📥
Original tekst

Case of PAUNOVIĆ and MILIVOJEVIĆ v. SERBIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - - Domstol (3. avdeling) - Dom
Dato2016-05-24
PublisertEMDN-2006-41683.
Saksgang41683/06
Viktighetsnivå1
KlagerGoran Paunović og Ksenija Milivojević
InnklagetSerbia
Konklusjon
Resterende avvist
Krenkelse av artikkel første protokoll artikkel 3 - Rett til frie valg-{generell} (Første protokoll artikkel 3 - Rett til frie valg)
Krenkelse av artikkel 13+P1-3 - Rett til effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel) (Første protokoll artikkel 3 - Rett til frie valg-{generell})
Økonomisk tap - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Økonomisk tap
Rimelig erstatning)
Ikke-økonomisk skade - konstatering av krenkelse tilstrekkelig (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade - Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 13
EMK art 13 + EMK prot 1 art 3
EMK art 35
EMK art 37
EMK art 37 -1
EMK art 37 -1-a
EMK art 37 -1-b
EMK art 37 -1-c
EMK art 41
EMK prot 1 art 3 -
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 13) effective remedy
(art. 35) admissibility criteria
(art. 37) striking out applications
(art. 37-1) striking out applications
(art. 37-1-a) absence of intention to pursue petition
(art. 37-1-b) matter resolved
(art. 37-1-c) continued examination not justified
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 41) pecuniary damage
(p1-3) right to free elections-{general}
(p1-3) right to free elections
/
(art. 13) rett til effektivt rettsmiddel
(art. 13) effektivt rettsmiddel
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 37) stryking av klager
(art. 37-1) stryking av klager
(art. 37-1-a) manglende hensikt om å følge opp klagen
(art. 37-1-b) saken er løst
(art. 37-1-c) videre behandling kan ikke lenger forsvares
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 41) økonomisk skade
(p1-3) rett til frie valg-{generell}
(p1-3) rett til frie valg
Rettspraksis
Amuur v. France, 25 June 1996 no. 19776/92, § 50, Reports of Judgments and Decisions 1996 III
Cheminade v. France (dec.), no. 31599/96, ECHR 1999-II
Gahramanli and Others v. Azerbaijan, no. 36503/11, § 56, 8 October 2015
Ganchev v. Bulgaria, no. 28858/95, Commission decision of 25 November 1996, Decisions and Reports 87, p. 130
Gaulieder v. Slovakia (friendly settlement), no. 36909/97, § 41, 18 May 2000
Grosaru v. Romania, no. 78039/01, §§ 55-56, ECHR 2010
Hirst v. the United Kingdom (no. 2) [GC], no. 74025/01, ECHR 2005 IX
Kerimli and Alibeyli v. Azerbaijan, nos. 18475/06 and 22444/06, §§ 29-30, 10 January 2012
Kerimova v. Azerbaijan, no. 20799/06, §§ 31-32, 30 September 2010
Labita v. Italy [GC], no. 26772/95, § 201, ECHR 2000 IV
Mathieu-Mohin and Clerfayt v. Belgium, 2 March 1987 no. 9267/81, Series A no. 113
Matthews v. the United Kingdom [GC], no. 24833/94, § 63, ECHR 1999-I
Occhetto v Italy (dec.), no. 14507/07, §§ 4 and 48-53, 12 November 2013
Pierre-Bloch v. France, 21 October 1997 no. 24194/94, § 50, Reports, 1997-VI
Podkolzina v. Latvia, no. 46726/99, ECHR 2002-II
Riza and Others v. Bulgaria, nos. 48555/10 and 48377/10, § 95, 13 October 2015
Yumak and Sadak v. Turkey [GC], no. 10226/03, § 109, ECHR 2008
Ždanoka v. Latvia [GC], no. 58278/00, § 102, ECHR 2006-IV
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A13, EMKN P1 A3, EMKN A35, EMKN A37, EMKN A41, EMKN P1 A3

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt parlamentets oppsigelse av klagernes stortingsmandat var i strid med rett til frie valg etter første protokoll art 3.

Fakta:

Klagerne er serbiske statsborgere. I 2003 ble klagerne valgt inn som medlemmer av parlamentet som representanter for partiet G17PLUS. Før valget hadde alle kandidatene, inkludert klagerne, blitt påkrevet å signere udaterte oppsigelsesbrev og levere dem inn til partiet. Dokumentene ga også partiet rett til å utpeke andre kandidater i deres sted dersom nødvendig. Etter hvert oppsto politiske forskjeller mellom klagerne og partiet, og i mai 2006 erklærte klagerne at de anså oppsigelsesbrevene ugyldige. Erklæringene ble offentliggjort og meddelt partiet og stortingspresidenten. På tross av klagernes erklæringer fastholdt stortingskomitéen oppsigelsene og anså stortingsmandatene for avsluttet. Kort tid etter traff parlamentet et vedtak om opprettholdelse av komitéens fastholdelse og to nye kandidater ble utpekt. Klagerne anla sak for høyesterett og konstitusjonsdomstolen med anførsel om at parlamentets vedtak skulle kjennes ugyldig. Saken ble avvist på prosessuelt grunnlag.

