📥
Original tekst

HUKIC v. SWEDEN (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2005-09-27
PublisertEMDN-2005-17416.
Saksgang17416/05
Viktighetsnivå2
KlagerSead Hukic, Sabina Hukic, Dzenita Hukic, Jasmin Hukic
InnklagetSverige
KonklusjonInadmissible
/
Avvist.
Votum
Artikler/stikkord
EMK art 3 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) inhuman treatment
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) umenneskelig behandling
Rettspraksis
H.L.R. v. France, judgment of 29 April 1997 no. 24573/94, Reports of Judgments and Decisions 1997 III, p. 757, §§ 33-34
D. v. the United Kingdom, judgment of 2 May 1997 no. 30240/96, Reports 1997 III, §§ 49, 54
Bensaid v. the United Kingdom, no. 44599/98, § 38, ECHR 2001 I
Tomic v. the United Kingdom (dec.), no. 17837/03, 14 October 2003
Salkic and others v. Sweden (dec.), no. 7702/04, 29 June 2004, unreported
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3

Hukić v. Sweden (art. 3 og art. 35)

1. Saken gjelder

-Sveriges utsendelse av mindreårig asylsøker med Downs syndrom og epilepsi til Bosnia Hercegovina. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 3 Forbud mot tortur.
-Konklusjon: Ikke krenkelse av EMK artikkel 3, avvisningsavgjørelse.
-Avgjørelsen er særlig relevant for asylsaker som involverer barn med alvorlige helsemessige forhold.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i avgjørelsen

-Domstolen viser til tidligere rettspraksis og stadfester at utsendelse av en utlending under helt eksepsjonelle omstendigheter, særlig på grunn av tvingende humanitære hensyn, kan resultere i en krenkelse av EMK artikkel 3.
-Livsforhold som er mindre gunstige for barnet enn livsforholdene i utsendelsesstaten og det at behandlingen koster mer i mottakerstaten, er forhold som ikke kan tillegges avgjørende vekt.
-Domstolen slår fast at Downs syndrom, som er et alvorlig handikap, ikke kan sammenlignes med sluttfasen av en dødelig sykdom.
-Tatt i betraktning at terskelen for å krenke EMK artikkel 3 er meget høy, og særlig i lys av at kontraherende stat ikke direkte kan holdes ansvarlig for den potensielle skaden (»the possible harm»), finner domstolen at klagerens utsendelse til Bosnia-Hercegovina ikke vil krenke bestemmelsen i EMK artikkel 3. Under henvisning til D. v. UK-saken [no. 30240/96], slår domstolen fast at det ikke foreligger «eksepsjonelle omstendigheter» i nåværende sak.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1. Faktum

Klagerne er en familie på fire, herunder far, mor og to barn, som kommer fra Bosnia-Hercegovina. Familien søkte asyl i Sverige og anførte at familiens yngste barn led av Downs syndrom (en genetisk lidelse som forårsaker mental retardasjon, alvorlige lærevansker og andre problemer) og epilepsi. Det understrekes i asylsøknaden at barnet ikke har fått noen behandling eller pleie for lidelsene i hjemlandet, og at han ble ansett som annenrangs borger. Det vises til at barnet ble behandlet nedverdigende av både leger og folk generelt. Faren i familien anførte at han tilhørte en spesiell enhet i politiet i Bosnia-Hercegovina. Han viser til at han arresterte en farlig kriminell med tilknytning til mafiaen, som var ønsket av Interpol. Under arrestasjonen ble faren truet flere ganger av mafiamedlemmet. Da mafiamedlemmet ble løslatt etter ca. 6–8 måneder, begynte familien å motta telefontrusler, og faren ble angrepet av ukjente menn ved fem forskjellige anledninger. Angriperne truet ham og nevnte mafiamedlemmets navn. Han fikk ingen støtte eller beskyttelse fra overordnede i politiet. Siden mafiamedlemmet hadde kontakter overalt i landet, ble familien nødt til å flykte til utlandet. Klagernes asylsøknader ble avslått.

3.2. Klagernes anførsler for domstolen

Klagerne anførte at de risikerte å bli forfulgt eller drept av mafiaen ved en eventuell retur til Bosnia-Hercegovina. Det ble videre anført at utsendelse av et barn med Downs syndrom ville forårsake uopprettelig skade siden han ikke ville få nødvendig behandling eller medisinsk pleie for handikappet. Familien fremla to helseattester utarbeidet av to svenske spesialister i barnenevrologi og et brev fra «Klinikk for barnesykdommer» (University Clinic, Tuzla, Bosnia-Hercegovina). Det fremkommer av helseattestene at barnet reagerte positivt på medisinen Lamictal, og at det ikke finnes medisinsk behandling i Bosnia-Hercegovina. Det fremkommer av brev utarbeidet av barnespesialister i Bosnia-Hercegovina at medisinen Lamictal var tilgjengelig, men at det ikke var nok institusjoner til å motta og hjelpe alle barn med spesielle behov.

3.3. Vurderinger av EMK artikkel 3

3.3.1. Mafiaforfølgelse

Domstolen minner innledningsvis om prinsippene i H.L.R-saken [no. 24573/94], herunder at kontraherende stater har en ubestridelig rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, til å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i, og utvisning fra statens territorium. Domstolen uttaler at å sende en person ut fra et land imidlertid kan innebære brudd på EMK artikkel 3. Det påpekes at staten kan holdes ansvarlig under konvensjonen når det foreligger sterke grunner til å tro at personen som utsendes ved retur vil være i en reell risiko for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3. Under ovennevnte omstendigheter vil staten være forpliktet til ikke å utvise personen.

