📥
Original tekst

Case of BUZADJI v. THE REPUBLIC OF MOLDOVA (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-07-05
PublisertEMDN-2007-23755.
Saksgang23755/07
Viktighetsnivå1
KlagerPetru Buzadji
InnklagetMoldova
Konklusjonhttp://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-164928
Preliminære innsigelser avvist (Artikkel 35-1 - Uttømming av nasjonale rettsmidler)
Preliminære innsigelser behandlet sammen med sakens materielle del og avvist (Artikkel 34 - Offer)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-3 - Forsvarligheten av varetekten)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-c
EMK art 5 -3
EMK art 34
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 41
EMK prot 4 art 2
EMK prot 4 art 2-1 -
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) deprivation of liberty
(art. 5-1-c) reasonable suspicion
(art. 5-1-c) reasonably necessary to prevent fleeing
(art. 5-1-c) reasonably necessary to prevent offence
(art. 5-3) brought promptly before judge or other officer
(art. 5-3) reasonableness of pre-trial detention
(art. 34) individual applications
(art. 34) victim
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(p4-2) freedom of movement-{general}
(p4-2-1) freedom of movement
/
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) frihetsberøvelse
(art. 5-1-c) rimelig mistanke
(art. 5-1-c) rimelig grunn til å anse nødvendig for å hindre en person i å flykte
(art. 5-1-c) rimelig grunn til å anse nødvendig for å hindre en straffbar handling
(art. 5-3) skal straks bli stilt for en dommer eller annen embetsmann
(art. 5-3) forsvarligheten av varetekten
(art. 34) individklager
(art. 34) offer
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 41) rimelig erstatning -{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(p4-2) bevegelsesfrihet-{generell}
(p4-2-1) bevegelsesfrihet
Rettspraksis
Aquilina v. Malta [GC], no. 25642/94, § 47, ECHR 1999 III
Assanidze v. Georgia [GC], no. 71503/01, § 171, ECHR 2004 II
Bykov v. Russia [GC], no. 4378/02, § 64, 10 March 2009
Ciulla v. Italy, 22 February 1989 no. 11152/84, § 41, Series A no. 148
De Jong, Baljet and Van den Brink v. the Netherlands, 22 May 1984 no. 8805/79, § 44, Series A no. 77
De Wilde, Ooms and Versyp v. Belgium, 18 June 1971 no. 2832/66, § 65, Series A no. 12
Delijorgji v. Albania, no. 6858/11, § 75, 28 April 2015
Guzzardi v. Italy, 6 November 1980 no. 7367/76, §§ 92-93, Series A no. 39
I.A. v. France, 23 September 1998 no. 28213/95, § 108, Reports of Judgments and Decisions 1998 VII
Idalov v. Russia [GC], no. 5826/03, § 140, 22 May 2012
Ilașcu and Others v. Moldova and Russia [GC], no. 48787/99, § 461, ECHR 2004 VII
Ireland v. the United Kingdom, 18 January 1978 no. 5310/71, § 199, Series A no. 25
Kalashnikov v. Russia, no. 47095/99, § 110, ECHR 2002 VI
Koutalidis v. Greece, no. 18785/13, § 51, 27 November 2014
Kudła v. Poland [GC], no. 30210/96, §§ 110 et seq., ECHR 2000 XI
Kurt v. Turkey, 25 May 1998 no. 24276/94, § 123, Reports of Judgments and Decisions 1998-III
Labita v. Italy [GC], no. 26772/95, § 147, ECHR 2000 IV
Lavents v. Latvia, no. 58442/00, §§ 64-66, 28 November 2002
Letellier v. France, 26 June 1991 no. 12369/86, § 34, Series A no. 207
Lukanov v. Bulgaria, 20 March 1997 no. 21915/93, § 41, Reports 1997 II
Magee and Others v. the United Kingdom, nos. 26289/12, 29062/12 and 29891/12, 12 May 2015
Mancini v. Italy, no. 44955/98, §17, ECHR 2001 IX
McKay v. the United Kingdom [GC], no. 543/03, §§ 31-44, ECHR 2006 X
Medvedyev and Others v. France [GC], no. 3394/03, § 119, ECHR 2010
Neumeister v. Austria, judgment of 27 June 1968 no. 1936/63, Series A no. 8, p. 37, § 4
Nikolova v. Bulgaria (no. 2), no. 40896/98, § 60, 30 September 2004
Ninescu v. the Republic of Moldova, no. 47306/07, § 53, 15 July 2014
Osmanović v. Croatia, no. 67604/10, §§ 40-41, 6 November 2012
Patsuria v. Georgia, no. 30779/04, § 67, 6 November 2007
R.P. and Others v. the United Kingdom, no. 38245/08, § 47, 9 October 2012
Schiesser v. Switzerland, 4 December 1979 no. 7710/76, § 31, Series A no. 34
Solmaz v. Turkey, no. 27561/02, §§ 23-24, 16 January 2007
Stögmüller v. Austria, 10 November 1969 no. 1602/62, § 15, Series A no. 9
Storck v. Germany, no. 61603/00, § 75, ECHR 2005 V
Svinarenko and Slyadnev v. Russia [GC], nos. 32541/08 and 43441/08, § 79, ECHR 2014 (extracts)
T.W. v. Malta [GC], no. 25644/94, § 41, 29 April 1999
Tomasi v. France, 27 August 1992 no. 12850/87, Series A no. 241 A
Toth v. Austria, 12 December 1991 no. 11894/85, § 70, Series A no. 224
Ţurcan and Ţurcan v. Moldova, no. 39835/05, § 54, 23 October 2007
Wemhoff v. Germany, 27 June 1968 no. 2122/64, p. 23, Series A no. 7
Winterwerp v. the Netherlands, 24 October 1979 no. 6301/73, § 39, Series A no. 33
Zayidov v. Azerbaijan, no. 11948/08, § 62, 20 February 2014
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A5, EMKN A34, EMKN A35, EMKN A41, EMKN P4 A2

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt avgjørelser om varetektsfengsling og husarrest bygget på relevante og tilstrekkelige grunner, og om det forelå krenkelse av artikkel 5(3).

