele landet, og vilkårlige og langvarige varetektsfengslinger var fortsatt et problem.

3.3. Statens argumenter

Staten mente at klagerens forklaring var preget av vesentlige uoverensstemmelser («significant factual inconsistencies» ) når det gjaldt faktum i saken, og at han fremstod med svekket troverdighet. Staten viste hovedsakelig til at klageren først en måned etter det første intervjuet opplyste om at han hadde blitt utsatt for tortur i hjemlandet. Staten la vekt på at klageren var involvert i CUF på et lavt nivå. Staten mente at klageren kunne etablere seg på fastlandet og viste til at det er gode vilkår for menneskerettighetene i Tanzania. Staten la til grunn at klageren ikke ville risikere å bli deportert til Zanzibar av tanzanianske myndigheter dersom han etablerte seg på fastlandet i Tanzania.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 3

Domstolen minner i punkt 59 om prinsippene i Chahal [no. 22414/93] saken og Ahmed [no. 25964/94] saken, om at kontraherende stater har en ubestridelig rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, til å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i, og utvisning fra statens territorium. Under henvisning til prinsippene i Vilvarajah [no. 13163/87] saken og H.L.R. [no. 24573/94] saken, minner domstolen om at foreliggende sak vil behandles i lys av alt tilgjengelig fremlagt materiell, og hvis nødvendig i lys av materiell fremskaffet på eget initiativ, se punkt 60 i dommen.

3.4.1. Fremlagte dokumenter og bakgrunnsopplysninger om situasjonen i hjemlandet

Domstolen bemerker innledningsvis i punkt 62 at dokumentene, som ble fremlagt av klageren etter avslagsvedtaket, ble vurdert av domstolene i Storbritannia uten at disse ble tillagt vekt. Domstolen bemerker i den forbindelse at avslagsvedtaket ble opprettholdt på bakgrunn av at både statssekretæren og nasjonale domstoler kom til at klageren, uavhengig av om hans anførsler/dokumenter var ekte, kunne henvises til internflukt i Tanzania. Dette fremgår av punkt 62 i dommen:

«The Government have urged the Court to be cautious in taking a different view of the applicant's claims than the special adjudicator who heard him give evidence and found him lacking in credibility. The Court notes however that the special adjudicator's decision relied, inter alia, on a lack of substantiating evidence. Since that decision, the applicant has produced further documentation. Furthermore, while this material was looked at by the Secretary of State and by the courts in the judicial review proceedings, they did not reach any findings of fact in that regard but arrived at their decisions on a different basis - namely, that even if the allegations were true, the applicant could live safely in mainland Tanzania (the «internal flight» solution).»

Domstolen vurderer i punkt 63 klagerens fremlagte dokumenter og statens vurderinger vedrørende dokumentene. Domstolen finner ikke grunn til avvise dokumentene som forfalsket eller fabrikkert. Domstolen viser i den forbindelse til at klageren hadde fremlagt en uttalelse (»an opinion») fra en professor i sosialantropologi fra Oxford Universitetet, som bekreftet at dokumentene var ekte. Statens argumenter om at klagerens helserapport manglet autentisitet ble avvist. Domstolen uttaler i den forbindelse at staten ikke hadde fremlagt noe bevis som kunne sannsynliggjøre at dokumentene var falske, eller som kunne motsi ekspertens uttalelse.

Domstolen aksepterer følgelig i punkt 64 at klageren ble arrestert og fengslet på grunn av medlemskapet i CUF og fordi han gav pengestøtte til partiet. Den legger videre til grunn at han ble utsatt for mishandling under fengslingen, herunder at han ble hengt opp-ned etter bena, som medførte at han fikk alvorlige neseblødninger. I lys av helserapporten fra sykehuset som behandlet klageren, konkluderer domstolen med at han ikke kunne lastes for ikke å ha nevnt at han hadde blitt utsatt for tortur i hjemlandet i det første asylintervjuet. Klagerens forklaring om at han ikke trodde at han måtte gi alle detaljer før i det store intervjuet en måned senere («he did not think he had to give all the details until the full interview a month later»), ble ikke ansett som et moment som kunne svekke hans troverdighet.

Domstolen vurderer deretter helserapporter (»medical notes») og dødsattesten vedrørende broren. Domstolen bemerker først at dokumentene ikke ga noe indikasjon om at tortur og mishandling forårsaket brorens død. Domstolen uttaler imidlertid at dokumentene ytterligere underbygget klagerens asylforklaring. Ifølge domstolen viser dokumentene at broren, som også var CUF-støttespiller, hadde vært fengslet, tatt til sykehuset, og senere døde. Domstolen konkluderte at dette momentet ikke var i uoverensstemmelse (»inconsistent») med klagerens anførsler om at broren hadde blitt mishandlet i fengselet.

3.4.2. Risiko for mishandling

Domstolen vurderer deretter i punkt 65 og 66 om klageren ved retur til hjemlandet risikerte å bli utsatt for mishandling. I vurderingen legger domstolen vekt på asylforklaringen som klagerens ektefelle ga ved asylsøknaden. Hun anførte i asylintervjuet at hun gjentatte ganger ble oppsøkt av politiet som prøvde å finne hennes mann og truet henne/oppførte seg truende. Domstolen uttaler at hennes anførsler underbygges av landinformasjon om forholdene i Pemba og Zanzibar. Domstolen viser til rapporter fra det amerikanske utenriksdepartementet (US Department of State) og Amnesty International. Det fremgår av rapportene at vanlige CUF-medlemmer har blitt utsatt for alvorlig trakassering, vilkårlig frihetsberøvelse, tortur og mishandling av politiet. Til tross for at domstolen aksepterer at det ble registrert en viss forbedring i landet når det gjelder menneskerettighetssituasjonen, finner domstolen i punkt 66 at klageren ved retur vil risikere å bli utsatt for mishandling.

3.4.3. Internfluktalternativet

Domstolen avviser i punkt 67 statens argumentasjon om at klageren kunne henvises til internflukt til fastlandet i Tanzania. I vurderingen viser domstolen til rapportene fra det amerikanske utenriksdepartementet (US Department of State) og Amnesty International som bekreftet at situasjonen i fastlands-Tanzania langt fra er tilfredsstillende og avdekker langvarige menneskerettighetsproblemer. Det fremgår av de ovennevnte menneskerettighetsrapportene at politiet i Tanzania jevnlig bryter menneskerettighetene til innsatte ved å mishandle og slå dem, og at fengselsforholdene var umenneskelige og nedverdigende. Domstolen uttaler videre i punkt 67 at politiet i fastlandet og Zanzibar var institusjonelt knyttet til hverandre og var underlagt samme overordnede myndighet. På denne bakgrunn finner domstolen at det ikke var sannsynlig at politiet på fastlandet ville kunne beskytte klageren mot vilkårlige aksjoner. Det er i vurderingen sett hen til at Tanzania hadde utleveringsavtaler med Zanzibar.

I lys av disse momentene, konstaterer domstolen i punkt 68 at internfluktalternativet ikke kan anses som en pålitelig garanti mot risikoen for mishandling. Domstolen konkluderer med at utsendelse av klageren til Tanzania vil utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3 da han vil risikere å bli utsatt for tortur og mishandling. Domstolen fant at EMK artikkel 3 var krenket.

3.5. Vurderinger EMK artikkel 6 og EMK artikkel 8

Domstolen mente at saken ikke reiste egne spørsmål under EMK artikkel 6 og EMK artikkel 8.