📥
Original tekst

Case of IBRAHIM and OTHERS v. THE UNITED KINGDOM (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-09-13
PublisertEMDN-2008-50541-2.
Saksgang50541/08, 50571/08, 50573/08, 40351/09. Se tidligere kammeravgjørelse EMD-2008-50541-1.
Viktighetsnivå1
KlagerMuktar Said Ibrahim og 3 andre klagere
InnklagetStorbritannia
Konklusjon
Resterende avvist
Ingen krenkelse av artikkel 6+6-3-c - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Straffeprosess
Artikkel 6-1 - Forsvarlig behandling)
Artikkel 6-3 - Minsterettigheter) (Artikkel 6-3-c - Å forsvare seg med rettslig bistand
Artikkel 6 - retten til en rettferdig rettergang)
Krenkelse av Artikkel 6+6-3-c - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Straffeprosess
Artikkel 6-1 - Straffesiktelse
Forsvarlig behandling) (Artikkel 6-3-c - Å forsvare seg med rettslig bistand
Artikkel 6-3 - Minsterettigheter
Artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang)
Økonomisk tap - krav avvist (Artikkel 41 - Økonomisk tap
Rimelig erstatning)
Ikke-økonomisk skade - krav avvist (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning)
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 + EMK art 6 -3-c
EMK art 6 -1
EMK art 6 -3
EMK art 6 -3-c
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) criminal proceedings
(art. 6-1) criminal charge
(art. 6-1) fair hearing
(art. 6-1) necessary in a democratic society
(art. 6-3) rights of defence
(art. 6-3-c) defence through legal assistance
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 41) pecuniary damage
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) straffeprosess
(art. 6-1) straffesiktelse
(art. 6-1) forsvarlig behandling
(art. 6-1) nødvendig i et demokratisk samfunn
(art. 6-3) minsterettigheter
(art. 6-3-c) å forsvare seg med rettslig bistand
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 41) økonomisk tap
Rettspraksis
A. and Others v. the United Kingdom [GC], no. 3455/05, ECHR 2009
Aleksandr Zaichenko v. Russia, no. 39660/02, 18 February 2010
Allan v. the United Kingdom, no. 48539/99, ECHR 2002 IX
Brennan v. the United Kingdom, no. 39846/98, § 45, ECHR 2001 X
Brusco v. France, no. 1466/07, 14 October 2010
Bykov v. Russia [GC], no. 4378/02, §§ 89-93, 10 March 2009
Dayanan v. Turkey, no. 7377/03, 13 October 2009
Deweer v. Belgium, 27 February 1980 no. 6903/75, §§ 42-46, Series A no. 35
Dvorski v. Croatia [GC], no. 25703/11, ECHR 2015
Eckle v. Germany, 15 July 1982 no. 8130/78, § 73, Series A no. 51
Gäfgen v. Germany [GC], no. 22978/05, §§ 166-169, ECHR 2010
Heaney and McGuinness v. Ireland, no. 34720/97, §§ 47-55, ECHR 2000-XII
Imbrioscia v. Switzerland, 24 November 1993 no. 13972/88, §§ 36-38, Series A no. 275
Jalloh v. Germany [GC], no. 54810/00, §§ 97-100, ECHR 2006 IX
John Murray v. the United Kingdom, 8 February 1996 no. 18731/91, §§ 45-49, Reports of Judgments and Decisions 1996 I
Mayzit v. Russia, no. 63378/00, § 77, 20 January 2005
McFarlane v. Ireland [GC], no. 31333/06, § 143, 10 September 2010
Nada v. Switzerland [GC], no. 10593/08, ECHR 2012
Nechiporuk and Yonkalo v. Ukraine, no. 42310/04, § 262, 21 April 2011
O'Halloran and Francis v. the United Kingdom [GC], nos. 15809/02 and 25624/02, § 53, ECHR 2007 III
O'Kane v. the United Kingdom (dec.), no. 30550/96, 6 July 1999
Pishchalnikov v. Russia, no. 7025/04, 24 September 2009
Płonka v. Poland, no. 20310/02, 31 March 2009
Saadi v. Italy [GC], no. 37201/06, ECHR 2008
Salduz v. Turkey [GC], no. 36391/02, ECHR 2008
Saunders v. the United Kingdom, 17 December 1996 no. 19187/91, §§ 68-69, Reports 1996 VI
Schatschaschwili v. Germany [GC], no. 9154/10, §§ 100-101, ECHR 2015
Schmid-Laffer v. Switzerland, no. 41269/08, §§ 29 and 39, 16 June 2015
Seleznev v. Russia, no. 15591/03, § 67, 26 June 2008
Shabelnik v. Ukraine, no. 16404/03, § 52, 19 February 2009
Sher and Others v. the United Kingdom, no. 5201/11, § 149, ECHR 2015 (extracts)
Taxquet v. Belgium [GC], no. 926/05, § 84, ECHR 2010
Weh v. Austria, no. 38544/97, 8 April 2004
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A35, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt det utgjorde brudd på artikkel 6(1) og 6(3)c at fire mistenkte fikk begrenset tilgang til rettslig bistand under avhør, og at politiforklaringene ble brukt som bevis.

