📥
Original tekst

STECK-RISCH and OTHERS v. LIECHTENSTEIN (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (3. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2004-02-14
PublisertEMDN-2000-63151.
Saksgang63151/00
ViktighetsnivåCase Reports
KlagerMaria Karolina Steck-Risch og fire andre klagere
InnklagetLiechtenstein
Konklusjon
Delvis tillatt fremmet
Delvis avvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 35 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 35) admissibility criteria
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 35) saker som kan prøves
Rettspraksis
Belilos v. Switzerland, judgment of 29 April 1988 no. 10328/83, Series A no. 132, pp. 26, 27, §§ 55, 59
Chorherr v. Austria, judgment of 25 August 1993 no. 13308/87, Series A no. 266-B, p. 34, §§ 18, 20
Eisenstecken v. Austria, no. 29477/95, §§ 29, 33, ECHR 2000-X
García Ruiz v. Spain [GC], no. 30544/96, § 28, ECHR 1999 I
Gradinger v. Austria, judgment of 23 October 1995 no. 15963/90, Series A no. 328-C, p. 65, § 51
Kozlova and Smirnova v. Latvia (dec.), no. 57381/00, 23 October 2001
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A35

Fakta:

Klagerne er en søskenflokk på fem liechtensteinske statsborgere. I fellesskap eide klagerne to nabotomter. Før klagerne overtok tomtene ble det i 1972 utstedt en midlertidig reguleringsplan som betegnet de aktuelle tomtene som ikke-byggbart land. Området var ikke tidligere omfattet av en reguleringsplan. Planen ble godkjent av myndighetene. Klagerne anmodet tomten regulert som byggbart areal, men dette ble ikke tatt til følge. I 1997 krevde klagerne erstatning under henvisning til at å betegne tomten som ikke-byggbart land utgjorde ekspropriasjon. Dette ble avvist av myndighetene, og klagerne anket til forvaltningsdomstolen. Klagerne anmodet om bevisopptak samt inspeksjon av tomtene. Forvaltningsdomstolen avviste klagernes anke, under henvisning til at også nabotomtene var uutnyttet og at klagerne ikke hadde en berettiget forventning om at tomtene skulle reguleres som byggbart land. I 1999 ble saken klaget inn for konstitusjonsdomstolen med anførsel om en rekke saksbehandlingsfeil. Konstitusjonsdomstolen avviste klagen i februar 2000.

Staten har med grunnlag i EMK artikkel 57 tatt et forbehold når det gjelder artikkel 6(1). Forbeholdet gjelder offentlig rettergang og offentliggjøring av avgjørelser.

Anførsler:

Klagerne anførte at det forelå flere krenkelse av retten til en rettferdig rettergang etter artikkel 6(1). Klagerne begrunnet anførselen med at en av dommerne i konstitusjonsdomstolen var inhabil i saken, at likhetsprinsippet var krenket, mangelen på offentlig rettergang, at avgjørelsen ikke hadde blitt offentliggjort samt manglende bevisopptak i forvaltningsdomstolen.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først inhabilitetsinnsigelsen, og uttalte at klagen reiste komplekse rettslige og faktiske spørsmål som burde avgjøres etter en materiell gjennomgang av saken. Domstolen konkluderte med at klagen ikke var åpenbart grunnløs i henhold til artikkel 35(3), og at heller ingen andre grunnlag for avvisning forelå.

Domstolen gikk deretter over til å behandle anførselen om krenkelsen av likhetsprinsippet. Også her konkluderte Domstolen med at klagen ikke var åpenbart grunnløs i henhold til artikkel 35(3), og at heller ingen andre grunnlag for avvisning forelå.

Domstolen uttalte videre at klagerne ikke eksplisitt hadde anmodet forvaltningsdomstolen om rettslig høring, til tross for en at en slik adgang forelå etter nasjonal lovgivning. Domstolen kunne ikke se at klagernes anmodning om bevisopptak også inkluderte en anmodning om rettslig høring. Klagerne hadde heller ikke anført manglende høring i sin klage til konstitusjonsdomstolen. På bakgrunn av dette konkluderte Domstolen med at denne delen av klagen måtte avvises i henhold til artikkel 35(1) og (4) da klagerne ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler.

Domstolen behandlet deretter spørsmålet om hvorvidt rettergangen skulle vært offentlig og om avgjørelsen skulle vært offentliggjort. Utgangspunktet etter nasjonal rett er at rettergangen ikke er offentlig. Rettspraksis fra konstitusjonsdomstolen etablerte her et unntak der offentlig høring var hensiktsmessig i konkrete tilfeller. Domstolen konstaterer at de relevante nasjonale bestemmelsene var omfattet av statens reservasjon med hensyn til artikkel 6, og fant videre at reservasjonen tilfredsstiller de krav konvensjonen oppstiller. Domstolen konstaterte videre at reservasjonen frigjør Domstolen fra en nærmere vurdering av anførselen. Domstolen konkluderte med at denne delen av klagen var uforenlig med bestemmelsene i konvensjonen i henhold til artikkel 35(3) og måtte derfor avvises i samsvar med artikkel 35(4).

Domstolen fant videre at nasjonale domstoler hadde gitt tilstrekkelig begrunnelse for at de bevisene klagerne fremstilte var uten betydning for resultatet i saken. Domstolen konkluderte dermed med at anførselen om forvaltningsdomstolens avslag på klagernes anmodning om bevisopptak måtte avvises som åpenbart grunnløs i henhold til artikkel 35(3) og (4).