📥
Original tekst

M.S. v. BELGIUM (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2012-01-31
PublisertEMDN-2008-50012.
Saksgang50012/08
Viktighetsnivå2
KlagerM.S.
InnklagetBelgia
Konklusjon
Remainder inadmissible
Violation of Article 3 - Prohibition of torture (Article 3 - Extradition) (Conditional) (Iraq)
Violation of Article 5 - Right to liberty and security (Article 5-1 - Lawful arrest or detention)
Violation of Article 5 - Right to liberty and security (Article 5-1-f - Expulsion)
Violation of Article 5 - Right to liberty and security (Article 5-4 - Speediness of review)
Non-pecuniary damage - finding of violation sufficient.
/
Resterende avvist
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mor tortur (Artikkel 3 - Utlevering) (Betinget) (Irak)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-1 - Lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-1-f - Utvisning)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-4 - Rask vurdering)
Ikke-økonomisk skade - Konstatering av krenkelse tilstrekkelig.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 5 -1-f
EMK art 5 -4
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) extradition
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) lawful arrest or detention
(art. 5-1-f) expulsion
(art. 5-4) speediness of review
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) utlevering
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
(art. 5-1-f) utvisning
(art. 5-4) rask vurdering
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
A. and Others v. the United Kingdom [GC], no 3455/05, 19 February 2009
Ahmed v. Romania, no 34621/03, § 58 13 July 2010
Amuur v. France, judgment of 25 June 1996 no. 19776/92, § 41, Reports 1996-III
Chahal v. the United Kingdom, 15 November 1996 no. 22414/93, § 80, Reports 1996-V
Dougoz v. Greece, no 40907/98, § 48, ECHR 2001-II
Gebremedhin [Gaberamadhien] v. France, no 25389/05, § 74, ECHR 2007-II
Guzzardi v. Italy, 6 November 1980 no. 7367/76, §§ 92-93, Series A no. 39
Jusic v. Switzerland, no 4691/06, 2 December 2010
Kurt v. Turkey, 25 May 1998 no. 24276/94, § 160, Reports 1998-III
Ntumba Kabongo v. Belgium (dec.), no 52467/99, 2 June 2005
Pretty v. the United Kingdom, no 2346/02, § 49, ECHR 2002-III
R.U. v. Greece, no 2237/08, 7 June 2011
Raimondo v. Italy, 22 February 1994 no. 12954/87, § 39, Series A no. 281-A
Ramirez Sanchez v. France [GC], no 59450/00, §§ 115-116, ECHR 2006-IX
Riad and Idiab v. Belgium, nos. 29787/03 and 29810/03, § 103, 24 January 2008
Rotaru v. Romania [GC], no 28341/95, § 67, ECHR 2000-V
Saadi v. Italy [GC], no 37201/06, 28 February 2008
Saadi v. the United Kingdom ([GC], no 13229/03, 29 January 2008
Sanchez-Reisse v. Switzerland, 21 October 1986 no. 9862/82, § 55, Series A no 107
Scoppola v. Italy (no 2) [GC], no 10249/03, § 135, 17 September 2009
Soering v. the United Kingdom, judgment of 7 July 1989 no. 14038/88, Series A no 161, p. 34, § 88
Solmaz v. Turkey, no 27561/02, §§ 35-36, 16 January 2007
Tatishvili v. Russia, no 1509/02, § 43, ECHR 2007-I
Villa v. Italy, no 19675/06, § 43, 20 April 2010
Winterwerp v. the Netherlands, 24 October 1979 no. 6301/73, § 46, Series A no 33
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A5, EMKN A35, EMKN A41

M.S. v Belgium (art. 3 og 5)

1. Saken gjelder

-Belgias utvisning av en irakisk statsborger mistenkt for tilknytning til Al-Qaida. Relevant bestemmelse: EMK artikkel 3 (Forbud mot tortur).
-Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 3. Avgjørelsen ble avsagt i kammer bestående av syv dommere.
-Dommen er særlig relevant for behandlingen av utvisningssaker og saker der vern mot retur er eneste oppholdsgrunnlag.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Frihetsberøvelsen av klageren var et pressmiddel (»coercion») som avskrekket klageren fra å forbli i Belgia, jf. Kurt v. Tyrkia [no. 24276/94]. Vilkårene for frivillig samtykke i retursituasjonen var derfor ikke oppfylt.
-Belgiske myndigheter burde ha innhentet minimumsgarantier for at klagerens sikkerhet ble ivaretatt ved retur. De aller viktigste var diplomatiske garantier fra mottakerstaten (Irak). Ved å ikke innhente slike garantier, til tross for at myndighetene var inneforstått med at klageren løpte en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3, hadde ikke belgiske myndigheter gjort alt som med rimelighet kunne forventes av dem i henhold til sine konvensjonsforpliktelser

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum i saken

Klageren er en irakisk statsborger som kom til Belgia i 2000 og søkte asyl. Klagerens ektefelle og barn søkte asyl i Belgia i 2001. Parets andre barn ble født i 2002. I 2003 ble klageren arrestert av belgiske myndigheter etter mistanke om tilknytning til Al-Qaida, menneskesmugling og forfalskning av id-dokumenter. Han ble dømt til fengsel i fem år. Ankedomstolen opprettholdt dommen, men fengselsstraffen ble redusert med seks måneder. Hans asylsøknad ble avslått i 2005. Etterfølgende klage og anke ble avvist.