Fakta:

Klagerne var tre somaliske statsborgere og en britisk statsborger som var født i Somalia.

Den 21. juli 2005 ble fire bomber detonert på kollektivtransport i London, men de eksploderte ikke. En femte udetonert bombe ble funnet i byen. De tre første klagerne ble etter to uker anholdt og tatt inn for avhør som mistenkte, uten at de på det tidspunktet fikk tilgang på rettslig bistand. De ble avhørt i såkalte «sikkerhetsintervjuer», som blir gjennomført akutt med formål å beskytte liv og forhindre alvorlig skade på eiendom. Slike intervjuer kan skje uten advokat og før varetektsfangen har hatt mulighet til å motta rettslig bistand. De tre benektet kjennskap til bombene eller andre konspiratører i disse avhørene. De ble senere stilt for retten, der de anførte at de hadde detonert bombene som en politisk protest, med formål å få allmennhetens oppmerksomhet. Ifølge dem hadde det ikke vært meningen at de skulle eksplodere, bare se realistiske ut og lage lyd. Et spørsmål for den nasjonale domstolen ble om det at bombene ikke hadde eksplodert var en intendert designfeil, noe som ville utelukket domfellelse for å ha inngått forbund om å begå drap, eller om det var en faktisk feil i konstruksjonen. Påtalemyndigheten støttet seg på de tiltaltes svar i sikkerhetsintervjuene for å svekke forklaringen om at det var en intendert feil. Politiforklaringene ble, etter en prosessuell vurdering, tillat ført for domstolen. De tre ble dømt for å ha inngått forbund om å begå drap.

Den fjerde klageren ble også tatt inn for sikkerhetsavhør - i utgangspunktet som vitne, og dermed uten rettslig bistand. Underveis i forklaringen ble det klart for politiet at han sto i fare for å inkriminere seg selv, og at han burde bli informert om retten til rettslig bistand og å nekte å forklare seg. De ble likevel beordret til å fortsette intervjuene med ham som vitne. Etter en stund ble han arrestert og siktet. Klageren ble dømt til fengsel for å ha medvirket til handlingene.

De tre første klagerne anket dommene, basert på mangel på rettslig bistand, og at domstolen hadde tillatt politiforklaringene fra sikkerhetsintervjuene ført som bevis i saken. Ankedomstolen avviste anken. Også den fjerde klageren anket dommen. Ankedomstolen avviste også her anken, men uttrykte noe bekymring angående hendelsene på politistasjonen.

Klagerne brakte saken inn for Domstolen på ulike tidspunkter, men sakene ble forent. I dom 16. desember 2014 [no. 50541/08] konkluderte Domstolen under dissens med at det ikke forelå krenkelse av artikkel 6(1) eller 6(3)c, når det gjaldt mangel på tilgang til advokat og adgangen til å føre forklaringene deres som bevis i rettssaken. Saken ble 1. juni 2015 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra klagerne.

Anførsler:

