📥
Original tekst

Case of ROMAN ZAKHAROV v. RUSSIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2015-12-04
PublisertEMDN-2006-47143.
Saksgang47143/06
Viktighetsnivå1
KlagerRoman Andreyevich Zakharov
InnklagetRussland
Konklusjon
Preliminære innsigelser behandlet sammen med sakens materielle del og avvist (Artikkel 34 - Actio popularis
Offer)
Preliminære innsigelser behandlet sammen med sakens materielle del og avvist (Artikkel 35-1 - Uttømming av nasjonale rettsmidler)
Krenkelse av Artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8-1 - Respekt for sin korrespondanse
Respekt for sitt privatliv)
Ikke-økonomisk skade - konstatering av krenkelse tilstrekkelig (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 34
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 41 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for correspondence
(art. 8-1) respect for private life
(art. 8-2) interference
(art. 8-2) necessary in a democratic society
(art. 8-2) economic well-being of the country
(art. 8-2) national security
(art. 8-2) prevention of crime
(art. 8-2) public safety
(art. 8-2) prescribed by law
(art. 8-2) foreseeability
(art. 8-2) safeguards against abuse
(art. 34) individual applications
(art. 34) actio popularis
(art. 34) victim
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sin korrespondanse
(art. 8-1) respekt for sitt privatliv
(art. 8-2) inngrep
(art. 8-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 8-2) økonomisk velferd
(art. 8-2) nasjonal sikkerhet
(art. 8-2) forebygging av kriminalitet
(art. 8-2) offentlig trygghet
(art. 8-2) foreskrevet ved lov
(art. 8-2) forutsigbarhet
(art. 8-2) rettssikkerhetsgarantier mot misbruk
(art. 34) individklager
(art. 34) actio popularis
(art. 34) offer
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
Rettspraksis
Amann v. Switzerland [GC], no. 27798/95, §§ 56-58, ECHR 2000 II
Ananyev and Others v. Russia, nos. 42525/07 and 60800/08, § 215, 10 January 2012
Association for European Integration and Human Rights and Ekimdzhiev v. Bulgaria, no. 62540/00, 28 June 2007
Centre for Legal Resources on behalf of Valentin Câmpeanu v. Romania [GC], no. 47848/08, ECHR 2014
Chahal v. the United Kingdom, 15 November 1996 no. 22414/93, § 131, Reports of Judgments and Decisions 1996 V
Christie v. the United Kingdom, no. 21482/93, Commission decision of 27 June 1994
Dumitru Popescu v. Romania (no. 2), no. 71525/01, § 71, 26 April 2007
Esbester v. the United Kingdom, no. 18601/91, Commission decision of 2 April 1993
Halford v. the United Kingdom, 25 June 1997 no. 20605/92, Reports of Judgments and Decisions 1997 III
Huvig v. France, 24 April 1990 no. 11105/84, Series A no. 176 B
Iliya Stefanov v. Bulgaria, no. 65755/01, §§ 49 and 50, 22 May 2008
Iordachi and Others v. Moldova, no. 25198/02, §§ 30-35, 10 February 2009
Kennedy v. the United Kingdom, no. 26839/05, 18 May 2010
Khan v. the United Kingdom, no. 35394/97, §§ 45-47, ECHR 2000 V
Klass and Others v. Germany, 6 September 1978 no. 5029/71, § 34, Series A no. 28
Krone Verlag GmbH & Co. KG v. Austria (no. 4), no. 72331/01, § 26, 9 November 2006
L. v. Norway, no. 13564/88, Commission decision of 8 June 1990
Leander v. Sweden, 26 March 1987 no. 9248/81, § 51, Series A no. 116
Liberty and Others v. the United Kingdom, no. 58243/00, §§ 56 and 57, 1 July 2008
Liu v. Russia, no. 42086/05, § 56, 6 December 2007
Malone v. the United Kingdom, 2 August 1984 no. 8691/79, Series A no. 82
Matthews v. the United Kingdom, no. 28576/95, Commission decision of 16 October 1996
Menchinskaya v. Russia, no. 42454/02, §§ 19 and 38, 15 January 2009
N.C. v. Italy [GC], no. 24952/94, § 56, ECHR 2002 X
Prado Bugallo v. Spain, no. 58496/00, § 30, 18 February 2003
Redgrave v. the United Kingdom, no. 20271/92, Commission decision of 1 September 1993
Rotaru v. Romania [GC], no. 28341/95, ECHR 2000 V
S. and Marper v. the United Kingdom [GC], nos. 30562/04 and 30566/04, § 95, ECHR 2008
Valenzuela Contreras v. Spain, 30 July 1998 no. 27671/95, § 46, Reports of Judgments and Decisions 1998 V
Weber and Saravia v. Germany (dec.), no. 54934/00, ECHR 2006-XI
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A34, EMKN A35, EMKN A41