I 2006 utstedte belgiske myndigheter en utsendelsesordre på bakgrunn av at klageren utgjorde en alvorlig trussel mot offentlig orden og nasjonal sikkerhet. Han søkte om støtte til frivillig retur til Irak i 2006, men søknaden ble avslått. Hans kone og to barn returnerte til Irak i 2006 i regi av IOM. Klageren ble løslatt i oktober 2007. Samme dag ble han plassert i internat i påvente av effektuering av utvisningsvedtaket. Det var nødvendig med frihetsberøvelse av klageren i interneringssenter for utlendinger av hensyn til offentlig orden og sikkerhet. Klagerens advokat anmodet belgiske myndigheter om å skaffe diplomatiske garantier fra irakiske myndigheter om at hans klient ikke ville straffeforfølges for samme forhold han allerede hadde sonet for. Klageren krevde 50.000 euro fra belgiske myndigheter for advokathjelp i en eventuell straffesak i Irak. Klageren returnerte til Irak i oktober 2010. Ved ankomst til Irak ble klageren fengslet.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at utsendelsen til Irak utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 2 (retten til liv) og EMK artikkel 3 (forbud mot tortur). Han anførte at han, etter å ha utømt alle tilgjengelige rettsmidler, ble utsatt for så mye press fra belgiske utlendingsmyndigheter og direktøren for interneringssenteret at han ble tvunget til å returnere til Irak, selv om han visste at han risikerte sitt liv og fysiske integritet. Han kunne ikke leve i fangeskap på ubestemt tid («enfermé de manière définitive»).

Han anførte videre at frihetsberøvelsen han ble utsatt for i Belgia krenket EMK artikkel 5(1).

3.3 Statens argumenter

Klagerens advokat har ikke hatt noe direkte kontakt med sin klient etter returen til Irak. Dette tilsa at klageren ikke hadde et reelt ønske om videre behandling av klagen. Klagen burde strykes av domstolen fra sakslisten, jf. Ali v. Sveits, i henhold til EMK artikkel 37 (1)(a).

Belgiske myndigheter anførte at klageren frivillig hadde returnert til Irak, uten press fra myndighetenes side. Det ble fremhevet at klageren hadde fremmet finansielle krav for å returnere til Irak. Klageren selv hadde tatt kontakt med IOM, og undertegnet avtalen om frivillig retur.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 3

Domstolen viste først til at klagerens advokat har fremlagt flere bevis i saken som bekreftet at klageren ønsket å fortsette behandlingen av saken i EMD. Domstolen vurderte innledningsvis hvorvidt klageren, ved å returnere til Irak, hadde mistet retten til å påberope seg garantier som følger av EMK artikkel 3. Domstolen minnet om at EMK artikkel 2 og EMK artikkel 3 gir uttrykk for to av de mest grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn, jf. Soering-saken [no. 14038/88]. Bestemmelsen åpner ikke for unntak, og intet fravik er tillatt etter bestemmelsen i EMK artikkel 15 (fravikelser i krisesituasjoner), jf. Pretty-saken [no. 2346/02]. Dette tilsa at domstolen ikke kunne ta stilling til dette spørsmålet in abstracto, men se på sakens faktiske forhold.

Domstolen uttalte i den forbindelse at belgiske myndigheter hadde lagt avgjørende vekt på det at klageren hadde samtykket til returen til hjemlandet, men uten å ha tatt hensyn til at klageren var frihetsberøvet. Frihetsberøvelsen av klageren var et pressmiddel (»coercion») som avskrekket klageren fra å forbli i Belgia, jf. Kurt v. Tyrkia. Klageren hadde to alternativer; han kunne bli boende i Belgia uten rett til å få oppholdstillatelse, og uten en reell mulighet til å bli løslatt; eller returnere til Irak og sin familie der han risikerte å bli utsatt for arrestasjon og mishandling i fengsel. På denne bakgrunn konkluderte domstolen med at vilkårene for frivillig samtykke ikke var oppfylt. Se punkt 124:

«La Cour est d'avis que, dans ces circonstances, les conditions d'un consentement libre n'étaient pas remplies, ce qui excluait l'idée d'une renonciation libre de toute contrainte et la rendait non valable.»

