📥
Original tekst

Case of BLOKHIN v. RUSSIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-03-23
PublisertEMDN-2006-47152.
Saksgang47152/06
Viktighetsnivå1
KlagerIvan Borisovich Blokhin
InnklagetRussland
Konklusjon
Preliminære innsigelser avvist (Artikkel 35-1 - Uttømming av nasjonale rettsmidler
Seks måneders periode)
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Nedverdigende behandling
Umenneskelig behandling) (Faktisk aspekt)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-1 - Frihetsberøvelse
Artikkel 5-1-d - Mindreårige)
Krenkelse av artikkel 6+6-3-c - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Straffeprosess
Artikkel 6-1 - Forsvarlig behandling) (Artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang
Artikkel 6-3-c - Å forsvare seg med rettslig bistand)
Krenkelse av artikkel 6+6-3-d - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Straffeprosess
Artikkel 6-1 - Forsvarlig behandling) (Artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang
Artikkel 6-3-d - Innkalle vitner)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-d
EMK art 6
EMK art 6 + EMK art 6 -3-c
EMK art 6 + EMK art 6 -3-d
EMK art 6 -1
EMK art 6 -3-c
EMK art 6 -3-d more ...
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) degrading treatment
(art. 3) inhuman treatment
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) deprivation of liberty
(art. 5-1-d) minors
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) criminal proceedings
(art. 6-1) fair hearing
(art. 6-3-c) defence through legal assistance
(art. 6-3-d) obtain attendance of witnesses
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 35-1) six month period
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
positive obligations
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) nedverdigende behandling
(art. 3) umenneskelig behandling
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) frihetsberøvelse
(art. 5-1-d) mindreårige
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) straffeprosess
(art. 6-1) forsvarlig behandling
(art. 6-3-c) å forsvare seg med rettslig bistand
(art. 6-3-d) innkalle vitner
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 35-1) seks måneders periode
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
positive forpliktelser
Rettspraksis
A. and Others v. Bulgaria, no. 51776/08, §§ 66-74, 29 November 2011
Achour v. France [GC], no. 67335/01, §§ 45-47, ECHR 2006 IV
Adamkiewicz v. Poland, no. 54729/00, § 70, 2 March 2010
Akimov v. Azerbaijan, no. 19853/03, § 92, 27 September 2007
Aleksanyan v. Russia, no. 46468/06, § 140, 22 December 2008
Al-Khawaja and Tahery v. the United Kingdom [GC], nos. 26766/05 and 22228/06, 15 December 2011
Amirov v. Russia, no. 51857/13, 27 November 2014
Ananyev and Others v. Russia, nos. 42525/07 and 60800/08, 10 January 2012
Blečić v. Croatia ([GC], no. 59532/00, § 68, ECHR 2006-III