Anførsler:

Førsteklageren anførte krenkelse av første protokoll artikkel 3 om rett til fritt valg under henvisning til at han ble urettmessig frarøvet sin rett til å sitte som stortingsmedlem i det serbiske parlamentet. Klageren anførte videre krenkelse av artikkel 13 under henvisning til at han ikke hadde hatt adgang til effektive rettsmidler hva gjelder påståtte krenkelser av rett til frie valg etter første protokoll art 3. Klageren anførte også at høyesteretts og konstitusjonsdomstolens avvisning av saken utgjorde krenkelse av art 6(1) om rettferdig rettergang. Til slutt anførte klageren at han hadde blitt diskriminert for sitt politiske ståsted, og at dette innebar krenkelse av art 14.

Andreklageren ønsket å trekke tilbake sin klage, og Domstolen fant da ingen grunn til å fortsette behandlingen av klagen.

Staten imøtegikk klagerens anførsler og anførte også at deler av klagen måtte avvises fordi staten ikke var rett innklaget og fordi klageren ikke hadde uttømt alle nasjonale rettsmidler etter art 35.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet og avviste først statens anførsel om at den delen av klagen som gjaldt påstått krenkelse av rett til frie valg måtte avvises. Domstolen fant at staten var rett innklaget ettersom parlamentet hadde fratatt førsteklagerens stortingsmandat gjennom å akseptere oppsigelsen. Til den andre avvisningsanførselen bemerket Domstolen at det ikke ville vært et effektivt rettsmiddel å gå til særskilt sivil sak om annullering av oppsigelsen. Dette fordi staten ikke hadde gitt noen indikasjoner på at en slik annullering ville gitt klageren tilbake hans stortingsmandat. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at statens anførsler knyttet til avvisning ikke kunne tas til følge.

Domstolen behandlet deretter klagerens anførsel om krenkelse av rett til frie valg etter første protokoll art 3. Domstolen bemerket at første protokoll art 3 inneholder et krav om at staten må ha hjemmel i lov for å gjøre inngrep selv om det ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen. Domstolen fremholdt videre at spørsmålet i saken var om avslutningen av klagerens stortingsmandat var i tråd med nasjonal lov. Serbisk lovgivning stilte krav om at oppsigelse skulle leveres personlig. I saken var derimot oppsigelsen levert av en representant for partiet i strid med klagerens uttrykk for det motsatte. Domstolen tok ikke til følge statens påstand om at de var ukjent med klagerens motvilje. Domstolen fant at aksept av førsteklagerens oppsigelse ikke hadde hjemmel i nasjonal lov fordi oppsigelsen ikke ble gitt personlig til stortingspresidenten. Domstolen konkluderte enstemmig med at oppsigelsen derfor var ulovlig og at det forelå krenkelse av første protokoll art 3.

Domstolen vurderte videre klagerens anførsel om krenkelse av art 13 sammenholdt med første protokoll art 3. Domstolen viste til avvisningsdrøftelsen som gjaldt første protokoll art 3 hvor Domstolen konkluderte med at det ikke fantes noe effektivt rettsmiddel klageren kunne benytte seg av. Domstolen kom derfor til at også art 13 om rett til effektivt rettsmiddel var krenket.

Domstolen behandlet videre klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6(1). Domstolen vurderte om det utgjorde krenkelse av artikkelen at høyesterett og konstitusjonsdomstolen hadde avvist realitetsbehandling av saken. Domstolen påpekte her at prosesser som angår valgtvister, inkludert de som resulterer i fjerning av folkevalgte kandidater, faller utenfor anvendelsesområdet til artikkel 6 såfremt de gjelder politiske rettigheter. Domstolen kom derfor enstemmig til at anførselen om krenkelse av art 6 måtte avvises som åpenbart grunnløs etter artikkel 35(3)a.

Til slutt behandlet Domstolen klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 14. Domstolen konstaterte først at anførselen kan prøves etter artikkel 35 fordi den er nært tilknyttet første protokoll artikkel 3. Deretter viste Domstolen til drøftelsen under første protokoll artikkel 3 og kom til at det ikke var nødvendig å vurdere om det har vært en krenkelse av artikkel 14.