Det kunne ikke sies at klageren frivillig hadde sagt fra retten til å påberope seg garantier etter EMK artikkel 3. Klagerens retur til Irak måtte karakteriseres som tvungen.

Domstolen var inneforstått med at stater konfronteres med vanskeligheter når de skal beskytte samfunnet mot voldelige terrorhandlinger, men slo fast at EMK artikkel 3 ikke tillater fravik, selv i nødstilstand som truer nasjonal sikkerhet. EMK artikkel 3 stiller et absolutt forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling selv i de mest vanskelige situasjoner, som for eksempel kampen mot terrorisme, uavhengig av vedkommendes handlinger, jf. Ramirez Sanchez c. France [no. 59450/00], se punkt 126. Det var heller ikke anledning til å veie risikoen for mishandling opp mot grunnlaget for utvisning når det skal avgjøres om en kontraherende stat har krenket EMK artikkel 3, uavhengig om en slik behandling er påført av en annen stat. Domstolen fremhevet i denne sammenheng at vedkommendes aktiviteter, selv om de var uønskede eller farlige, ikke var et relevant hensyn i saken da beskyttelsen etter EMK artikkel 3 er videre enn beskyttelsen etter flyktningkonvensjonens artikkel 32 og 33, jf. Chahal [no. 22414/93] og Saadi-sakene [no. 37201/06], se punkt 127.

Spørsmålet om hvorvidt det forelå vektige grunner til å tro at klageren ville løpe en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3 ville domstolen vurdere i lys av alt tilgjengelig fremlagt materiell, og hvis nødvendig i lys av materiell fremskaffet på eget initiativ, jf. Saadi-saken. Det var ubestridt mellom partene at det forelå slike grunner. Domstolen viste til at belgiske asylinstanser på bakgrunn av tallrike internasjonale rapporter hadde konkludert med at personer, hvis profil lignet klagerens, risikerte å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til Irak, se punkt 129.

Det var uklart hvilket utfall klagerens rettssak ville få i irakiske domstoler. I 2007 ville han ha blitt arrestert i henhold til antiterror-lover i Irak. Dette forholdet, anført av klageren da han søkte asyl, syntes å være bevist gjennom det faktum at klageren ble arrestert ved ankomst til Irak. Han satt fengslet i tre uker og ble løslat mot kausjon. Han ble imidlertid pålagt husarrest, bevegelsesforbud og kontaktforbud med andre personer enn familiemedlemmer. Klageren hadde advokat i Irak, men fikk ingen informasjon fra ham om status i rettsforhandlingene. Det var på nåværende tidspunktuklart om hvorvidt klageren ville straffeforfølges for lovbrudd som straffes med fengsel, og om han ville bli dømt, se punkt 130.

Diplomatiske forsikringer

Belgiske myndigheter har ikke tatt noen skritt for å innhente diplomatiske forsikringer fra irakiske myndigheter om at klageren ikke ville bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3, dette til tross for at klagerens advokat i Belgia fremmet krav om dette. Det at belgiske myndigheter manglet diplomatisk representasjon i Irak var ikke et relevant forhold. Om irakiske myndigheter hadde gitt slike diplomatiske garantier, ville domstolen uansett ha vært forpliktet til å foreta en konkret vurdering av hvorvidt forsikringene ville gitt en tilstrekkelig garanti for at klageren ville bli beskyttet mot risikoen for behandling i strid med konvensjonen, jf. Chahal og Saadi-sakene. Belgiske myndigheter burde ha innhentet minimumsgarantier for at klagerens sikkerhet ble ivaretatt ved retur. De aller viktigste var diplomatiske garantier fra mottakerstaten (Irak). Ved å ikke innhente slike garantier, til tross for at myndighetene var inneforstått med at klageren løpte en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3, hadde ikke belgiske myndigheter gjort alt som med rimelighet kunne forventes av dem i henhold til sine konvensjonsforpliktelser, se punkt 131:

«[...] la Cour est d'avis que les autorités belges auraient dû assortir le processus de retour du requérant d'un minimum de sauvegardes en vue d'assurer sa sécurité, au premier rang desquelles figure la recherche d'assurances diplomatiques auprès des autorités de l'Etat tiers concerné. En n'agissant pas de la sorte, alors qu'elles connaissaient le risque qu'encourait le requérant de subir des traitements contraires à l'article 3 de la Convention, les autorités belges n'ont pas fait tout ce que l'on pouvait raisonnablement attendre d'elles au regard de la Convention.»

Domstolen konkluderte med at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 3.

3.5 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 5(1)

Domstolen konkluderte enstemmig at frihetsberøvelse av klageren i perioden fra 29. mai 2008 til 4. mars 2009 og fra 2. april 2010 til 24. august 2010 krenket EMK artikkel 5(1).