📥
Original tekst

IZEVBEKHAI and OTHERS v. IRELAND (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Avvisningsavgjørelse
Dato2011-05-17
PublisertEMDN-2008-43408.
Saksgang43408/08
Viktighetsnivå3
KlagerEnitan Pamela Izevbekhai mfl.
InnklagetIrland
KonklusjonAvvist.
Votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 6
EMK art 13
EMK art 14 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 6) right to a fair trial
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 14) prohibition of discrimination
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 13) retten til et effektivt rettsmiddel
(art. 14) forbud mot diskriminering
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A6, EMKN A13, EMKN A14

Enitan Pamela Izevbekhai v. Ireland (art. 3 og art. 35)

1. Saken gjelder

-Irlands utsendelse av forelder (mor) og jentebarn til Nigeria der de risikerte kjønnslemlestelse. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 3 Forbud mot tortur.
-Konklusjon: utsendelse av mor og barn til Nigeria ville ikke utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3 (Forbud mot tortur). Enstemmig avvisningsavgjørelse avsagt i kammer bestående av syv dommere. Klagen ble avvist som åpenbart grunnløs (»manifestly ill-founded») i henhold til EMK artikkel 35 (3) og EMK artikkel 35 (4).
-Avgjørelsen er særlig relevant for asylsaker med anførsler om risiko for kjønnslemlestelse ved retur til Nigeria.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Domstolen aksepterer at kvinner i Nigeria til en viss grad fortsatt utsettes for kjønnslemlestelse. Det avgjørende i saken var å vurdere om klagerne ved retur vil være i en reell og konkret risiko for å bli utsatt for kjønnslemlestelse.
-På bakgrunn av rapporter fra FN-organisasjoner og nigerianske NGOs, uttaler domstolen at kvinner i Nigeria kan ha mulighet til å oppnå beskyttelse mot kjønnslemlestelse ved å benytte seg av internfluktalternativet.
-Forelderen (foreldrene) kan beskytte barna mot kjønnslemlestelse ved å benytte seg av internfluktalternativet.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum i saken

Klagerne (mor og to døtre) er nigerianske statsborgere som søkte asyl i Irland. Moren anførte at hennes først fødte datter ble utsatt for kjønnslemlestelse og døde som følge av behandlingen. Barnas far er forretningsmann og oppholder seg i Lagos sammen med deres sønn. Hun måtte forlate Nigeria på grunn av at slektninger på ektefellens side truet med å kjønnslemleste hennes døtre. Klagernes asylsøknad ble avslått av britiske myndigheter. Det ble vist til at klageren (moren) ikke hadde sannsynliggjort at hun vil risikere forfølgelse ved retur samt at hun manglet troverdighet. Det påpekes i vedtaket at moren «had lied about the birth and death of a daughter called Elizabeth», samt at fremlagte fødselsattest og dødsattest var forfalskede. Det ble lagt til grunn i vedtaket at klagerne kunne henvises til internflukt. Påfølgende klager og anker ble avvist. EMD anmodet om midlertidig forføyning i henhold til Rule 39 i november 2008.

3.2 Klagernes anførsler

Klagerne anførte for domstolen at deres utsendelse til Nigeria vil krenke EMK artikkel 3. Det ble anført at døtrene risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur. Klagerne anførte videre en krenkelse av EMK artikkel 6, 13, og 14.

3.3 Statens argumenter

Klagerne manglet troverdighet og at de hadde fremlagt forfalsket dokumentasjon vedrørende datterens fødsel og død. Det ble videre vist til at Nigerias lovgivning vedrørende FGM, og relevant landinformasjon ikke underbygget klagernes anførsler om at døtrene risikerte kjønnslemlestelse ved retur, og at foreldrene kunne beskytte døtrene mot kjønnslemlestelse. Det ble vist til farens utdanning, arbeid og økonomisk situasjon, samt at begge foreldrene motsatte seg tradisjonen. Klagerne opprettholdt tidligere anførsler.

3.4 Vurderinger av EMK artikkel 3

Stater har en ubestridelig rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, til å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i og utvisning fra statens territorium. Staten kan holdes ansvarlig under konvensjonen når det foreligger vektige grunner (»serious grounds») til å tro at personen som utsendes/utvises vil bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til hjemlandet/mottakerlandet. I slike tilfeller vil staten være forpliktet til ikke å utvise personen. EMK artikkel 3 gjelder også i situasjoner hvor risikoen for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra private personer eller grupper som tilhører andre enn myndighetene.

I saker der risikoen for overgrep kommer fra private personer må det bevises (it must be shown) at risikoen for overgrep er reell, og at myndighetene i mottakerstaten er ute av stand til å gi vedkommende adekvat beskytelse mot overgriperne, se punkt 72 i avgjørelsen.

