📥
Original tekst

Case of KYPRIANOU. v. CYPRUS (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2004-01-27
PublisertEMDN-2001-73797-1.
Saksgang73797/01. Etterfølgende storkammerdom, EMD-2001-73797-2.
Viktighetsnivå1
KlagerMichalakis Kyprianou
InnklagetKypros
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 6-1
Krenkelse av artikkel 6-2
Krenkelse av artikkel 6-3-a
Ikke nødvendig å behandle artikkel 10
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent
Saksomkostninger og utgifter delvis tilkjent - Nasjonal prosess
Saksomkostninger og utgifter delvis tilkjent - Konvensjonsprosess.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 6 -2
EMK art 6 -3-a
EMK art 6 -3
EMK art 10
EMK art 41 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6-1) impartial tribunal
(art. 6) criminal proceedings
(art. 6-2) presumption of innocence
(art. 6-3-a) information on nature and cause of accusation
(art. 6-3) rights of defence
(art. 10) freedom of expression -{general}
(art. 41) just satisfaction-{general}
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6-1) upartisk domstol
(art. 6) straffeprosess
(art. 6-2) uskyldspresumsjon
(art. 6-3-a) informasjon om innholdet i og grunnen til siktelse
(art. 6-3) minsterettigheter
(art. 10) ytringsfrihet -{generell}
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
Beyeler v. Italy (just satisfaction) [GC], no. 33202/96, § 27, 28 May 2002
De Cubber v. Belgium, judgment of 26 October 1984 no. 9186/80, Series A no. 86, p. 19, § 33
Engel and Others v. the Netherlands, judgment of 8 June 1976 no. 5100/71, Series A no. 22, §§ 82-83
Ezeh and Connors v. the United Kingdom [GC], nos. 39665/98 and 40086/98, §§ 82-86, ECHR 2003-X
Findlay v. the United Kingdom, judgment of 25 February 1997 no. 22107/93, Reports of Judgments and Decisions 1997-I, § 80
Göç v. Turkey [GC], no. 36590/97, § 46, ECHR 2002-V
Iatridis v. Greece (just satisfaction) [GC], no. 31107/96, § 56, ECHR 2000-XI
Imbrioscia v. Switzerland, judgment of 24 November 1993 no. 13972/88, Series A no. 275, pp. 13-14, § 38
Le Compte, Van Leuven and De Meyere v. Belgium, judgment of 23 June 1981 no. 6878/75, Series A no. 43, p. 25, § 58
Miailhe v. France (no. 2), judgment of 26 September 1996 no. 12661/87, Reports 1996-IV, p. 1338, § 43
Öztürk v. Germany, judgment of 21 February 1984 no. 8544/79, Series A no. 73, §§ 48-50
Pélissier and Sassi v. France [GC], no. 25444/94, § 51, ECHR 1999-II
Piersack v. Belgium, judgment of 1 October 1982 no. 8692/79, Series A no. 53, § 30
Ravnsborg v. Sweden, judgment of 23 March 1994 no. 14220/88, Series A no. 283-B
Sander v. the United Kingdom, no. 34129/96, § 22, ECHR 2000-V
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A10, EMKN A41

Fakta:

Klageren er kypriotisk statsborger og har praktisert som advokat i førti år. Som forsvarer i en rettssak i februar 2001 gjennomførte klageren kryssforhør av påtalemyndighetens vitne og han hevdet at retten avbrøt ham etter at han hadde stilt et spørsmål til vitnet. Klageren ble fornærmet og ønsket å trekke seg fra saken. Nasjonale myndigheter hevdet at retten kun hadde kommet med en bemerkning om hvordan klageren gjennomførte forhøret. Klageren nektet å fortsette forhøret. Den nasjonale domstolen mente klagerens oppførsel innebar en forakt for retten, noe som var brudd på nasjonal lovgivning. Etter en kort pause dømte førsteinstansen klageren til fem dagers fengsel og en bot. Klageren sonet dommen. Hans anke til Høyesterett førte ikke frem. Saken ble brakt inn for Domstolen i august 2001.

Anførsler:

Klageren anførte krenkelse av artikkel 6(1) under henvisning til at han ikke var blitt hørt av en upartisk og uavhengig domstol.