Bouamar v. Belgium, 29 February 1988 no. 9106/80, §§ 50 and 52, Series A no. 129
Buntov v. Russia, no. 27026/10, § 161, 5 June 2012
Çakici v. Turkey [GC], no. 23657/94, § 85, ECHR 1999-IV
Cara-Damiani v. Italy, no. 2447/05, § 66, 7 February 2012
D.G. v. Ireland, no. 39474/98, ECHR 2002 III
D.H. and Others v. the Czech Republic [GC], no. 57325/00, § 109, 13 November 2007
Dennis and Others v. the United Kingdom (dec.), no. 76573/01, 2 July 2002
Giulia Manzoni v. Italy, 1 July 1997 no. 19218/91, § 25, Reports of Judgments and Decisions 1997 IV
Holomiov v. Moldova, no. 30649/05, § 117, 7 November 2006
Hummatov v. Azerbaijan, nos. 9852/03 and 13413/04, 29 November 2007
Insanov v. Azerbaijan, no. 16133/08, §§ 159 et seq. 14 March 2013
K. and T. v. Finland [GC], no. 25702/94, ECHR 2001-VII
Khudobin v. Russia, no. 59696/00, ECHR 2006-XII
Koniarska v. the United Kingdom, (dec.), no. 33670/96, 12 October 2000
Krombach v. France, no. 29731/96, § 82, ECHR 2001 II
Kudła v. Poland [GC], no. 30210/96, § 94, ECHR 2000 XI
Labita v. Italy [GC], no. 26772/95, § 121, ECHR 2000 IV
Lucà v. Italy, no. 33354/96, ECHR 2001 II
M.S. v. the United Kingdom, no. 24527/08, 3 May 2012
Makeyev v. Russia, no. 13769/04, § 42, 5 February 2009
Martin v. Estonia, no. 35985/09, § 92, 30 May 2013
Melnik v. Ukraine, no. 72286/01, §§ 104-06, 28 March 2006
Mirilashvili v. Russia, no. 6293/04, §§ 164 et seq., 11 December 2008
Mouisel v. France, no. 67263/01, § 40, ECHR 2002-IX
Nachova and Others v. Bulgaria [GC], nos. 43577/98 and 43579/98, § 147, ECHR 2005 VII
Orhan v. Turkey, no. 25656/94, § 274, 18 June 2002
P. and S. v. Poland, no. 57375/08, § 147, 30 October 2012
Panovits v. Cyprus, no. 4268/04, 11 December 2008
Paul and Audrey Edwards v. the United Kingdom (dec.), no. 46477/99, 4 June 2001
Poitrimol v. France, 23 November 1993 no. 14032/88, Series A no. 277 A
Popov v. Russia, no. 26853/04, §§ 210 to 213 and 231 to 237, 13 July 2006
Price v. the United Kingdom, no. 33394/96, § 24, ECHR 2001 VII
S.C. v. the United Kingdom, no. 60958/00, § 29, ECHR 2004 IV
Sabri Güneș v. Turkey, no. 27396/06, § 29, 29 June 2012
Salduz v. Turkey [GC], no. 36391/02, ECHR 2008
Salman v. Turkey [GC], no. 21986/93, § 100, ECHR 2000-VII
Schatschaschwili v. Germany [GC], no. 9154/10, 15 December 2015
Sejdovic v. Italy [GC], no. 56581/00, ECHR 2006 II
Stanev v. Bulgaria [GC], no. 36760/06, § 201, ECHR 2012
Svinarenko and Slyadnev v. Russia [GC], nos. 32541/08 and 43441/08, ECHR 2014 (extracts)
T. v. the United Kingdom [GC], no. 24724/94, § 84, 16 December 1999
V. v. the United Kingdom [GC], no. 24888/94, § 86, ECHR 1999 IX
Varnava and Others v. Turkey [GC], nos. 16064/90, 16065/90, 16066/90, 16068/90, 16069/90, 16070/90, 16071/90, 16072/90 and 16073/90, § 157, ECHR 2009
Walker v. the United Kingdom (dec.), no. 34979/97, ECHR 2000 I
Wenerski v. Poland, no. 44369/02, §§ 56 to 65, 20 January 2009
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A5, EMKN A6, EMKN A35, EMKN A41