Det var ubestridt at kjønnslemlestelse er en behandling som kan karakteriseres som umenneskelig behandling i strid med EMK artikkel 3. Det var også ubestridt at nigerianske kvinner tradisjonelt har blitt utsatt for kjønnslemlestelse. Domstolen aksepterer at kvinner i Nigeria til en viss grad fortsatt utsettes for kjønnslemlestelse. Det avgjørende i saken var å vurdere om klagerne ved retur vil være i en reell og konkret risiko for å bli utsatt for kjønnslemlestelse.

Landinformasjon

I vurderingen viser domstolen til Nigerias «legal position» vedrørende FGM, særlig til at Nigeria hadde undertegnet «Maputo-protokollen». Selv om Nigerias føderale rettsakt (»federal Bill») som kriminaliserer kjønnslemlestelse ikke var trådt i kraft, viser domstolen til at grunnloven i Nigeria forbyr umenneskelig og nedverdigende behandling. En tredjedel av Nigerias delstater kriminaliserer kjønnslemlestelse ved lov, inkludert klagernes delstat, og «The Child rights act» av 2003 som kriminaliserer kjønnslemlestelse gjelder i 18 delstater. Det vises til relevant landinformasjon som bekrefter at antallet kvinner som blir utsatt for kjønnslemlestelse i Nigeria varierer mellom 19–30 %, og ligger på 2.7 % i nordøstlige deler av Nigeria. EMD viser videre til rapporter om fravær av eller svak reell beskyttelse fra lokale myndigheter, se punkt 75:

«It is true that many State reports underline the absence or low level of legal action (including prosecutions) to enforce the above-described legislative prohibitions and that rather mixed views were expressed to the joint mission about the potential for police support of women escaping FGM.»

Internfluktalternativet

På bakgrunn av rapporter fra FN-organisasjoner og nigerianske NGOs, uttaler imidlertid domstolen at kvinner i Nigeria, etter en individuell vurdering kan ha mulighet til å oppnå beskyttelse mot kjønnslemlestelse ved å benytte seg av internfluktalternativet se punkt 75:

«[ ... ] internal re-location to escape FGM was indeed an option in Nigeria; that NGOs are active in supporting, including physically protecting, women re-locating to escape FGM; and that the federal Government provide direct protection to such women as well as support to NGOs taking such protective measures [ . . ] Moreover, neither the UN nor NGO representatives indicated any material risk of those re-locating being tracked down by families, not least given the size and population of Nigeria.

Most importantly, both UN and NGO representatives emphasised to the joint mission that successful re-location, including taking the fullest advantage of the support and protection mechanisms available in Nigeria, depended to a large extent on favourable personal circumstances including levels of education, family support and financial resources.»

Klagernes troverdighet

På grunn av den spesielle situasjonen som asylsøkere ofte befinner seg i, er det nødvendig å la tvilen komme asylsøkeren til gode (»the benefit of the doubt») i vurderingen av troverdigheten av hans eller hennes asylforklaring og vedlagte dokumenter. I saker der asylsøkerens opplysninger gir sterk grunn til å tvile på asylsøkerens troverdighet, er det asylsøkerens plikt til å gi en tilfredsstillende forklaring vedrørende motstriden.

Klagerne hadde underbygget asylanførslene med dokumenter som staten hadde vurdert som forfalsket. Staten hadde derfor sterke grunner til å tvile på dokumentenes ekthet. Det vises blant annet til at klagerne selv hadde innrømmet at noen av dokumentene var falske. Domstolen konkluderer med at klagerne fremstår med svekket troverdighet.

Klagernes personlige situasjon i Nigeria

Klagerne aksepterer at deres familie har en privilegert sosioøkonomisk status i Nigeria. Domstolen bemerker at faren i familien er forretningsmann som regelmessig reiser til utlandet inkludert Storbritannia. Moren har høy utdanning (»second and third level education») og arbeidserfaring. Familien har tilstrekkelige ressurser til å ha et stort hus, biler, hushjelp, utenlandsreiser. Far og mor motsetter seg kjønnslemlestelse. Bestefar på morsside er offentlig tjenestemann og motsetter seg kjønnslemlestelse. Barnas foreldre hadde ikke forsøkt å anmelde forholdet til politiet. De har heller ikke forsøkt å få hjelp av slektninger, internasjonale organisasjoner eller aktive NGOs i Nigeria eller av «Ministry of Health» og «Ministry of Women's and Social Affairs». Domstolen understreker at foreldrene ikke hadde forsøkt å flytte fra Lagos til et annet område der kjønnslemlestelse sjeldent praktiseres. På denne bakgrunn konkluderer domstolen med at klagerne(mor og far) kan beskytte døtrene mot kjønnslemlestelse, og at klagerne ikke vil risikere behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til Nigeria.

Klagen vedrørende brudd på EMK artikkel 3 ble avvist som åpenbart grunnløs (»manifestly ill-founded») i henhold til EMK artikkel 35 (3)(a) og EMK artikkel 35 (4), se punkt 81 i avgjørelsen.