📥
Original tekst

SÜRMELI v. GERMANY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (3. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2004-04-29
PublisertEMDN-2001-75529-1.
Saksgang75529/01. Etterfølgende storkammeravgjørelse, se EMD-2001-75529-2.
Viktighetsnivå1
KlagerSelim Sürmeli
InnklagetTyskland
KonklusjonTillatt fremmet.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 13
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 35 -2-b -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) constitutional proceedings
(art. 6-1) reasonable time
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 35) admissibility criteria
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) konstitusjonell prosess
(art. 6-1) rimelig tid
(art. 13) retten til et effektivt rettsmiddel
(art. 35) saker som kan prøves
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A13, EMKN A35

Fakta:

Klageren var en tyrkisk statsborger, som ble påkjørt av en sykkel i 1982 og skadet en arm. Etter ulykken inngikk klageren forhandlinger med syklistens forsikringsselskap, men forhandlingene førte ikke fram. I september 1989 anla klageren sak ved førsteinstansdomstolen. Deretter fulgte en rekke runder i retten, med oppnevning av sakkyndige, forsøk på å inngå forlik, nye rettsmøter og søknader om utsettelser både fra klageren og motparten.

Klageren anla sak to ganger for forfatningsdomstolen, og klaget på saksbehandlingstiden. Begge klagene ble avvist. Klageren klaget også til Den europeiske menneskerettighetskommisjonen, men saken ble aldri formelt registrert ettersom klageren ikke fulgte opp klagen. Klageren søkte om fri rettshjelp for å kunne saksøke staten for tap på grunn av den sene saksbehandlingen, men søknaden ble avslått.

Anførsler:

Klageren anførte at det forelå krenkelse av artikkel 6 (1), under henvisning til den langvarige saksbehandlingen i førsteinstansdomstolen. Klageren anførte også at nasjonal lovgivning ikke hadde noe effektivt rettsmiddel for å angripe den langvarige prosessen, i strid med artikkel 13.

Staten imøtegikk klagerens anførsler, og anførte i tillegg at saken måtte avvises.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først statens anførsler om å avvise saken. Staten anførte at klageren ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler. Domstolen fant at spørsmålet om uttømming av nasjonale rettsmidler var så nært knyttet til anførselen om eksistensen til et effektivt rettsmiddel etter artikkel 13 at de måtte slås sammen og vurderes på et senere tidspunkt. Staten anførte videre at saken måtte avvises etter artikkel 35(2)(b), under henvisning til at klageren hadde reist sak tidligere. Domstolen fant at klagerens tidligere klage aldri førte til en formell avgjørelse fra verken Domstolen eller Kommisjonen, og at saken ikke kunne avvises på dette grunnlaget. Staten hadde også anført at klagen utgjorde misbruk av retten til å framsette individklage etter artikkel 35(3). Domstolen fant ingen grunn til å avvise klagen på dette grunnlaget.

Domstolen vurderte deretter om realiteten i saken skulle tillates fremmet, og tok først for seg artikkel 6. Domstolen anførte at lengden på saksbehandlingen ikke var urimelig, under henvisning til at flere av forsinkelsene skyldtes klageren selv. Klageren anførte at det var førsteinstansdomstolen som hadde ansvaret for å gjennomføre saken, og at motparten også hadde vært ansvarlig for visse av forsinkelsene. Domstolen viste til vilkåret fastlagt i tidligere praksis når det gjaldt begrepet «rimelig tid», og med hensyn til alle framlagte bevis fant Domstolen at det var nødvendig å undersøke realiteten i saken.

Domstolen vurderte deretter anførselen om krenkelse av artikkel 13. Staten anførte at klageren hadde hatt tilgang på effektive rettsmidler når det gjaldt lengden på saksbehandlingen, nemlig en ekstraordinær anke til de sivile domstolene og en konstitusjonell klage til den føderale forfatningsdomstolen. Staten anførte også at klageren kunne kreve erstatning som følge av at en dommer ikke utførte sine forpliktelser. Klageren anførte at en ulovfestet mulighet til ekstraordinær anke ikke hadde blitt anerkjent av den føderale forfatningsdomstolen, og heller ikke av ankedomstolen som skulle ha behandlet klagerens sak. I alle tilfeller ville en slik anke ikke ha noen mulighet til å nå fram, med mindre den aktuelle domstolen hadde vært inaktiv. I denne saken hadde domstolen tatt mange prosessuelle avgjørelser, som nettopp var grunnen til forsinkelsene. Når det gjaldt muligheten til å søke erstatning bemerket klageren at han hadde søkt om rettshjelp for å reise erstatningssøksmål, noe han hadde blitt nektet. Domstolen fant i lys av partenes anførsler at klagen reiste alvorlige rettslige og faktisk spørsmål, som krevde en gjennomgang av realitetene i saken. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at anførselen ikke var åpenbart grunnløs etter artikkel 35(3), og heller ikke kunne avvises på noe annet grunnlag.