📥
Original tekst

SARDIN v. RUSSIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (1. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2004-02-12
PublisertEMDN-2001-69582.
Saksgang69582/01
ViktighetsnivåCase Reports
KlagerAleksandr Petrovich Sardin
InnklagetRussland
KonklusjonAvvist.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK prot 1 art 1
EMK art 35
EMK art 35 -1 -
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) six month period
(art. 35-1) final domestic decision
(art. 6) right to a fair trial
(p1-1) protection of property
/
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) seks måneders periode
(art. 35-1) endelig nasjonal avgjørelse
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(p1-1) vern om eiendom
Rettspraksis
Marckx v. Belgium, judgment of 13 June 1979 no. 6833/74, Series A no. 31, p. 23, § 50
Van der Mussele v. Belgium, judgment of 23 November 1983 no. 8919/80, Series A no. 70, p. 23, § 48
Brumarescu v. Romania [GC], no. 28342/95, §§ 62, 74, ECHR 1999-VII
Ryabykh v. Russia, no. 52854/99, §§ 56-58, 61, ECHR 2003-X
Burkov v. Russia (dec.), no. 46671/99, 30 January 2001
Valasinas v. Lithuania (dec.), no. 44558/98, 14 March 2000
Voloshchuk v. Ukraine (dec.), no. 51394/99, 14 October 2003
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN P1 A1, EMKN A35

Fakta:

Klageren er en russisk statsborger, som mellom mai 1968 og september 1969 utførte militærtjeneste nær et testområde for atomvåpen. I mai 1998 fikk klageren attest fra det kasakhstanske forsvarsdepartementet på at han hadde blitt utsatt for radioaktive utslipp i løpet av militærtjenesten. I 1998 og 1999 prøvde klageren å få russiske myndigheter til å gi ham status som offer for radioaktive utslipp fra det aktuelle testområdet, uten å lykkes. I 1999 klaget han på at han ikke fikk innvilget dette, noe førsteinstansdomstolen tok til følge i en avgjørelse i mars 2000. Førsteinstansdomstolen påla myndighetene å gi klageren status som offer for utslippene, og dermed rett på visse trygdeytelser. Denne avgjørelsen ble ikke anket, og ble endelig i april 2000.

Myndighetene fullbyrdet ikke dommen, og ba den regionale påtalemyndigheten om å vurdere saken. Etter en ny vurdering kom en regional domstol til at avgjørelsen måtte oppheves, og behandles på nytt. Førsteinstansdomstolen kom deretter til at klagerens krav ikke kunne føre frem. Klageren anket denne avgjørelsen, men den regionale domstolen opprettholdt førsteinstansdomstolens avgjørelse.

Anførsler:

Klageren anførte at den regionale domstolens avgjørelse om å oppheve førsteinstansdomstolens avgjørelse og at den nye behandlingen av saken hans var i strid med hans rettigheter etter artikkel 6 og første protokoll artikkel 1. Klageren anførte videre at han ikke hadde tilgang på et effektivt rettsmiddel i strid med artikkel 13, og at han hadde blitt diskriminert i strid med artikkel 14.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6 og første protokoll artikkel 1 som følge av at den regionale domstolen opphevet førsteinstansdomstolens avgjørelse. Domstolen bemerket at den bare kan prøve saker som er brakt inn for Domstolen innen seks måneder fra en endelig nasjonal avgjørelse. Dersom det ikke finnes noe tilstrekkelig rettsmiddel for å forfølge konvensjonskrenkelsen, er det tidspunktet for når krenkelsen finner sted som er avgjørende for seksmånedersfristen. I denne saken fant Domstolen at fristen begynte å løpe fra tidspunktet for opphevelsen av førsteinstansdomstolens avgjørelse fra mars 2000. Avgjørelsen ble opphevet 1. august 2000, og klageren brakte saken inn for Domstolen 15. mars 2001. Klageren hadde altså ikke overholdt seksmånedersfristen, og Domstolen konkluderte enstemmig med at anførselen måtte avvises etter artikkel 35 (1) og (4).

Domstolen vurderte videre klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6 og første protokoll artikkel 1 når det gjaldt behandlingen av saken etter at den opprinnelige avgjørelsen ble opphevet. Domstolen fant at klageren hadde mulighet til å anføre alle nødvendige argumenter for å forsvare seg i den nye behandlingen av saken, og at de ble gitt tilstrekkelig overveielse av rettsmyndighetene. Domstolen bemerket at første protokoll artikkel 1 gir ikke noe rett til å erverve eiendeler, og kunne ikke tolkes som en garanti for et fordelaktig resultat i rettssaken om trygdeytelser. Domstolen konkluderte enstemmig med at denne delen av anførselen var åpenbart ugrunnet, og måtte avvises etter artikkel 35 (3) og (4).

Domstolen vurderte deretter klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 13 og 14. Domstolen fant at klageren hadde hatt tilgang til et effektivt rettsmiddel etter artikkel 13, og at han ikke hadde framsatt noen argumenter som støttet anførselen om diskriminering etter artikkel 13. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at anførselen var åpenbart ugrunnet, og måtte avvises etter artikkel 35 (3) og (4).