📥
Original tekst

Case of AVOTIŅŠ v. LATVIA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-05-23
PublisertEMDN-2007-17502.
Saksgang17502/07
Viktighetsnivå1
KlagerPēteris Avotiņš
InnklagetLatvia
Konklusjon
Ingen krenkelse av artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang (artikkel 6-1 (forsvarlig behandling), artikkel 6-1 (kontradiktorisk rettergang), 6-1 (likhetsprinsippet)).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) enforcement proceedings
(art. 6-1) fair hearing
(art. 6-1) adversarial trial
(art. 6-1) equality of arms
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) fullbyrdelsessøksmål
(art. 6-1) forsvarlig behandling
(art. 6-1) kontradiktorisk rettergang
(art. 6-1) likhetsprinsippet
Rettspraksis
Akdivar and Others v. Turkey, 16 September 1996 no. 21893/93, Reports of Judgments and Decisions 1996 IV
Bosphorus Hava Yollari Turizm ve Ticaret Anonim Şirketi v. Ireland [GC], no. 45036/98, ECHR 2005 VI
Centro Europa 7 S.r.l. and Di Stefano v. Italy [GC], no. 38433/09, § 197, ECHR 2012
Dhahbi v. Italy, no. 17120/09, §§ 31-34, 8 April 2014
Drozd and Janousek v. France and Spain, 26 June 1992 no. 12747/87, § 110, Series A no. 240
García Ruiz v. Spain [GC], no. 30544/96, § 28, ECHR 1999-I
Gorraiz Lizarraga and Others v. Spain, no. 62543/00, § 56, ECHR 2004-III
Hussin v. Belgium (dec.), no. 70807/01, 6 May 2004
Jeunesse v. the Netherlands [GC], no. 12738/10, § 110, 3 October 2014
M.S.S. v. Belgium and Greece [GC], no. 30696/09, § 338, ECHR 2011
McDonald v. France (dec.), no. 18648/04, 29 April 2008
Michaud v. France, no. 12323/11, ECHR 2012
Miholapa v. Latvia, no. 61655/00, § 23, 31 May 2007
Naydenov v. Bulgaria, no. 17353/03, § 50, 26 November 2009
Övüș v. Turkey, no. 42981/04, § 47, 13 October 2009
Pellegrini v. Italy, no. 30882/96, §§ 40-41, ECHR 2001 VIII
Povse v. Austria (dec.), no. 3890/11, 18 June 2013
Robba v. Germany, no. 20999/92, Commission decision of 28 February 1996
S.J. v. Luxembourg, no. 34471/04, § 52, 4 March 2008
Saccoccia v. Austria, no. 69917/01, §§ 60-62, 18 December 2008
Sargsyan v. Azerbaijan [GC], no. 40167/06, § 115, ECHR 2015
Sholokhov v. Armenia and the Republic of Moldova, no. 40358/05, § 66, 31 July 2012
Société Guérin Automobiles v. the 15 States of the European Union (dec.), no. 51717/99, 4 July 2000
Ullens de Schooten and Rezabek v. Belgium, nos. 3989/07 and 38353/07, § 62, 20 September 2011
Waite and Kennedy v. Germany [GC], no. 26083/94, §§ 63 and 72, ECHR 1999 I
X v. Latvia [GC], no. 27853/09, §§ 98 and 107, ECHR 2013
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt Latvias høyesteretts opprettholdelse av en kypriotisk dom, som klageren ikke hadde visst om eller kunne uttale seg i, innebar en krenkelse av retten til rettferdig rettergang i artikkel 6(1).

Fakta:

Klageren var en latvisk statsborger som hadde inngått en låneavtale med et kypriotisk selskap. Avtalen med selskapet inneholdt lovvalgsklausuler som bestemte at avtalen skulle underlegges kypriotisk jurisdiksjon. Da fristen for betaling ble oversittet, brakte långiveren saken inn for en kypriotisk domstol ved stevning. Innkallingen til rettssaken ble sendt til en adresse som klageren hadde ført opp i avtalen, men som verken var hans private eller jobbrelaterte adresse. Da klageren ikke møtte opp til rettssaken, ble det avsagt dom mot klageren. Dommen ble senere opprettholdt og stadfestet av latviske domstoler.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 20.02.2007, og i dom 25.02.2014 [no. 17502/07], avsagt i kammer, konkluderte Domstolen med fire stemmer mot tre at det ikke forelå en krenkelse av artikkel 6(1). Saken ble den 08.09.2014 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer etter anmodning fra klageren.

Tredjepartsintervensjon fra Estland, EU-kommisjonen og The Aire Centre i henhold til artikkel 36(2).