Fakta:

Klageren er en russisk statsborger. Han er sjefsredaktør i et forlag og i et magasin samt formann i et lokallag av en ideell organisasjon. Klageren abonnerte på tjenester hos ulike mobiloperatører. I 2003 reiste han sak mot tre mobiloperatører med påstand om at det var gjort inngrep i hans rett til respekt for sin korrespondanse. Dette gjorde han på bakgrunn av en nasjonal bestemmelse som gjorde at mobiloperatører installerte utstyr som muliggjorde overvåkning (avlytting). Distriktsdomstolen avviste klagerens krav og avgjørelsen ble opprettholdt av ankedomstolen. De nasjonale domstolene fant at klageren ikke hadde sannsynliggjort at hans telefon faktisk var avlyttet.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 20. oktober 2006. Kammeret avstod jurisdiksjon til fordel for storkammeret 11. mars 2014.

Anførsler:

Klageren anførte at adgangen til skjult overvåkning av telekommunikasjon i landet innebar en krenkelse av artikkel 8.

Staten imøtegikk klagerens anførsler, og anførte i tillegg at saken måtte avvises fordi klageren ikke var et offer etter artikkel 34 og ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen valgte å behandle statens preliminære innsigelse om at klageren ikke kunne påberope seg offerstatus sammen med sakens materielle spørsmål.

Under henvisning til tidligere rettspraksis uttalte Domstolen at en klager kan påberope seg offerstatus som følge av eksistensen av hemmelige tiltak og lovgivning som tillater slike tiltak, uten å måtte bevise at disse har blitt brukt mot klageren, såfremt visse vilkår er oppfylt. Domstolen må her vurdere omfanget av den nasjonale lovgivningen som tillater hemmelige overvåkningstiltak ved å se på hvorvidt klageren kan sies å være rammet av lovgivningen. Videre må Domstolen vurdere om nasjonale rettsmidler er tilgjengelige og utøve prøvingen etter hvor effektive de nasjonale rettsmidlene er. Dette unntaket fra prinsippet om at Domstolen ikke prøver lovgivning eller praksis in abstracto, begrunnet Domstolen med behovet for en effektiv prøving av hvorvidt tiltakene er forenelig med konvensjonen. Domstolen konkluderte således med at klageren kunne hevde å ha blitt utsatt for et inngrep i rettighetene etter artikkel 8 og avviste følgelig statens innsigelse om at klageren manglet offerstatus.