Saken omhandler:

Spørsmål om forholdene i et ungdomsfengsel var i strid med artikkel 3 grunnet blant annet manglende medisinsk behandling. Saken reiser også prosessuelle spørsmål knyttet til klagerens straffeforfølgning.

Fakta:

Klageren er en russisk statsborger som ble plassert i barnehjem før bestefaren ble klagerens verge. Klageren led av ADHD og urininkontinens. Det ble påstått at klageren i perioden 2002 til 2005 utførte en rekke kriminelle handlinger. Klageren var under den kriminelle lavalder. I januar 2005 ble klageren brakt til politistasjonen og anklaget for utpressing av naboen, S. Klageren ble oppfordret til å tilstå og fikk beskjed om at hvis han ikke tilsto ville han bli plassert i varetekt. Klageren signerte tilståelseserklæringen, men trakk den tilbake da bestefaren ankom politistasjonen. Naboen og hans mor ble også avhørt. Med utgangspunkt i klagerens tilståelse og naboens forklaring fant Kontrollorganet for ungdom, som var underlagt Innenriksdepartementet, at klageren hadde gjennomført en straffbar handling. Det ble ikke anlagt sak siden klageren var under den kriminelle lavalder. Mens etterforskningen pågikk anmodet bestefaren om at klagerens tilståelse ikke skulle tillates som bevis og at etterforskningen skulle henlegges grunnet bevisets stilling heller enn klagerens alder. Bestefaren fremsatte en rekke klager og anførte blant annet at klagerens tilståelse skyldtes trusler og tvang fra politiet, og at klageren ikke hadde rettslig bistand under utspørringen. Etter anmodning fra politiet besluttet distriktsdomstolen i februar 2005 at klageren skulle plasseres i ungdomsfengsel i 30 dager av preventive hensyn. Klageren ble plassert der samme dag. Klageren hevdet at ungdomsfengselet brukte kollektiv avstraffelse, og at det var manglende tilgang på toalett og medisinsk behandling. Staten bestred dette. Dagen etter løslatelsen ble klageren innlagt på sykehus. Under oppholdet i ungdomsfengselet anket bestefaren avgjørelsen fra februar 2005. Regionaldomstolen opphevet avgjørelsen og tilbakeviste saken til ny vurdering i mars 2005. Da regionaldomstolen på nytt vurderte saken i mai 2006 fant domstolen at avgjørelsen om å plassere klageren i ungdomsfengsel var rettmessig.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 1. november 2006, og i dom 14. november 2013 [no. 47152/06], avsagt i kammer, konkluderte Domstolen med at det forelå krenkelse av artikkel 3, artikkel 5(1) og 6(1)(3)(c) og (d). Saken ble 24. mars 2014 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra staten.

Anførsler:

Klageren anførte at han ikke fikk tilpasset medisinsk behandling mens han var i ungdomsfengselet og at forholdene i fengselet var umenneskelige og dermed i strid med artikkel 3.

Klageren anførte også krenkelse av artikkel 5(1).

Under henvisning til artikkel 6(1) og (3)(c) og (d) anførte klageren at han ikke fikk rettslig bistand under avhør hos politiet og at han ikke fikk anledning til å kryssforhøre vitner.

Staten imøtegikk klagerens anførsler og anførte i tillegg at klageren verken hadde uttømt nasjonale rettsmidler eller overholdt fristen på seks måneder.

Domstolens vurderinger:

Domstolen avviste innledningsvis statens preliminære innsigelser og behandlet anførselen om krenkelse av artikkel 3. Domstolen minnet om at artikkel 3 omfatter en av de mest grunnleggende verdiene i demokratiske samfunn, og at det ikke finnes unntak eller mulighet til fravikelse fra bestemmelsen. Domstolen minnet også om at mishandlingen må oppfylle et visst minstenivå av alvorlighet for å falle inn under artikkel 3. Under henvisning til rettspraksis uttalte Domstolen at manglende medisinsk behandling kan krenke artikkel 3. Domstolen minnet også om at det ikke er tilstrekkelig at en lege foreskriver en bestemt behandling, staten må også sikre at den innsattes helsetilstand dokumenteres, at diagnosen og behandlingen er umiddelbar og nøyaktig og at helsetilstanden følges opp. Domstolen påpekte imidlertid at den behandlingen innsatte får i fengsel ikke trenger være på samme nivå som de beste helseinstitusjoner i samfunnet for øvrig. Domstolen uttrykte videre at statlige myndigheter må ta hensyn til barnets beste. Domstolen anvendte disse prinsippene på denne aktuelle saken, og slo fast at både klagerens unge alder og helsetilstand var relevante omstendigheter i vurderingen av behandlingens alvorlighetsgrad. Domstolen viste til at bestefaren hadde framlagt legeerklæringer som tilsa at statlige myndigheter var informert om klagerens helsetilstand. Domstolen pekte også på at klageren ble innlagt på sykehus dagen etter løslatelsen, noe som tydet på at han ikke fikk nødvendig behandling i ungdomsfengselet. Domstolen pekte på klagerens unge alder og særlige sårbare situasjon, og konkluderte med at artikkel 3 var krenket.