Fakta:

I forbindelse med etterforskning av import av flytende naturgass, ble klageren siktet for bedrageri. Han ble satt i varetekt, og deretter husarrest. Varetektsfengslingen og husarresten ble forlenget i flere omganger. Til sammen satt klageren i varetekt og husarrest i over ti måneder.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 29. mai 2007. I dom 16. desember 2014 [no. 23755/07], avsagt i kammer, konkluderte Domstolen under dissens med at det forelå krenkelse av artikkel 5(3). Saken ble 20. april 2015 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra staten.

Anførsler:

Klageren anførte først krenkelse av artikkel 5(1), på grunn av manglende tilstrekkelig grunnlag for avgjørelsen om fortsatt å holde ham i varetekt. Domstolen fant det mer passende å vurdere klagen i henhold til artikkel 5(3).

Staten imøtegikk klagerens anførsler og anførte i tillegg at klageren verken hadde uttømt nasjonale rettsmidler eller hadde status som offer.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først statens anførsel om at klageren ikke hadde uttømt nasjonale rettsmidler, fordi han ikke hadde anket avgjørelsene om husarrest. Domstolen bemerket at staten først hadde kommet med denne anførselen overfor Storkammeret. Domstolen behandlet deretter statens argument om at den ikke hadde kunnet komme med anførselen på et tidligere tidspunkt, fordi den tidligere rettsprosessen, og redegjørelsen for faktum, hadde knyttet seg til perioden før den første avgjørelsen om husarrest. Statens anførsel ble avvist.

Domstolen behandlet deretter statens subsidiære anførsel om at klageren ikke hadde status som «offer», i henhold til artikkel 34, jf. artikkel 5(3). Argumentet var at siden klageren selv hadde tatt initiativ til å bli satt i husarrest, så var han ikke å regne som «offer», og at han derfor hadde gitt avkall på sin rett til frihet. Domstolen viste til tidligere rettspraksis hvor Domstolen uttalte at retten til frihet var for viktig i et demokratisk samfunn for at en person skulle kunne miste beskyttelsen til konvensjonen fordi han selv hadde overgitt seg til varetekt. Siden det i denne konkrete saken forelå et klart tvangselement, og oppførselen hans var forståelig, med hensyn til helsesituasjonen m.m, aksepterte ikke Domstolen at klageren hadde gitt avkall på sin rett til frihet. Anførselen ble derfor avvist.

Domstolen behandlet så problemstillingen om det forelå «relevante» og «tilstrekkelige» grunner for varetektsfengsling og husarrest i denne konkrete saken. Domstolen tok utgangspunkt i «Letellier-prinsippene», og viste til at rimelig mistanke om flukt er en forutsetning for gyldighet av fortsatt varetektsfengsling, men at det ikke rettferdiggjør forlengelse av varetekt «etter en viss tid». Deretter gjennomgikk Domstolen de ulike vedtakene som hadde blitt gjort i saken. Domstolen pekte på at domstolsavgjørelsen i første omgang bygget på risikoen for konspirasjon med den siktedes sønner, som også var under etterforskning i saken. I ankesaken anførte klageren at en slik risiko egentlig ikke hadde blitt påberopt av aktor, og at det uansett ikke forelå noen reell risiko, siden klageren i teorien hadde hatt anledning til å konspirere med sine sønner allerede fra juli 2006, da etterforskningen begynte. Det forelå, ifølge klageren, heller ingen reell sjanse for at han skulle rømme, på grunn av helsetilstanden hans. Ifølge Domstolen lykkes ikke ankeinstansen å svare på anførslene, som gjaldt viktige momenter, fra klageren. I senere avgjørelser hadde domstolen lagt til grunn, og gjentatt fra tidligere avgjørelser, andre grunner for fortsatt husarrest, som for eksempel risikoen for å unngå å møte opp til varetektsfengsling, eller rømming, påvirkning av vitner eller tukling med bevis. Men siden disse grunnene tidligere også var blitt avvist av andre instanser, bemerket Domstolen at det ikke forelå tilstrekkelig forklaring for hvorfor de senere ble relevante og tilstrekkelige grunner for videre varetekt. I flere domsavgjørelser opprettholdt domstolene vedtakene selv om den avviste statens argumenter for varetekten. I det siste vedtaket fant Domstolen at det ikke forelå andre grunner som støttet husarrest enn alvorlighetsgraden til saken. Domstolen fant også at grunnene som var gitt for forlenget varetekt og husarrest var overforenklede, abstrakte og ikke i tilstrekkelig grad rettet mot den konkrete saken. Det medførte at Domstolen kom til at det ikke forelå relevante og tilstrekkelige grunner for å vedta og forlenge klagerens varetektsfengsling. Domstolen fant derfor at det forelå krenkelse av artikkel 5(3).