📥
Original tekst

Case of CANGÖZ and OTHERS v. TURKEY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2016-04-26
PublisertEMDN-2006-7469.
Saksgang7469/06
Viktighetsnivå1
KlagerMustafa Cangöz og 16 andre klagere
InnklagetTyrkia
Konklusjon
Krenkelse av artikkel 2 - Retten til liv (Artikkel 2-1 - Liv)(Materielt aspekt)
Krenkelse av artikkel 2 - Retten til liv (Artikkel 2-1 - Effektiv etterforskning)(Prosessuelt aspekt)
Ingen krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Nedverdigende behandling)(Materielt aspekt)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 2
EMK art 2 -1
EMK art 2 -2
EMK art 3
EMK art 41 -
(art. 2) right to life
(art. 2-1) effective investigation
(art. 2-1) life
(art. 2-2) absolutely necessary
(art. 2-2) use of force
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) degrading treatment
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
proportionality
/
(art. 2) retten til liv
(art. 2-1) effektiv etterforskning
(art. 2-1) liv
(art. 2-2) absolutt nødvendig
(art. 2-2) bruk av makt
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) nedverdigende behandling
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
forholdsmessighet
Rettspraksis
Akkum and Others v. Turkey (no. 21894/93, § 259, ECHR 2005 II (extracts)
Akpinar and Altun v. Turkey, no. 56760/00, §§ 86-87, 27 February 2007
Aksoy v. Turkey, 18 December 1996 no. 21987/93, § 62, Reports 1996-VI
Beker v. Turkey, no. 27866/03, §§ 44 and 53, 24 March 2009
Bektaș and Özalp v. Turkey, no. 10036/03, § 65, 20 April 2010
Benzer and Others v. Turkey, no. 23502/06, 12 November 2013
Dink v. Turkey, nos. 2668/07, 6102/08, 30079/08, 7072/09 and 7124/09, § 89, 14 September 2010
Erdoğan and Others v. Turkey, no. 19807/92, 25 April 2006
Gülbahar Özer and Others v. Turkey, no. 44125/06, 2 July 2013
Güleç v. Turkey, 27 July 1998 no. 21593/93, § 82, Reports of Judgments and Decisions 1998 IV
Ireland v. the United Kingdom, 18 January 1978 no. 5310/71, § 162, Series A no. 25
Kavaklioğlu and Others v. Turkey, no. 15397/02, § 86, 6 October 2015
Makaratzis v. Greece [GC], no. 50385/99, § 60, ECHR 2004 XI
Makbule Kaymaz and Others v. Turkey, no. 651/10, § 142, 25 February 2014
McCann and Others v. the United Kingdom, 27 September 1995 no. 18984/91, Series A no. 324
Mustafa Tunç and Fecire Tunç v. Turkey [GC], no. 24014/05, § 172, 14 April 2015
Özcan and Others v. Turkey, no. 18893/05, 20 April 2010
Ramsahai and Others v. the Netherlands [GC], no. 52391/99, ECHR 2007-II
Sabanchiyeva and Others v. Russia, no. 38450/05, ECHR 2013 (extracts)
Société Colas Est and Others v. France, no. 37971/97, § 56, ECHR 2002-III
Ülüfer v. Turkey, no. 23038/07, § 64, 5 June 2012
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A2, EMKN A3, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt drapene på 17 tyrkiske statsborgere, gjennomført av militæret, og den påfølgende etterforskningen av dødsfallene, var i strid med kravene etter artikkel 2 og 3.

Fakta:

Klagerne var 17 tyrkiske statsborgere, som var slektninger av 17 personer som ble drept av nasjonale sikkerhetsstyrker i juni 2005. Ofrene hadde samlet seg i begynnelsen av juni 2005 for å avholde et møte i den ulovlige kommunistorganisasjonen de alle var medlem av. Partene var uenige om faktum, men både klagerne og staten var enige i at klagernes slektninger hadde blitt drept av sikkerhetsstyrker mellom 17. og 18. juni.

Likene ble ifølge klagerne fraktet til en militærbase i nærheten, hvor de ble plassert på en parkeringsplass og avkledd. Flere av klærne til ofrene ble destruert, noe som i ettertid gjorde det vanskelig å klarlegge fra hvilken avstand de hadde blitt skutt.

Det ble igangsatt etterforskning av hendelsene, men klagerne fikk ikke innsyn i saksdokumentene, til tross for gjentatte anmodninger om dette. Etterforskningen ble henlagt i juni 2006. Klagerne klaget på henleggelsen, men denne ble avvist.

