📥
Original tekst

SENATO LINES GmbH v. AUSTRIA
BELGIUM
DENMARK
FINLAND
FRANCE
GERMANY
GREECE
IRELAND
ITALY
LUXEMBOURG
THE NETHERLANDS
PORTUGAL
SPAIN
SWEDEN and THE UNITED KINGDOM (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Avvisningsavgjørelse
Dato2004-03-10
PublisertEMDN-2000-56672.
Saksgang56672/00
ViktighetsnivåCase Reports
KlagerSenator Lines GmbH
InnklagetAusterrike, Belgia, Danmark, Spania, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Sverige og Storbritannia
KonklusjonAvvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6 -
(art. 6) right to a fair trial
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
Rettspraksis
Klass and Others v. Germany, judgment of 6 September 1978 no. 5029/71, Series A no. 28, pp. 17-18, § 33
Soering v. the United Kingdom, judgment of 7 July 1989 no. 14038/88, Series A no. 161
Dalban v. Romania [GC], no. 28114/95, § 44, ECHR 1999-VI
Constantinescu v. Romania, no. 28871/95, §§ 42, 43, ECHR 2000-VIII
Segi and Gestoras Pro Amnistia and Others v. Austria, Belgium, Denmark, Finland, France, Germany, Greece, Ireland, Italy, Luxembourg, the Netherlands, Portugal, Spain, Sweden and the United Kingdom (dec.), nos. 6422/02 and 9916/02, ECHR 2002-V Eur. Comm. H.R. No. 28204/95, Dec. 4.12.95, D.R. 83-B, p. 130
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6

Fakta:

Klageren var et tysk aksjeselskap som i 1998 ble ilagt en bot av Europakommisjonen sammen med femten andre rederier. Klageren klaget boten inn for EUs førsteinstansdomstol, som avviste klagerens anførsler i flere instanser. Den 30. september 2003 avgjorde EU-domstolen å oppheve boten klageren og de andre selskapene hadde blitt ilagt.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 30. mars 2000, og kammeret avsto jurisdiksjon til fordel for storkammeret 12. desember 2002.

Tredjepartsintervensjon fra Europakommisjonen, the Council of the Bars and Law Societies of the European Union (CCBE), the European Company Lawyers Association (ECLA), the Féderation Internationale des Ligues des Droits de l'Homme (FIDH) og the International Commission of Jurists (ICJ).

Anførsler:

Klageren anførte at Domstolen var kompetent til å prøve om EU-institusjonenes avgjørelser var forenlig med konvensjonen, og at statene var individuelt og samlet ansvarlig for EF-institusjonenes handlinger. Klageren anførte krenkelse av artikkel 6, under henvisning til at EU-domstolene tillot at et rent administrativt organ tvang selskapet til likvidasjon, i strid med retten til forsvarlig behandling, effektiv adgang til domstolsprøving og uskyldspresumsjonen.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen bemerket først at den kan behandle saker hvor klageren er et offer, etter artikkel 34. Domstolen viste til tidligere praksis at også omfatter et potensielt offer, så lenge klageren viser til rimelige og overbevisende bevis for at det er sannsynlig at en krenkelse som rammer ham personlig vil finne sted. Domstolen bemerket at i denne aktuelle klagen hadde prosessen ikke vært avsluttet da den ble bragt inn for Domstolen, og at hovedanførselen fra selskapet var at de hadde blitt nektet tilgang til domstol. Argumentet var at dersom boten selskapet var ilagt ble innkrevet før saken ble rettslig avgjort, ville det hindre selskapets adgang til en domstol. Det viste seg at boten selskapet var ilagt verken ble betalt eller innkrevet, og at selskapets krav om å oppheve boten ble etterfulgt. Domstolen fant derfor at faktum i saken gjorde at selskapet ikke kunne hevde å være et offer for krenkelse av konvensjonsrettighetene sine. Etter at boten ble vedtatt opphevet 30. september 2003 hadde ikke klageren rimelige og overbevisende bevis som sannsynliggjorde en framtidig krenkelse. Domstolen fant derfor at klageren ikke kunne hevde å være et offer etter artikkel 34, og at klagen måtte avvises etter artikkel 34 og 35(3) og (4).