📥
Original tekst

Shannon v. the United Kingdom (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (4. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2004-04-06
PublisertEMDN-2001-67537.
Saksgang67537/01
Viktighetsnivå1
KlagerJohn James Shannon
InnklagetStorbritannia
KonklusjonAvvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) criminal proceedings
(art. 6-1) criminal charge
(art. 6-1) fair hearing
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) straffeprosess
(art. 6-1)straffesiktelse
(art. 6-1) forsvarlig behandling
Rettspraksis
Van Mechelen and Others v. the Netherlands, judgment of 23 April 1997 no 21363/93, Reports 1997-III, § 50
Teixeira de Castro v. Portugal, judgment of 9 June 1998 no. 25829/94, Reports 1998-IV
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6

Fakta:

Klageren er skuespiller og britisk statsborger. På bakgrunn av en telefonsamtale med en informant avtalte en journalist i en tabloidavis et møte med klageren 13. august 1997. Hensikt bak var å avsløre klageren som narkotikalanger. Tipset fra informanten gikk ut på at klageren avgivelig langet narkotika i «show business»-kretser. Møtet ble holdt på et hotell hvor lyd- og bildeovervåkning ble installert på det aktuelle rommet. Gjennom å utgi seg for å være en sjeik med følge ledet journalisten samtalen inn på om klageren kunne skaffe narkotika, noe klageren bekreftet og organiserte samme dag. Nesten to uker senere, den 24. august, kom en artikkel på trykk i tabloidavisen hvor journalisten avslørte klageren som narkotikalanger. Artikkelen var basert på lyd- og bildeopptakene. Materialet ble etter dette overlevert politiet som deretter arresterte klageren og reiste tiltale. Klageren ble dømt. Ankedomstolen uttalte at provokasjonen i seg selv ikke automatisk fører til bevisavskjæring etter nasjonal rett. Ankedomstolen fremholdt videre at bevis innhentet ved provokasjon kun kan avskjæres dersom føringen av disse medfører at retten til en rettferdig rettergang påvirkes i negativ forstand. Selv om klageren ble oppfordret, var det han selv som frivillig tilbudte seg å skaffe narkotika uten å vise motvilje.

Anførsler:

Klageren anførte at føring av bevisene ville krenke hans rett til en rettferdig rettergang etter artikkel 6. Han anførte videre at han stod uten prosessuelt vern da provokasjonen var gjennomført av en privat part. Avslutningsvis anførte klageren at de nasjonale domstolene feilaktig hadde antatt at hans kjennskap til narkotiske stoffer innebar at han også var involvert i kjøp og salg av dette.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen bemerket først at spørsmålet om hvilke bevis som kan tillates ført i hovedsak er gjenstand for nasjonal regulering og vurderes av nasjonale domstoler. Domstolen fremholdt at dens oppgave ikke er å vurdere bevisavskjæring, men om prosessen som helhet kan anses å tilfredsstille kravene til en rettferdig rettergang. Domstolen viste til avgjørelsen i Teixeira de Castro v. Portugal [no. 25829/94] hvor klageren under politiprovokasjon ble anmodet om å skaffe heroin. Domstolen uttalte da at ingenting tilsa at klageren ville gjennomført handlingen hvis den ikke hadde blitt fremprovosert. Domstolen uttalte at den foreliggende sak avviker fra faktum i Teixeira-saken, først og fremst fordi det i dette tilfellet ikke er tale om provokasjon fra politiet eller myndigheter, og journalisten handlet heller ikke på grunnlag av instruksjon fra politiet. Statens rolle var begrenset til å motta informasjonen fra journalisten for deretter å reise tiltale mot klageren. Domstolen fremholdt videre at journalisten i tidligere tilfeller hadde innhentet bevis på tilsvarende måte, for deretter å overlevere disse til politiet. I mange saker hadde materialet ført til at tiltalte ble dømt. Journalisten selv ble i disse tilfellene ikke gjenstand for straffeforfølgning til tross for hans direkte forbindelse til de straffbare handlingene. I foreliggende sak hadde både den nasjonale domstolen og ankeinstansen konkludert med at klageren frivillig hadde satt seg i en posisjon hvor han kunne fremskaffe narkotika, og han hadde heller ikke forsøkt å trekke seg fra situasjonen, til tross for at muligheten forelå. De nasjonale domstolene hadde også vektlagt det faktum at klageren raskt hadde skaffet narkotika uten å bli presset. Domstolen fant ingen grunn til å overprøve de nasjonale domstolenes vurdering og uttalte med dette at retten til en rettferdig rettergang ikke ble krenket ved at bevisene ble tillatt ført.

Domstolen fant heller ikke at klagerens anførsel om at nasjonale domstoler feilaktig gikk ut fra at hans kunnskap om narkotika medførte at han var involvert i narkotikahandel, kunne ha krenket hans rett til en rettferdig rettergang eller krenket uskyldspresumsjonen.

En enstemmig Domstol konkluderte med at klagen var åpenbart grunnløs og måtte avvises etter Artikkel 35(3) og (4).