Etter å ha konstatert at det forelå et inngrep i retten etter artikkel 8(1) vurderte Domstolen videre om inngrepet kunne rettferdiggjøres, og bemerket først at den nasjonale bestemmelsen må være tilgjengelig og kunne forutses. Domstolen påpekte at vurderingen av forutberegnelighet vil være spesiell på dette feltet, da saken gjelder hemmelige tiltak som nettopp ikke skal kunne forutses av borgerne. Domstolen uttalte at det på dette feltet vil være viktig med klare og detaljerte bestemmelser, både fordi teknologien blir stadig mer avansert og fordi risikoen for vilkårlig maktbruk blir større når myndighetene opptrer i hemmelighet. Videre fant Domstolen at konvensjonens krav til lovhjemmel og vurderingen av hvorvidt inngrepet er nødvendighet i et demokratisk samfunn, i denne saken hang såpass nært sammen at de måtte vurderes under ett. Domstolen la deretter til grunn at tiltaket hadde sin bakgrunn i et legitimt formål, nemlig beskyttelse av nasjonal sikkerhet, offentlig trygghet, forebyggelse av kriminalitet og beskyttelse av den økonomiske velferden. Når det gjaldt tilgjengelighet uttalte Domstolen at de nasjonale bestemmelsene om de tekniske spesifikasjoner overvåkningssystemet skulle tilfredsstille, var beskrevet i et vedlegg. Vedlegget ble ikke offentlig kunngjort eller publisert. Domstolen uttalte at selv om innholdet i vedlegget var av teknisk art, var det aktuelle utstyret i stand til å overvåke borgere og egnet til å påvirke deres rett til respekt for sitt privatliv og sin korrespondanse, og skulle dermed vært offentliggjort. Domstolen påpekte at dette var beklagelig, men da bestemmelsene inkludert vedlegget var tilgjengelig på en internettside, samt i et magasin, fant Domstolen dette tilstrekkelig for at konvensjonens krav var oppfylt. For at borgerne skal være innforstått med når myndighetene kan iverksette overvåkning fremholdt Domstolen videre at de handlinger som kan føre til slike hemmelige tiltak må være klart definert i lovgivningen. Domstolen konkluderte her med at den nasjonale lovgivningen var tilstrekkelig klar, til tross for en omfattende adgang til overvåkning av kriminelle handlinger av ulik alvorlighetsgrad og at personkretsen som kan overvåkes var vid. Domstolen uttrykte bekymring for den tilnærmet uinnskrenkede kompetansen myndighetene har i vurderingen av hva som skal regnes som en trussel mot nasjonal sikkerhet og hvilke handlinger som kan rettferdiggjøre overvåkningstiltak. Domstolen vurderte videre varigheten av overvåkningstiltak, og uttalte at den nasjonale lovgivningen inneholdt klare regler om dette samt om forlengelse av overvåkningstillatelsen. Imidlertid fant Domstolen at reglene som gjaldt opphør av overvåkningen når denne ikke lenger var ansett nødvendig, ikke sørget for en tilstrekkelig beskyttelse mot vilkårlige inngrep. Domstolen vurderte videre de nasjonale myndighetenes fremgangsmåte ved lagring, bruk og sletting av innhentede data. Domstolen bemerket at selv om nasjonale regler inneholder en frist på hvor lenge materialet kan lagres, stiller reglene ingen krav til sletting av materiale som ikke er relevant. Domstolen uttalte at en automatisk lagring ikke kan være i tråd med artikkel 8, selv om denne er tidsbegrenset, og konkluderte etter dette med at den nasjonale lovgivningen ikke var tilstrekkelig klar på dette punktet. Domstolen gikk deretter over til å vurdere hvorvidt praksisen for etableringen av overvåkningstiltak i tilstrekkelig grad hindre vilkårlighet. Til tross for kravet om rettslig tillatelse uttalte Domstolen at de nasjonale domstolene har begrenset prøvingsadgang og prøver ikke de oppstilte vilkår for overvåkning med tilstrekkelig intensitet. Videre påpekte Domstolen at myndighetenes adgang til å gjennomføre overvåkningstiltak uten forhåndsgodkjenning fra retten i hastesaker ikke opprettholder den nødvendige beskyttelsen mot vilkårlig maktutøvelse. Domstolen påpekte i tillegg den manglende myndigheten Domstolen har til å overprøve rettmessigheten av en slik hastebeslutning og konkluderte med at denne prosedyren ikke kunne sies å motvirke risikoen for vilkårlighet. Domstolen påpekte videre at sikkerhetstjenesten og politiet, som teknisk sett har tilgang til all kommunikasjon over telenettet, kan overvåke enhver borger uten å måtte innhente rettslig tillatelse først. Domstolen fant at en slik adgang var en måte å omgå kravet om rettslig tillatelse på. Domstolen vurderte deretter kontrollen av iverksatte overvåkningstiltak, og uttalte at et organ for slik tilsyn ikke nødvendigvis må være en domstol for å være i tråd med konvensjonen, det viktigste er at organet er uavhengig og har de nødvendige fullmakter til gjennomføring av en effektiv og kontinuerlig kontroll. Domstolen uttalte at selv om den nåværende kontrollinstansen har en viss myndighet, har den ikke kompetanse til å slette ulovlig innhentet materialet, og organets periodiske rapporter blir ikke gjort offentlig tilgjengelig for allmennheten. Domstolen påpekte også at det kan reises tvil om effektiviteten av kontrollen når organet ikke får tilgang til klassifiserte dokumenter som omhandler overvåkning. Domstolen knyttet videre noen kommentarer til etterfølgende meddelelse om overvåkning. Tiltakets effekt er avhengig av at personer som overvåkes ikke er klar over dette, og slike begrensninger kan være nødvendig også etter at tiltaket har opphørt. Domstolen uttalte imidlertid at så snart vedkommende kan orienteres uten risiko, burde dette gjøres. Domstolen påpekte at med mindre det innledes en straffesak, eller vedkommende på annet vis får nyss om overvåkningen, blir ikke vedkommende orientert om overvåkningen.

Domstolen konkluderte etter dette enstemmig med at det forelå en krenkelse av artikkel 8.

Domstolen gjennomgikk deretter de tilgjengelige rettsmidlene og fant at uten kunnskap om overvåkningen kunne ikke rettsmidlene sies å være effektive. Domstolen konkluderte med at den manglende adgangen til effektive rettsmidler berøver offer for overvåkning en viktig rettssikkerhetsgaranti. Som følge av dette avviste Domstolen også statens anførsel om at klagen måtte avvises på grunn av manglende uttømming av nasjonale rettsmidler.

Domstolen vurderte deretter klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 13. Domstolen fant at anførselen var nært knyttet til vurderingen av anførselen etter artikkel 8. Domstolen konkluderte med at det ikke var nødvendig å vurdere denne anførselen separat.