Anførsler:

Klagerne anførte krenkelse av artikkel 2, under henvisning til at slektningene deres hadde blitt drept med overlegg av sikkerhetsstyrker, og at myndighetene ikke hadde gjennomført en effektiv etterforskning av dødsfallene. Klagerne anførte også at de ikke hadde hatt tilgang på et effektivt rettsmiddel etter artikkel 13, når det gjaldt anførselen om krenkelse av artikkel 2. Klagerne anførte videre krenkelse av artikkel 3, under henvisning til at likene til slektningene deres hadde blitt behandlet på en måte som utgjorde umenneskelig og nedverdigende behandling, og at de ikke hadde hatt tilgang til et effektivt rettsmiddel etter artikkel 13 når det gjaldt denne anførselen.

Staten imøtegikk klagernes anførsler, og anførte at anførselen om krenkelse av artikkel 3 måtte avvises.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 2, og slo fast at den bare anså det nødvendig å behandle artikkel 2, og ikke artikkel 13. Domstolen bemerket at artikkel 2 (2) beskriver tilfeller der bruk av makt som kan føre til tap av liv er tillatt. Slik bruk av makt må være absolutt nødvendig, og forholdsmessig med formålene listet opp i artikkel 2 (2)(a–c). Domstolen vurderte først artikkelens materielle side. Domstolen slo fast at partene var enige om at klagernes 17 slektninger ble drept av soldater tilhørende det nasjonale militæret. Staten hadde derfor bevisbyrden for å bevise at maktbruken var absolutt nødvendig og strengt forholdsmessig. Domstolen bemerket at myndighetene hadde vært klar over at ofrene befant seg i området, og at de skulle avholde et møte. Staten hadde ikke framlagt noe bevis som tydet på at de som planla operasjonen hadde gitt tydelige instruksjoner for hvordan de mistenkte kunne ha blitt anholdt i live eller hvordan en fredelig overgivelse kunne forhandles frem. Domstolen fant at denne mangelen måtte ha økt risikoen for tap av liv for de som kunne ha vært villig til å overgi seg. Domstolen fant at etterforskningen som ble gjennomført i etterkant av hendelsene, var så åpenbart mangelfull og etterlot så mange åpenbare spørsmål ubesvart, at den ikke var i stand til å frambringe faktum rundt dødsfallene. Domstolen fant at staten hadde mislykkes i å bevise at å drepe klagernes slektninger utgjorde maktbruk som var absolutt nødvendig og forholdsmessig. Domstolen konkluderte enstemmig med at det forelå en krenkelse av det materielle aspektet etter artikkel 2.

Domstolen gikk deretter over til å vurdere det prosessuelle aspektet etter artikkel 2. Domstolen bemerket at den allerede hadde funnet at staten ikke hadde gjennomført en effektiv etterforskning, men at den også fant det passende å behandle klagernes resterende anførsler angående etterforskningen. Klagerne hadde ikke fått tilgang på saksdokumentene, og hadde derfor ikke vært i stand til å ta noen del i etterforskningen. Flere henvendelser fra klagerne om å gjennomføre etterforskingsskritt hadde ikke blitt fulgt opp av myndighetene. Domstolen konkluderte enstemmig med at staten ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 2 til å gjennomføre en effektiv etterforskning.

Domstolen vurderte videre klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 3 og 13, og slo fast at det bare var nødvendig å behandle artikkel 3. Domstolen behandlet og avviste statens anførsel om at anførselen måtte avvises. Domstolen fant at ofrenes lik hadde blitt plassert utendørs på en militærbase, og at klærne deres hadde blitt fjernet. Domstolen bemerket at dette var tilstrekkelig til å påføre klagerne psykisk smerte. Domstolen fant også at klagernes lidelse kunne ha blitt minsket gjennom et så enkelt tiltak som å sette opp en skillevegg for å skjerme for innsyn. Likevel skilte saken seg fra andre saker, der Domstolen hadde funnet krenkelser av artikkel 3. I denne saken stammet klagernes lidelser fra en lovlig handling gjennomført av aktor, som utførte sine etterforskningsplikter. Domstolen fant derfor at dette ikke var tilstrekkelig til å omfattes av artikkel 3, og Domstolen konkluderte enstemmig med at det ikke forelå en krenkelse av artikkel 3.