Domstolen bemerker at klagerne ikke har fremlagt opplysninger (»information/evidence») egnet til å sannsynliggjøre verken anførslene om tidligere trusler og trakassering i Bosnia-Hercegovina, eller at familien ville risikere behandling i strid med EMK artikkel 3 ved en eventuell retur til hjemlandet. Selv om det legges til grunn at klagernes asylforklaring er troverdig, er domstolen enig i svenske myndigheters vurdering av at det ikke foreligger opplysninger i saken som skulle tilsi at angrepene klagerne har blitt utsatt for, var godkjent av bosniske myndigheter. Det foreligger heller ikke opplysninger i saken som skulle tilsi at bosniske myndigheter manglet evne og vilje til å beskytte klagerne. I vurderingen viser domstolen til at saken gjelder utsendelse til en kontraherende part til EMK, som har forpliktet seg til å sikre fundamentale rettigheter garantert i konvensjonen. Når det gjelder denne delen av klagen, konkluderer domstolen enstemmig med at klagernes påstander om brudd på EMK artikkel 3 må avvises som åpenbart grunnløse, jf. EMK artikkel 35 (3).

3.3.2. Utsendelse av barn med Downs syndrom og epilepsi til Bosnia-Hercegovina

Domstolen merket seg klagerens anførsler om at utsendelse av familien til hjemlandet ville forårsake uopprettelig skade (»irreparable damage») når det gjelder barnet med Downs syndrom, på grunn av manglende medisinsk behandling i hjemlandet. På grunn av den fundamentale betydningen av EMK artikkel 3, påpeker domstolen viktigheten av å foreta en vurdering av risiko for behandling i strid med denne artikkelen som ikke involverer myndighetene direkte eller indirekte, og hvor det anførte isolert sett ikke innebærer et brudd på artikkelen. I slike saker er domstolen forpliktet til å foreta en grundig vurdering av alle omstendighetene i saken, særlig klagerens individuelle situasjon i utsendelsesstaten.

Temaet for vurdering i den foreliggende saken er om klagernes utsendelse til Bosnia-Hercegovina vil innebære en krenkelse av EMK artikkel 3. I vurderingen vil domstolen legge vekt på fremlagt materiell, herunder den mest oppdaterte tilgjengelige informasjonen vedrørende barnets helsesituasjon.

Domstolen fremhever i henhold til etablert praksis at utlendinger som vurderes utsendt, i prinsippet ikke kan kreve en rett til opphold på territoriet til en kontraherende stat for å kunne fortsette å motta medisinsk behandling, sosialstønad, eller andre ytelser (bistandsformer) som tilbys av utsendelsesstaten. Under henvisning til tidligere rettspraksis, uttaler domstolen at utsendelse av en utlending under helt eksepsjonelle omstendigheter, særlig på grunn av tvingende humanitære hensyn, kan resultere i en krenkelse av EMK artikkel 3.

3.3.3. Barnets spesielle omstendigheter

Domstolen bemerker at barnets handikap er av en alvorlig art, og at han har behov for støtte og behandling som er egnet til å utvikle og forbedre hans livskvalitet. Domstolen er av den oppfatning at barnet ved retur til hjemlandet vil få adgang til behandling, selv om behandlingen ikke vil være av samme standard som i Sverige, og ikke like lett tilgjengelig. Domstolen legger vekt på fremlagte opplysninger i saken hvor det fremkommer at barneklinikken i Tuzla kan tilby behandling og rehabilitering av barn med Downs syndrom. Domstolen uttaler at det finnes spesielle programmer for barn med mental retardasjon i Bosnia-Hercegovina.

Domstolen legger til grunn at spesialisert pleie og behandling i Bosnia vil mest sannsynlig medføre betydelige kostnader for familien, men uttaler under henvisning til tidligere praksis i Bensaid-saken [no. 44599/98] og Salkic-saken [no. 7702/04], at det faktum at barnets livsforhold i Bosnia-Hercegovina vil være mindre gunstige (»less favourable») enn livsforholdene i Sverige ikke kan tillegges avgjørende vekt. Til tross for at domstolen legger til grunn at barnets handikap anses å være alvorlig, er domstolen av den oppfatning at Downs syndrom ikke kan sammenlignes med sluttfasen av en dødelig sykdom.

Tatt i betraktning at terskelen for å krenke EMK artikkel 3 er meget høy, og særlig i lys av at kontraherende stat ikke direkte kan holdes ansvarlig for den potensielle skaden (»the possible harm»), finner domstolen at klagerens utsendelse til Bosnia-Hercegovina ikke vil krenke bestemmelsen i EMK artikkel 3. Under henvisning til D. v. UK-saken, slår domstolen fast at det ikke foreligger «eksepsjonelle omstendigheter» i nåværende sak. Domstolen konkluderer enstemmig med at også denne delen av klagen må avvises som åpenbart grunnløs, jf. EMK artikkel 35 (3) og EMK artikkel 35 (4). Domstolen konkluderer med at klagen er «inadmissible».