📥
Original tekst

MUSKHADZHIYEVA and OTHERS v. BELGIUM (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2010-01-19
PublisertEMDN-2007-41442.
Saksgang41442/07
Viktighetsnivå2
KlagerAina Muskhadzhiyeva mfl.
InnklagetBelgia
Konklusjon
Remainder inadmissible
Violation of Art. 3
No violation of Art. 3
Violation of Art. 5-1
No violation of Art. 5-1
No violation of Art. 5-4
Non-pecuniary damage - award.
/
Resterende avvist
Krenkelse av artikkel 3
Ingen krenkelse av artikkel 3
Krenkelse av artikkel 51
Ingen krenkelse av artikkel 5-1
Ingen krenkelse av artikkel 5-4
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-f
EMK art 5 -4
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) degrading treatment
(art. 3) inhuman treatment
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) lawful arrest or detention
(art. 5-1-f) prevent unauthorised entry into country
(art. 5-4) review of lawfulness of detention
(art. 41) just satisfaction-{general}
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) nedverdigende behandling
(art. 3) umenneskelig behandling
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
(art. 5-1-f) hindre at en person kommer inn i landet uten tillatelse
(art. 5-4) vurdering av lovligheten av frihetsberøvelsen
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
Cardot v. France, judgment of 19 March 1991 no. 11069/84, Series A no. 200, p. 19, § 36
Conka v. Belgium, no. 51564/99, 5 February 2002
Dalia v. France du 19 February 1998 no. 26102/95, Reports 1998-I, § 38
Günaydin v. Turkey (dec.), no. 27526/95, 25 April 2002
Hatton v. the United Kingdom [GC], no. 36022/97, 8 July 2003
Jecius v. Lithuanie, no. 34578/97, § 100, ECHR 2000-IX
Moreira Barbosa v. Portugal (dec.), no. 65681/01, 29 April 2004
Mubilanzila Mayeke and Kaniki Mitunga v. Belgium, no. 13178/03, 12 October 2006
S.D. v. Greece, no. 53541/07, § 72, 11 June 2009
Selmouni v. France [GC], no. 25803/94, § 74, ECHR 1999-V
Slivenko v. Latvia, no. 48321/99, 9 October 2003
Vernillo v. France du 20 February 1991 no. 11889/85, Series A no. 198, § 27
Waite v. the United Kingdom, no. 53236/99, 10 December 2002
Wassink v. the Netherlands, judgment of 27 September 1990 no. 12535/86, Series A no. 185-A, § 38
Wynne v. the United Kingdom, no. 67385/01, 16 October 200
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A5, EMKN A41

Muskhadzhiyeva v. Belgium (art. 3 og art. 5)

1. Saken gjelder

-Saken gjelder innkvartering av barn i lukket mottak for voksne for å sikre utsendelse til et annet medlemsland i Dublin-samarbeidet.
-Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 3 og 5 (1), enstemmig kammeravgjørelse. Dommen er relevant for drift av mottak.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i avgjørelsen

-Under henvisning til tidligere praksis, understreker domstolen at EMK artikkel 1 forplikter statene til å sikre enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter og friheter som er nedfelt i konvensjonen. Statene er således forpliktet til å treffe tilstrekkelige tiltak for å hindre at personer utsettes for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff etter EMK artikkel 3. Tiltakene skal kunne gi effektiv beskyttelse, særlig til barn og andre sårbare personer.
-I lys av barnas alder, frihetsberøvelsens varighet og barnas helsesituasjon slik den fremkommer av medisinske attester, konstaterer domstolen at barnas livsforhold på det lukkede mottaket («Transit Centre 127 bis») nådde en alvorlighetsgrad som må kategoriseres som umenneskelig behandling etter EMK artikkel 3.
-Barnas innkvartering på et lukket mottak («centre fermé») som var ment for voksne, og som var dårlig tilpasset barnas ekstreme sårbarhet, medførte også en krenkelse av EMK artikkel 5 (1).
-Domstolen slår fast at barn ikke kan innkvarteres i lukket mottak for voksne selv om barna er ledsaget av en forelder.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klagerne er en familie på fem medlemmer: mor og fire mindreårige barn i alderen syv måneder til syv år. Klagerne er russiske statsborgere av tsjetsjensk opprinnelse som flyktet fra Grozny i Tsjetsjenia til Polen. Etter å ha oppholdt seg i Polen i en periode, reiste klagerne til Belgia hvor de søkte asyl. I Polen var morens fingeravtrykk blitt registrert fire ganger i perioden 2004–2006. Polske myndigheter aksepterte å ta imot klagerne og behandle deres asylsøknad i henhold til Dublin-forordningen.

