📥
Original tekst

Case of A.N. v. Lithuania (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (4. avdeling) - Dom
Dato2016-05-31
PublisertEMDN-2008-17280.
Saksgang17280/08
Viktighetsnivå1
KlagerA.N.
InnklagetLitauen
Konklusjon
Preliminære innsigelser behandlet i realitetsavgjørelsen og avvist (Artikkel 35-1 - Uttømming av nasjonale rettsmidler)
Resterende avvist
Krenkelse av artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Sivilprosess
Artikkel 6-1 - Adgang til domstolen
Borgerlige rettigheter og plikter
Forsvarlig behandling
Kontradiktorisk rettergang)
Krenkelse av artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8-1 - Respekt for privatliv)
Ikke-økonomisk skade - konstatering av krenkelse tilstrekkelig (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade - Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 41 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) civil proceedings
(art. 6-1) access to court
(art. 6-1) civil rights and obligations
(art. 6-1) fair hearing
(art. 6-1) adversarial trial
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for private life
(art. 8-2) necessary in a democratic society
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
proportionality
/

(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) sivilprosess
(art. 6-1) adgang til domstolen
(art. 6-1) borgerlige rettigheter og plikter
(art. 6-1) forsvarlig behandling
(art. 6-1) kontradiktorisk rettergang
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt privatliv
(art. 8-2) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
forholdsmessighet
Rettspraksis
Alajos Kiss v. Hungary, no. 38832/06, § 42, 20 May 2010
Baghli v. France, no. 34374/97, § 31, ECHR 1999 VIII
Berková v. Slovakia, no. 67149/01, §§ 174 and 175, 24 March 2009
Büyükdağ v. Turkey (dec.), no. 28340/95, 6 April 2000
C.G. v. the United Kingdom, no. 43373/98, § 35, 19 December 2001
D.D. v. Lithuania, no. 13469/06, 14 February 2012
Fernández-Molina González and Others v. Spain (dec.), nos. 64359/01 and others, ECHR 2002 IX (extracts)
Görgülü v. Germany, no. 74969/01, § 52, 26 February 2004
Kędzior v. Poland, no. 45026/07, 16 October 2012
Kiyutin v. Russia, no. 2700/10, § 63, ECHR 2011
Matter v. Slovakia, no. 31534/96, 5 July 1999
Mitlik Ölmez and Yildiz Ölmez v. Turkey (dec.), no. 39464/98, 1 February 2005
P., C. and S. v. the United Kingdom, no. 56547/00, § 91, ECHR 2002-VI
Papachelas v. Greece [GC], no. 31423/96, § 30, ECHR 1999-II
Sabri Güneș v. Turkey [GC], no. 27396/06, §§ 52 and 55, 29 June 2012
Sgaibă v. Romania (dec.), no. 6005/05, § 25, 27 January 2015
Shtukaturov v. Russia, no. 44009/05, ECHR 2008
Smirnova v. Russia, nos. 46133/99 and 48183/99, § 95, ECHR 2003 IX (extracts)
Stanev v. Bulgaria [GC], no. 36760/06, § 232, ECHR 2012
Winterwerp v. the Netherlands, no. 6301/73, 24 October 1979, § 60, Series A no. 33
Zakrzewska v. Poland, no. 49927/06, § 55, 16 December 2008
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A8, EMKN A35, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt beslutning om å frata klageren sin rettslige handleevne og oppnevnelse av verge i kraft av dette var i strid med artikkel 6 og 8.

Fakta:

Klageren er en statsborger fra Litauen diagnostisert med paranoid schizofreni. Etter initiativ fra moren ble det i januar 2007 truffet en beslutning om å frata klageren hans rettslige handleevne. Klageren var ikke klar over at beslutningen ble truffet fordi han ikke åpnet døren for noen, og innkallingene til retten hadde derfor ikke blitt mottatt. Beslutningen ble truffet på bakgrunn av ekspertrapporter og morens vitnesbyrd. I februar 2007 blir klagerens mor oppnevnt som hans verge. I mars samme år blir klageren tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Der blir han for første gang vist beslutningene om å frata ham hans rettslige handleevne og å oppnevne moren som verge. Etter at han ble løslatt fra sykehuset i slutten av 2008 henvender han seg til et rettshjelpsorgan (Legal Aid Service) med ønske om å forlenge ankefristen. Forespørselen ble avvist fordi fristen var oversittet. Klageren får deretter avslått søknaden til retten om å få tilsendt kopier av beslutningen med den begrunnelsen at moren er hans verge og at hun har ansvar for hans eiendom. Klageren forsøkte å ta saken til retten i 2012 og 2014, men saken ble avvist begge gangene.