Domstolen gikk deretter over til å behandle anførselen om krenkelse av artikkel 5(1). Domstolen måtte ta stilling til om klagerens fengsling var i samsvar med artikkel 5(1)(d), og uttalte at listen av unntak i artikkel 5 er uttømmende og skal tolkes strengt. Domstolen fremholdt at frihetsberøvelse med sikte på å føre tilsyn med barns oppdragelse må finne sted i en passende innretning med nødvendige undervisningsressurser og sikkerhetskrav. Klageren ble plassert i ungdomsanstalten av preventive grunner med tanke på å korrigere atferd. Domstolen fremholdt videre at selv om noe opplæring ble gjennomført kunne man ikke si at frihetsberøvelsen ble gjennomført med sikte på oppdragelsestilsyn. Domstolen påpekte at anstalten var karakterisert av streng disiplin heller enn undervisning. Domstolen fant at plasseringen av klageren i ungdomsfengselet ikke falt innenfor unntaket i 5(1)(d), og konkluderte med krenkelse av artikkel 5(1).

Domstolen vurderte videre anførselen om krenkelse av artikkel 6, og slo fast at det var tale om en straffeprosess og at artikkel 6 dermed var anvendelig i saken. Domstolen uttalte at statlige myndigheter må ta hensyn til barns sårbarhet fra de første stadiene i etterforskningen. Under ingen omstendigheter kan barn fratas sine prosessuelle rettigheter utelukkende fordi rettsprosessen kan medføre en frihetsberøvelse som av staten betegnes som beskyttende tiltak heller enn straff. Domstolen minnet om at retten til en forsvarer er et grunnleggende trekk ved en rettferdig rettergang, og hensynet til barns sårbarhet og modenhet tilsier at fengslede mindreårige bør ha tilgang på advokat. Når det gjaldt forhandlingsprinsippet og retten til å avhøre vitner uttalte Domstolen at dersom domfellelse er helt eller delvis avgjort på grunnlag av utsagn fra vitner som ikke er til stede, må slike prosesser underlegges en streng prøving. Domstolen anvendte disse prinsippene på denne aktuelle saken, og behandlet først spørsmålet om advokatbistand. Domstolen la til grunn at statlige myndigheter verken assisterte klageren med å skaffe rettslig bistand eller informerte om retten til å ha advokat, verge eller en lærer til stede under avhør. Domstolen konstaterte at en slik passiv opptreden ikke var i samsvar med statens positive plikt til å gi klageren nødvendig informasjon, og konkluderte med krenkelse av artikkel 6(1) og (3)(c). Når det gjaldt adgangen til avhør av vitner uttalte Domstolen at under høringen ble ikke «S» eller hans mor innkalt for å avgi sine forklaringer, og dermed fikk ikke klageren adgang til kryssforhør. Domstolen bemerket at det heller ikke forelå en god grunn til deres fravær. Domstolen konkluderte med at klagerens rettigheter etter artikkel 6(1) og (3)(d) var krenket. Avslutningsvis knyttet Domstolen kommentarer til rettergangen som helhet, og poengterte at mindreårige fortjener støtte og assistanse for å beskytte sine rettigheter når de utsettes for tvangstiltak, om enn forkledd som tiltak i oppdragelsesøyemed. Domstolen fant etter dette at rettergangen ikke var rettferdig, og konkluderte med at plasseringen av klageren i et ungdomsfengsel innebar en krenkelse av artikkel 6(1) og (3)(c) og (d)