Klageren anførte videre at den nasjonale domstolen hadde krenket uskyldspresumsjonen i artikkel 6(2).

Klageren anførte også krenkelse av artikkel 6(3)a under henvisning til rettens manglende informasjon om innholdet i og grunnen til siktelsen. Han hevdet at informasjonen ikke var av en slik detaljgrad at han kunne forberede forsvaret sitt.

Klageren anførte til slutt krenkelse av ytringsfriheten etter artikkel 10.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagerens anførsel under artikkel 6(1) og slo innledningsvis fast at forakt for retten er et straffbart forhold. Under henvisning til rettspraksis minnet Domstolen om at det må foretas to tester i vurderingen av kravet til upartiskhet. For det første må den nasjonale domstolen og hver enkelt dommer være subjektivt fri for personlig partiskhet. For det andre må domstolen være upartisk i objektiv forstand, noe som stiller krav til garantier som motvirker tvil om upartiskheten. Når det gjaldt de objektive kravene uttalte Domstolen at det avgjørende i saken var at det var de samme dommerne som både dømte klageren og som satt som dommere i saken hvor klagers påståtte forakt for retten ble utøvd. Domstolen påpekte at retten som institusjon nødvendigvis formes av de dommere som utgjør den, og det er disse som avgjør hvorvidt en handlemåte skal anses som forakt for retten eller ikke. Domstolen påpekte videre at en etterlevelse av kravet til upartiskhet i artikkel 6 krever at en slik sak blir overført til rette myndighet for etterforskning og for deretter å fremme saken for et nytt sett med dommere. Domstolen poengterte videre at en slik fremgangsmåte generelt er praksis i konvensjonens medlemsstater når det gjelder forakt for retten. Når det gjaldt de subjektive krav til upartiskhet viste Domstolen til tidligere rettspraksis og uttalte at dommere presumeres å forholde seg upartisk med mindre det foreligger bevis for det motsatte. Domstolen uttalte videre at den manglende upartiskheten var tydelig når det gjaldt den overdrevne reaksjonen på klagerens opptreden. I stedet for å benytte seg av mildere tiltak, eksempelvis rapportering til et tilsynsorgan eller anmodning til klageren om å forlate rettslokalet, valget den nasjonale domstolen å dømme ham til fengsling umiddelbart. Domstolen vurderte videre hvorvidt klagens anke til Høyesterett kunne reparere den opprinnelige krenkelsen, men fant at det ikke ble foretatt en fornyet uavhengig prøving av saken i Høyesterett, og anken hadde heller ikke utsettende virkning på dommen fra førsteinstansen. Domstolen konkluderte etter dette med at kravet til upartiskhet som følger av artikkel 6(1) var krenket.

Domstolen vurderte deretter anførselen om krenkelse av uskyldpresumsjonen i artikkel 6(2), og slo først fast at uskyldspresumsjonen er et av de mest grunnleggende elementene i kravet til en rettferdig straffeprosess etter artikkel 6. Domstolen bemerket at førsteinstansen raskt dannet og uttrykte sin mening om klagerens handlemåte i retten. Retten ville ikke la klageren trekke seg fra saken og klageren fikk heller ikke tilstrekkelig mulighet til å forklare seg. Domstolen fant at den nasjonale domstolen hadde krenket uskyldspresumsjonen ved ikke å la klageren forsvare seg i en sitasjon som potensielt kunne få alvorlige konsekvenser for hans frihet.

Domstolen gikk deretter over til å vurdere klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6(3)a og bemerket først at hvorvidt rettergangen kan sies å ha vært rettferdig må vurderes for hele saken sett under ett. Etter artikkel 6(3)a skal den tiltalte informeres både om grunnen til og innholdet i siktelsen, og denne informasjonen bør være detaljert. Omfanget av denne bestemmelsen må sees i lys av det generelle kravet til rettferdig rettergang. Domstolen konstaterte at klageren ble informert om siktelsen etter at førsteinstansen allerede hadde dannet seg en mening om at klageren var skyldig i forakt for retten, og at ikke alle fakta ble inkludert i siktelsen før avgjørelsen ble truffet. En enstemmig Domstol fant etter dette krenkelse også av artikkel 6(3)a.

I lys av de øvrige konklusjonene fant Domstolen det ikke nødvendig å ta stilling til klagen etter artikkel 10.