📥
Original tekst

STEEL and MORRIS v. THE UNITED KINGDOM (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (4. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2004-04-06
PublisertEMDN-2001-68416-1.
Saksgang68416/01. Etterfølgende dom, se EMD-2001-68416-2.
Viktighetsnivå1
KlagerHelen Steel og David Morris
InnklagetStorbritannia
KonklusjonTillatt fremmet.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 10
EMK art 10 -1 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6-1) fair hearing
(art. 6-1) legal aid
(art. 10) freedom of expression -{general}
(art. 10-1) freedom of expression
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6-1) forsvarlig behandling
(art. 6-1) rettshjelp
(art. 10) ytringsfrihet -{generell}
(art. 10-1) ytringsfrihet
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A10

Fakta:

Klagerne var to britiske statsborgere, som var medlemmer i London Greenpeace, en NGO som arbeidet med sosiale saker og miljøvern. I midten av 1980-årene lanserte London Greenpeace en anti-McDonalds-kampanje, hvor det blant annet ble distribuert et flyveblad hvor det ble fremsatt en rekke negative påstander om burgerkjeden. På bakgrunn av dette flyvebladet anla McDonalds injuriesøksmål mot klagerne.

Førsteinstansbehandlingen innebar 313 dager i retten, og var den lengste rettsaken i engelsk rettshistorie. Det ble brukt 40 dager til juridiske spørsmål, det ble lagt fram 40 000 sider med dokumentbevis, det ble ført 130 vitner og rettsreferatene utgjorde 20 000 sider. Til tross for at klagerne på denne tiden var avhengige av sosialstønad, hadde de ikke rett til fri rettshjelp, ettersom nasjonal lovgivning ikke ga rett på fri rettshjelp ved injuriesøksmål. Klagerne måtte derfor representere seg selv under rettssaken, men fikk tidvis rådgivning pro bono fra enkelte advokater, og økonomisk støtte via innsamlingsaksjoner. McDonalds var på sin side representert med flere erfarne advokater som hadde injuriesøksmål som sitt spesialfelt. I løpet av rettssaken søkte klagerne om å få utsettelser flere ganger. Noen av disse forespørslene ble avvist, mens andre ble innvilget. I en annen rettssak vedrørende andreklageren hadde det blitt utformet en erklæring, som McDonalds mente beviste at andreklageren hadde vært med på å produsere flyvebladet. McDonalds søkte å få framlagt erklæringen som bevis, noe dommeren tillot. I den forbindelse ba burgerkjeden også om tillatelse til å få endret påstanden sin, noe dommeren også tillot.

I juni 1997 ble klagerne dømt, i en 762 sider lang avgjørelse, til å betale McDonalds i alt GBP 60 000. Klagernes anke førte frem på enkelte punkter, og ankedomstolen reduserte erstatningssummen til GBP 40 000. McDonalds valgte på sin side ikke å inndrive erstatningssummen.

Anførsler:

Klagerne anførte krenkelse av artikkel 6, under henvisning til at rettergangen ikke hadde vært rettferdig, hovedsakelig på grunn av manglende rettshjelp. Videre anførte klagerne at rettssaken og domfellelsen utgjorde et uforholdsmessig inngrep i deres ytringsfrihet, i strid med artikkel 10.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 6. Domstolen tok først for seg partenes anførsler når det gjaldt fri rettshjelp. Staten anførte at Domstolen ikke burde pålegge statene en plikt til å gi fri rettshjelp i sivile saker, sett i lys av den bevisste utelatelsen av en slik forpliktelse i konvensjonen. Klagerne bemerket at rettssaken varte 313 rettsdager, i tillegg til dager i ankedomstolen for å bestride avgjørelser i løpet av rettssaken. Rettsaken omhandlet omtrent 40 000 sider dokumentbevis og 130 vitner. Ankesaken varte 23 dager. Klagerne fikk hjelp av advokater som arbeidet pro bono, men saken var for kompleks til at denne sporadiske hjelpen var effektiv. Klagerne understreket at de i tillegg hadde manglet ressurser til kopiering, kjøp av rettsreferatene, betaling av vitnenes omkostninger og reiseutgifter og så videre. Klagerne anførte at dersom de hadde fått fri rettshjelp ville de klart å bevise riktigheten av en eller flere av anklagene som ble funnet uberettigede. Domstolen tok deretter for seg anførslene når det gjaldt andreklagerens erklæring. Staten anførte at å tillate fremleggelse av erklæringen der andreklageren innrømmet å ha vært involvert i produksjonen av flyvebladet, ikke var urimelig. Klagerne anførte at uten denne erklæringen ville motparten ikke ha klart å bevise at klagerne hadde produsert flyvebladet, og at de ikke fikk tilstrekkelig mulighet til å imøtegå innholdet i erklæringen. Deretter tok Domstolen for seg anførslene om klagernes forespørsler om utsettelser i løpet av rettsaken, og endringen av påstanden. Staten anførte at dommeren hadde vurdert klagernes behov opp mot motpartens interesser i en rask rettergang når han vurderte klagernes forespørsler om utsettelser. Klagerne anførte at de hadde fått utilstrekkelig med tid til forberedelser under rettsaken, og at for få av forespørslene om utsettelse ble innvilget. Klagerne anførte også at det var urimelig at motparten fikk tillatelse av de nasjonale domstolene til å endre påstanden sin, noe staten anførte ikke medførte urett eller urimelighet for klagerne.

Domstolen vurderte deretter anførselen om krenkelse av artikkel 10. Klagerne anførte at den nasjonale rettsprosessen og dens utfall var uforholdsmessig, og at de uttalelsene som ble framsatt i flyvebladet gjaldt spørsmål av offentlig interesser og at store multinasjonale selskaper burde vise større toleranse i møte med kritikk. Staten avviste klagernes anførsler, og anførte at multinasjonale selskapers mulighet til å forsvare sitt rykte gjennom injuriesøksmål utgjorde en uforholdsmessig begrensning av klagernes ytringsfrihet.

Domstolen fant at saken at klagen reiste alvorlige rettslige og faktisk spørsmål under artikkel 6 og 10, som krevde en gjennomgang av realiteten i saken. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at anførselen ikke var åpenbart grunnløs etter artikkel 35 (3), og heller ikke kunne avvises på noe annet grunnlag.