Anførsler:

Uten å vise til noen spesifikk bestemmelse, klaget klageren over prosessen som frarøvet ham hans rettslige handleevne. Domstolen fant at anførselen skulle behandles under artikkel 6(1) om rettferdig rettergang. Videre hevdet klageren at myndighetene gjennom denne frarøvelsen hadde strippet ham for hans rett til privatliv. Domstolen fant at denne anførselen skulle behandles under artikkel 8.

Staten imøtegikk klagerens anførsler og anførte i tillegg at saken måtte avvises etter artikkel 35(1) fordi klagen ble innsendt senere enn seks måneder etter at siste nasjonale avgjørelse ble tatt, og under henvisning til at ikke alle nasjonale rettsmidler var uttømt.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først statens anførsel om at klagen måtte avvises etter artikkel 35(1). Domstolen bemerket ført at seks måneders-fristen ikke starter å løpe før klageren har tilstrekkelig kunnskap om den siste nasjonale avgjørelsen. Domstolen understreket at staten ikke hadde påvist at avgjørelsene om å frata klageren hans rettslige handleevne og å oppnevne moren til verge hadde blitt gitt til klageren. Avgjørelsene var riktignok vist til ham under tvangsinnleggelsen, men grunnet hans psykiske tilstand på dette tidspunktet, la Domstolen til grunn at klageren ikke hadde tilegnet seg tilstrekkelig kunnskap på dette tidspunktet. Anførselen om at klagen ble sendt inn for sent måtte derfor avvises. Knyttet til statens anførsel om at saken måtte avvises fordi nasjonale rettsmidler ikke var uttømt, kom Domstolen til at anførselen skulle behandles under realitetsbehandlingen fordi den var så nært knyttet til klagerens anførsel under artikkel 6.

Deretter behandlet Domstolen klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6(1). Domstolen slo først fast at klageren ikke hadde hatt adgang til å delta i prosessen. Han hadde ikke blitt informert om at hans rettslige handleevne sto på spill før avgjørelsen ble endelig. Domstolen vurderte om dette var i samsvar med artikkel 6. Domstolen viste til rettspraksis hvor det fremgår at en utilregnelig person har rett til å bli hørt, og, dersom nødvendig, gjennom en representant. Videre vurderte Domstolen om klagerens manglende deltakelse i prosessen ble avhjulpet ved noen form for representasjon. Domstolen påpekte at klagerens mor og aktor hadde deltatt på høring, men at ingen av dem talte klagerens sak. Sosialtjenestens involvering i saken hadde også vært minimal. Klagerens interesser var dermed ikke representert i prosessen, noe som etter Domstolens mening vanskelig kunne forenes med artikkel 6. I helhetsvurderingen påpekte Domstolen at klageren hadde forsøkt å anke beslutningene. Videre hadde han ikke hatt tilgang til en advokat mens han var tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Klageren hadde kun hatt en representant fra et rettshjelpsorgan som han aldri hatt møtt. I lys av disse momentene kom Domstolen til at regelverket om fratakelse av rettslig handleevne ikke innebar tilstrekkelige sikkerhetsgarantier, og at klageren var frarøvet sin rett til en effektiv adgang til domstolene. Domstolen kom enstemmig til at det hadde skjedd en krenkelse av artikkel 6.

Til slutt behandlet Domstolen klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 8. Domstolen slo først fast at klagen knyttet til artikkel 8 ikke var åpenbart grunnløs etter artikkel 35(3) ettersom en beslutning om fratakelse av rettslig handleevne klart er et inngrep i den berørtes rett til respekt for sitt privatliv. Videre vurderte Domstolen om dette inngrepet var nødvendig og forholdsmessig. Domstolen startet med å påpeke at et inngrep hvor klageren i kraft av beslutningen er totalt avhengig av sin mor, er meget alvorlig. Videre påpekte Domstolen at beslutningen i det vesentlige bygde på to typer bevis, nemlig en ekspertrapport og morens vitnesbyrd. Domstolen bemerket at konstateringen av psykisk lidelse ikke alene kan rettferdiggjøre en beslutning om total frarøvelse av klagerens rettslige handleevne. Regelverket åpnet ikke for en individuell vurdering av den enkeltes behov for delvis eller total frarøvelse, og klageren hadde heller ikke adgang til å prøve beslutningen uten morens godkjennelse. Domstolen bemerket at slike restriksjoner krever tungtveiende grunner. Domstolen kom etter dette til at inngrepet i klagerens privatliv ikke var forholdsmessig holdt opp mot formålet om å beskytte klagerens helse. Domstolen konkluderte enstemmig med at det forelå krenkelse av artikkel 8.