Anførsler:

Klageren anførte krenkelse av artikkel 6(1). Høyesterett i Latvia hadde utstedt en erklæring om tvangsfullbyrdelse, og klageren anførte at den opprinnelige domsavgjørelsen fra den kypriotiske domstolen, som ble stadfestet av latviske domstoler, var mangelfull. Klageren anførte at han verken hadde mottatt stevningen i, eller dommen fra, Kypros, og at den latviske dommen dermed var mangelfull fordi han ikke hadde kunnet ivareta retten til å uttale og forsvare seg overfor den kypriotiske domstolen. Klageren mente derfor at høyesterett i Latvia, ved å anerkjenne og håndheve den tidligere dommen, hadde krenket hans rett til en forsvarlig behandling, jf. artikkel 6(1) fordi de etter Brusselforordningen ikke var pålagt å anerkjenne kypriotiske domstolsavgjørelser.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Innledningsvis bemerket Domstolen at det var første gang den skulle vurdere overholdelsen av garantien for rettferdig rettergang i lys av prinsippet om gjensidig anerkjennelse med grunnlag i EU-rett. Domstolen fastslo at artikkel 6(1) kom til anvendelse fordi vurderingstemaet i saken ble om latvisk høyesterett i tilstrekkelig grad hadde lagt til rette for rettferdig rettergang etter konvensjonen da den gjennomgikk dommen fra den kypriotiske domstolen. Domstolen slo først fast at anerkjennelsen og håndhevelsen av den kypriotiske dommen var i overensstemmelse med Brusselforordningen, selv om klageren hadde anført at det ikke var tilfellet. Domstolen poengterte deretter at den kun var kompetent til å vurdere samsvar med konvensjonen, ikke med nasjonal lovgivning, andre internasjonale konvensjoner eller EU-rett. Domstolen slo fast at partene i saken, selv om det var EU-rett som ble anvendt, var bundet av de rettslige forpliktelsene som de pådro seg da de tiltrådte konvensjonen. Disse forpliktelsene måtte vurderes i lys av presumsjonen om likeverdig beskyttelse (Bosphorus-presumsjonen), som ble etablert i Bosphorus-dommen og utviklet i Michaud. Domstolen avviste klagerens anførsel om at presumsjonen ikke fikk anvendelse i den foreliggende sak. Presumsjonen om likeverdig beskyttelse innebar at beskyttelsen av grunnleggende rettigheter gitt av rettssystemet i EU i prinsippet tilsvarte den beskyttelsen som ble gitt av konvensjonen. Domstolen bemerket at de to vilkårene for at presumsjonen skulle få anvendelse var oppfylt i den foreliggende saken; den første var at nasjonale myndigheter - herunder domstolene - hadde begrenset handlingsrom i anvendelsen av reglene, og den andre var full utnyttelse av de tilsynsmekanismene som EU-retten la til rette for. Domstolen drøftet hvorvidt vilkåret ikke var oppfylt fordi den latviske domstolen ikke hadde bedt om en forhåndsavgjørelse fra EU-domstolen, men kom til at vilkåret var oppfylt. Domstolen kom så fram til at vurderingstemaet i denne saken var om beskyttelsen av rettigheter etter konvensjonen var å regne som «åpenbart utilstrekkelig». Domstolen behandlet klagerens anførsel om at han ikke fikk informasjon om innkallingen eller dommen hos den kypriotiske domstolen. Klageren mente at aktoratet i Kypros på en enkel måte kunne funnet riktig jobbadresse og hjemmeadresse, og at han ikke fikk tilstrekkelig anledning til å forsvare seg overfor domstolen. Med hensyn til klagerens anførsel om at det dermed forelå en mangel ved domsavsigelsen hos den latviske domstolen, på grunnlag av den tidligere krenkelsen av artikkel 6(1), fant Domstolen ikke at det forelå en «åpenbar utilstrekkelighet». Domstolen bemerket at det ikke var tvilsomt at klageren kunne ha anket den kypriotiske dommen mot ham i tiden fram mot rettssaken i Latvia. Domstolen la ikke vekt på at den kypriotiske dommen ikke henviste til tilgjengelige rettsmidler. Domstolen var enig i statens anførsel om at klageren, som var investeringskonsulent, burde ha vært klar over de juridiske implikasjonene av å anerkjenne gjelden som han hadde signert et gjeldsbrev for. Klageren skulle, ifølge Domstolen, ha sikret seg kjennskap hvordan en eventuell rettslig prosess ville utarte seg i Kypros. Domstolen fant dermed at beskyttelsen av grunnleggende rettigheter ikke var «åpenbart utilstrekkelig», og dermed at prinsippet om likeverdig beskyttelse var ivaretatt. Domstolen konkluderte med at det ikke forelå krenkelse av artikkel 6(1).

Domstolen fant det ikke nødvendig å behandle klagerens andre anførsler under artikkel 6(1).