Klagerne anførte krenkelse av artikkel 6(1) og 6(3)c på grunnlag av en midlertidig begrensning i tilgang til rettslig bistand, og at politiforklaringene som ble avgitt uten rettslig bistand var blitt tillatt som bevis i straffesakene.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først saken til de tre første klagerne, og artikkel 6(1) og 6 (3)c. Domstolen tok utgangspunkt i prinsippet om at den først måtte undersøke om det forelå «presserende grunner» for å begrense tilgangen til rettslig bistand midlertidig, deretter om det at forklaringene fra sikkerhetsavhørene ble tillatt i rettssaken medførte at rettsforfølgelsesprosessen som helhet var urettferdig. Domstolen fant at det forelå et presserende behov for å avverge seriøse skadelige konsekvenser for liv og den fysiske integriteten til befolkningen, særlig med hensyn til at det to uker før hadde blitt gjennomført selvmordsangrep som drepte 52 personer i samme by. Det var usikkert om det var flere gjerningsmenn på frifot, og oppdagelsen av store mengder kjemikalier og en femte udetonert bombe gjorde situasjonen for politiet uoversiktlig. Det enorme presset, herunder tidspresset, som politiet arbeidet under, gjorde at Domstolen mente det forelå overbevisende og presserende grunner for den midlertidige begrensningen i rett til rettslig bistand. Selv om slike grunner forelå, medførte det ikke automatisk rettferdiggjøring. Derfor vurderte den også andre forhold, det vil si hvorvidt det var hjemmel for restriksjonen i nasjonal rett, hvorvidt restriksjonen var basert på en individuell vurdering og om restriksjonen var midlertidig. Domstolen fastholdt at det forelå «presserende grunner» for begrensningene. Domstolen vurderte deretter om prosessen som helhet var «rettferdig». Den vurderte hjemmelen for restriksjonen, tillatelsen til å føre forklaringene som bevis, de tiltaltes anledning til å utfordre sine egne uttalelser i rettssaken, muligheten for å forklare hvorfor de hadde løyet under forklaringene, ankedomstolens gjennomgang av saken og at feil rutine hadde blitt brukt for å informere de mistenkte om sine rettigheter, samt det faktum at de tiltalte ikke hadde endret forklaring, selv etter rettslig bistand i varetekt. Videre vurderte Domstolen prosessen rundt fremføringen av bevisene, og dommerens informasjon til juryen, samt den sterke offentlige interessen i etterforskningen og domfellelse for handlingene. Domstolen kom til at den samlet sett var overbevist om at rettergangen for hver klager hadde vært rettferdig, selv om det forelå en restriksjon i tilgangen på rettslig bistand og forklaringene hadde blitt tillatt brukt i rettssaken. Domstolen kom derfor til at det ikke forelå brudd på artikkel 6(1) eller 6(3)c.

Domstolen behandlet deretter klagesaken til den fjerde klageren, og artikkel 6(1) og 6(3)c. Domstolen vurderte først når rettsikkerhetsgarantien om vern mot selvinkriminering ble anvendelig i klagerens sak. Domstolen godtok statens forklaring om at politiet i begynnelsen ikke mistenkte klageren for å ha tatt del i de kriminelle handlingene, og at det først var da han begynte å inkriminere seg selv at politipersonellet så det nødvendig å søke råd fra deres overordnede om videre fremgang. Domstolen repeterte konklusjonen fra behandlingen av saken til de tre første klagerne, om at det forelå «presserende grunner» til begrensningen i tilgang til rettslig bistand. Spørsmålet var om de eksepsjonelle omstendighetene var tilstrekkelige til å utgjøre presserende grunner i denne klagerens sak, med hensyn til at avhøret ble fortsatt uten at klageren ble informert om sin rett til rettslig bistand. Staten anerkjente at klageren burde ha blitt informert om rettighetene på tidspunktet politipersonellet spurte om råd fordi de ble klar over spørsmålet om selvinkriminering. Domstolen understreket at klageren derfor ble villedet med hensyn til sine prosessuelle rettigheter. Det var ikke hjemmel for å nekte en mistenkt den prosessuelle rettigheten som ble sikret i loven ved å nekte å endre den formelle statusen hans når en slik endring ble aktuell. Domstolen bemerket også at dersom klageren hadde fått status som mistenkt, så hadde politiet mulighet til å begrense tilgang til rettslig bistand dersom de hadde gitt ham en formell beskjed om hans rett til å nekte å uttale seg. Domstolen var dermed ikke overbevist om at det forelå presserende grunner for å frata klageren rett til rettslig bistand. Da måtte myndighetene vise at rettsprosessen likevel hadde vært «rettferdig», fordi bevisbyrden ble snudd ved mangel på presserende grunner. Domstolen påpekte en forskjell fra de tre andre klagerne, i at de hadde fått beskjed om sine rettigheter før de fikk begrenset sin tilgang til rettslig bistand, og at avgjørelsen om å fortsette å avhøre den fjerde klageren som vitne ikke hadde hjemmel i nasjonal rett. Det at han derfor ikke fikk rettighetene til en mistenkt, var i seg selv et brudd på garantiene som artikkel 6 oppstilte, blant annet retten til vern mot selvinkriminering. Mangelen på muntlig og skriftlige bevis angående avgjørelsen om å fortsette å avhøre klageren, fratok retten muligheten for å undersøke grunnene for avgjørelsen og å avgjøre om det hadde blitt gjennomført en passende vurdering av alle de relevante faktorene. Samlet sett medførte de prosessuelle manglene i saken at klagerens rettssak ikke hadde vært rettferdig. Domstolen kom derfor til at det forelå brudd på artikkel 6(1) og 6(3)c.