Kort tid etter fattet belgiske myndigheter et vedtak som påla klagerne å forlate landet. I påvente av utsendelsen, ble klagerne innkvartert på et lukket transittmottak i nærheten av Brussel flyplass. Både enslige voksne og barnefamilier ble plassert på dette transittmottaket, kjent som «Transit Centre 127 bis». Flere uavhengige rapporter har påpekt at mottaket ikke er egnet for barn. Klagernes anmodning om løslatelse ble avslått av Brussels «Tribunal de premiére instance». og Brussels «Cour d'appel». I anmodningen viser klagerne til EMDs avgjørelse i Mubilanzila Mayeka, Kaniki Mitunga-saken [ no. 13178/03 ]. Anmodningen ble ikke tatt til følge. Begrunnelsen var at klagernes frihetsberøvelse var nødvendig for å sikre uttransportering til Polen.

Under klagegangen i rettsapparatet gjennomførte organisasjonen Leger uten grenser to psykologiske undersøkelser av barna. Etter ca. en måned på transittsenteret, ble klagerne returnert til Polen. Samme dag ble klagernes anke om løslatelse avslått av Brussels «Court de Cassation» på det grunnlag at klagerne allerede hadde blitt utsendt fra Belgia.

En rapport utarbeidet av en tredje lege kort tid etter klagernes ankomst til Polen bekreftet at datterens psykologiske tilstand hadde forverret seg og var kritisk. Det utelukkes ikke i rapporten at forverringen kan ha vært forårsaket av interneringen i Belgia. Klagerne oppholder seg i Polen.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klagerne anfører at frihetsberøvelse i over en måned på transittmottaket 127 bis var i strid med EMK artikkel 3. Klagerne anfører krenkelse av EMK artikkel 5 (1) og 5 (4) ved at frihetsberøvelsen var ulovlig, og at rettsmiddelet til disposisjon fra «Court de Cassation» var ineffektivt da utsendelsen ble effektuert før domstolen kom til en avgjørelse.

3.3 Statens anførsler for domstolen

Staten mente at klagerne ikke har sannsynliggjort at barnas somatiske og psykiske lidelser ble utløst av frihetsberøvelsen. Det ble vist til at frihetsberøvelsen var av kort varighet, litt over en måned. Staten pekte på at moren ikke har blitt separert fra sine barn, noe som måtte utgjøre en vesentlig forskjell fra Mubanzila Mayeka og Kaniki Mitunga-saken.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 3

Statens positive forpliktelser

Domstolen minner om at kontraherende stater i henhold til EMK artikkel 1 er forpliktet til å sikre enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter og friheter nedfelt i konvensjonen.

Domstolen viser til tidligere praksis i Mubilanzila Mayeka, Kaniki Mitunga-saken og understreker at stater etter EMK artikkel 3 er forpliktet til å treffe tilstrekkelige tiltak for å hindre at personer utsettes for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Tiltakene skal kunne gi effektiv beskyttelse, særlig til barn og andre sårbare personer. Tiltakene må være adekvate og effektive for å hindre mishandling som myndighetene har kjennskap til eller burde hatt kjennskap til.

Barnas frihetsberøvelse

Domstolen behandler først spørsmålet om krenkelse av EMK artikkel 3 som følge av frihetsberøvelse av barna. Innledningsvis gjentar domstolen sine konklusjoner fra Mubilanzila Mayeka, Kaniki Mitunga-saken. I denne saken fant domstolen brudd på EMK artikkel 3 på grunn av frihetsberøvelse av en mindreårig i «transittmottak 127»; mottak ment som interneringssted for utlendinger som venter på utsendelse. Domstolen fremhevet der at klageren var fem år på interneringstidspunktet, at frihetsberøvelsen hadde funnet sted under samme forhold som for voksne, og at hun ikke var ledsaget av sine foreldre. Det ble også lagt vekt på at hun satt internert i to måneder. Domstolen konkluderte med at klageren hadde vært i en svært sårbar situasjon, både fordi hun var barn og fordi hun var utlending uten lovlig opphold.

Domstolen bemerker deretter at foreliggende sak skiller seg fra Mubilanzila Mayeka, Kaniki Mitunga-saken på et sentralt punkt ved at barna i foreliggende sak ikke hadde blitt skilt fra moren. Domstolen understreker imidlertid at dette momentet ikke kan fraskrive statens ansvar for å beskytte barn og å iverksette adekvate tiltak i henhold til statens positive forpliktelser etter EMK artikkel 3.

I den konkrete vurdering viser domstolen til barnas alder. Domstolen uttaler at de fire barna var små på interneringstidspunktet: syv måneder, tre og et halvt år, fem år og syv år. Domstolen understreker at minst to av barna var i en slik alder at de kunne forstå hva som foregikk. Domstolen legger vekt på at barna ble frihetsberøvet i over en måned, på et lukket senter (centre fermé «127 bis») hvor infrastrukturen var uegnet for barn. Domstolen viser i den forbindelse til rapporter fra «Communauté française aux droits de l'enfant», «Institut Sum Research» rapport vedrørende alternativer for frihetsberøvelse av familier i lukkede mottak, ekspertrapport fra veiledningssenteret tilknyttet Universitetet i Brussel, og rapport utarbeidet av LIBE/Europaparlamentet.

Barnas helsesituasjon/helserapporter

Domstolen legger videre vekt på barnas helsesituasjon og viser til helserapporter utarbeidet av uavhengige leger. Det legges avgjørende vekt på rapport utarbeidet av organisasjonen Leger uten grenser som konkluderer med at barna, og særlig datteren på fem år, hadde alvorlige psykiske og psykosomatiske symptomer forårsaket av et psykosomatisk traume. Det fremkommer i rapporten at datteren på fem år fikk diagnosen post traumatisk stress syndrom. Hun var meget engstelig, hadde mareritt, bråvåknet skrikende og gråt veldig mye. Hver gang hun så uniformerte personer, gjemte hun seg under bordet og slo hodet mot veggen. Rapporten viste at klagerens andre datter hadde alvorlige pusteproblemer.

En annen helserapport, også utarbeidet av en lege fra Leger uten grenser, viste at klagernes psykologiske helsetilstand hadde forverret seg. Klagernes helsesituasjon tilsa at de måtte løslates for å begrense de psykologiske skadene. Rapporten viste også at moren var så alvorlig stresset at barna ikke trodde at moren kunne ta vare på dem.

Domstolen understreker viktigheten av å minne om bestemmelsene i barnekonvensjonen, særlig barnekonvensjonen artikkel 22, som oppfordrer stater til å treffe egnede tiltak for å sikre at barn som søker flyktningstatus, enten de kommer alene eller er ledsaget av sine foreldre, får behørig beskyttelse og humanitær hjelp.

I lys av ovennevnte momenter - barnas alder, frihetsberøvelsens varighet og barnas helsesituasjon, slik den fremgår av medisinske attester utarbeidet i løpet av forvaringsperioden (le fermement) - konstaterer domstolen at barnas livsforhold på «centre fermé 127 bis» nådde en alvorlighetsgrad som må kategoriseres som «umenneskelig behandling» etter EMK artikkel 3. Domstolen konkluderer deretter med at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 3.

Morens anførsel om krenkelse av EMK artikkel 3

Domstolen går videre og vurderer om frihetsberøvelsen av barna innebærer en krenkelse av EMK artikkel 3 i forhold til barnas mor. Domstolen fremhever at en krenkelse av EMK artikkel 3 i slike saker avhenger av spesielle forhold. Kun forhold som forårsaker forelderen store emosjonelle lidelser og ekstremt psykologisk stress vil være tilstrekkelig alvorlige til å utgjøre krenkelse av i EMK artikkel 3. Dette kan eksempelvis være at forelderen har vært vitne til overgrep mot sine barn. Domstolen understreker at statens handlinger og tiltak vil tillegges avgjørende vekt i vurderingen av om det foreligger en krenkelse av EMK artikkel 3.

I vurderingen viser domstolen til at moren ikke ble separert fra sine barn. Domstolen aksepterer at moren utvilsomt måtte ha følt seg maktesløs siden hun ikke kunne beskytte sine barn mot selve frihetsberøvelsen og livsforholdene på mottaket. Det legges videre til grunn at moren opplevde angst og frustrasjon. Domstolen påpeker imidlertid at morens emosjonelle lidelser ikke når en alvorlighetsgrad som kan kategoriseres som umenneskelig behandling etter EMK artikkel 3. I vurderingen viser domstolen til at moren til enhver tid var sammen med barna (la prsence constante). Domstolen konkluderer deretter med at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 3.

3.5 Vurderinger av EMK artikkel 5 (1)

Domstolen uttaler at stater i henhold til konvensjonen har adgang til å internere asylsøkere for å kunne kontrollere utlendingenes opphold og innreise til statens territorium. Domstolen påpeker imidlertid at staters rett til å internere/frihetsberøve må være i samsvar med bestemmelsene i EMK.

Domstolen legger avgjørende vekt på at de fire barna ble holdt på et lukket senter ment for voksne og som var dårlig tilpasset barnas ekstreme sårbarhet. Domstolen finner en krenkelse av EMK artikkel 5 (1) i forhold til barna. Det faktum at barna hadde vært ledsaget av moren endret ikke på domstolens oppfatning om at barnas frihetsberøvelse ikke var i samsvar med konvensjonsbestemmelsene.

Når det gjelder morens frihetsberøvelse, bemerker domstolen at det ikke foreligger forhold i saken som skulle tilsi at morens frihetsberøvelse var i strid med konvensjonen. Domstolen viser i den forbindelse til at hun ble frihetsberøvet for effektuering av utsendelse fra Belgia til Polen. Domstolen konkluderer med at det ikke forelå brudd på artikkel 5 (1) i forhold til moren.

3.6 Vurderinger av EMK artikkel 5 (4)

Domstolen konkluderer med at det ikke foreligger brudd på artikkel 5 (4). Domstolen fant at EMK artikkel 3 og 5 (1) var krenket.