📥
Original tekst

Case of AL-DULIMI and MONTANA MANAGEMENT INC v. SWITZERLAND (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-06-21
PublisertEMDN-2008-5809-2.
Saksgang5809/08. Forutgående dom, EMD-2008-5809-1.
Viktighetsnivå1
KlagerKhalaf M. Al-Dulimi og Montana Management Inc.
InnklagetSveits
Konklusjon
Preliminær innsigelse avvist (Artikkel 35-3 - Retione personae)
Preliminær innsigelse avvist (Artikkel 35-3 - Ratione materiae)
Krenkelse av artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Sivilprosess
Artikkel 6-1 - Adgang til domstolen
Borgerlige rettigheter og plikter)
Erstatning - krav avvist (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Økonomisk tap
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 35
EMK art 35 -3
EMK art 41 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) civil proceedings
(art. 6-1) access to court
(art. 6-1) civil rights and obligations
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-3) ratione materiae
(art. 35-3) ratione personae
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 41) pecuniary damage
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) sivilprosess
(art. 6-1) adgang til domstolen
(art. 6-1) borgerlige rettigheter og plikter
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-3) ratione materiae
(art. 35-3) ratione personae
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 41) økonomisk tap
Rettspraksis
Aït-Mouhoub v. France, 28 October 1998 no. 22924/93, § 52, Reports 1998-VIII
Al-Adsani v. the United Kingdom [GC], no 35763/97, ECHR 2001 XI
Al-Jedda v. the United Kingdom [GC], no 27021/08, § 76, ECHR 2011
Al Saadoon and Mufdhi v. the United Kingdom, no 61498/08, § 128, ECHR 2010
Al-Skeini and Others v. the United Kingdom [GC], no 55721/07, § 141, ECHR 2011
Artico v. Italy, 13 May 1980 no. 6694/74, § 33, Series A no 37
Azinas v. Cyprus [GC], no 56679/00, § 32, ECHR 2004 III
Balmer-Schafroth and Others v. Switzerland, 26 August 1997 no. 22110/93, §§ 37-38, Reports 1997 IV
Běleš and Others v. the Czech Republic, no 47273/99, § 49, ECHR 2002-IX
Bosphorus Hava Yollari Turizm ve Ticaret Anonim Şirketi v. Ireland ([GC], no 45036/98, ECHR 2005 VI
Boulois v. Luxembourg [GC], no 37575/04, § 90, ECHR 2012
Bryan v. the United Kingdom, 22 November 1995 no. 19178/91, § 45, Series A no 335-A
Chaudet v. France, no 49037/06, § 37, 29 October 2009
Cyprus v. Turkey (just satisfaction) [GC], no 25781/94, § 23, ECHR 2014
Cudak v. Lithuania [GC], no 15869/02, ECHR 2010
D.H. and Others v. the Czech Republic [GC], no 57325/00, § 109, ECHR 2007 IV
Demir and Baykara v. Turkey [GC], no 34503/97, § 67, ECHR 2008
Fayed v. the United Kingdom, 21 September 1994 no. 17101/90, § 65, Series A no 294 B
García Ruiz v. Spain [GC], no 30544/96, §§ 28-29, ECHR 1999-I
Gillberg v. Sweden [GC], no 41723/06, § 54, 3 April 2012
Golder v. the United Kingdom, 21 February 1975 no. 4451/70, § 36, Series A no 18
Gross v. Switzerland [GC], no 67810/10, § 37, ECHR 2014
Kurić and Others v. Slovenia [GC], no 26828/06, § 234-235, ECHR 2012
Liepājnieks v. Latvia (dec.), no 37586/06, § 95, 2 November 2010
Loizidou v. Turkey (merits), 18 December 1996 no. 15318/89, § 43, Reports 1996-VI
Loizidou v. Turkey (preliminary objection), 23 March 1995 no. 15318/89, § 75, Series A no 310
M.S.S. v. Belgium and Greece [GC], no 30696/09, § 338, ECHR 2011
Masson and Van Zon v. the Netherlands, 28 September 1995 no 15346/89, § 49, Series A no 327 A
Micallef v. Malta [GC], no 17056/06, § 74, ECHR 2009
Michaud v. France, no 12323/11, §§ 102-104, ECHR 2012
Nada v. Switzerland ([GC], no 10593/08, §§ 177-178, ECHR 2012
Neulinger and Shuruk v. Switzerland [GC], no 41615/07, § 88, ECHR 2010
Prince Hans-Adam II of Liechtenstein v. Germany [GC], no 42527/98, § 43, ECHR 2001-VIII
Roche v. the United Kingdom [GC], no 32555/96, ECHR 2005 X
Sigma Radio Television Ltd v. Cyprus, nos. 32181/04 and 35122/05, §§ 151 157, 21 July 2011
Stichting Mothers of Srebrenica and Others v. the Netherlands (dec.), no 65542/12, ECHR 2013 (extracts)
Storck v. Germany, no 61603/00, § 98, ECHR 2005-V
United Communist Party of Turkey and Others v. Turkey, 30 January 1998 no. 19392/92, § 29, Reports of Judgments and Decisions 1998 I
Waite and Kennedy v. Germany [GC], no 26083/94, § 59, ECHR 1999-I
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A35, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om statens forpliktelser etter artikkel 6(1) ved gjennomføringen av resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd.

Fakta:

Førsteklageren var en irakisk statsborger, som ifølge FNs sikkerhetsråd var finanssjef i den irakiske hemmelige tjenesten under Saddam Hussein. Andreklageren var selskapet Montana Management Inc., hvor førsteklageren var administrerende direktør.

Etter at Irak invaderte Kuwait i august 1990, vedtok FNs sikkerhetsråd to resolusjoner som oppfordret både medlemmer og ikke-medlemmer av FN til å innføre generelt embargo overfor Irak. I august 1990 utstedte det føderale sveitsiske råd «Irak-ordren», som implementerte økonomiske tiltak mot Irak. Klagernes aktiva skal da angivelig ha blitt frosset. I 2003 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1483 (2003), og «Irak-ordren» ble endret i tråd med dette. I 2004 ble klagerne oppført på FNs sanksjonskomités liste over personer som de aktuelle tiltakene rettet seg mot, og i 2006 vedtok det føderale sveitsiske finansdepartementet at aktivaene skulle inndras. Departementet påpekte at klagerne var oppført på sanksjonskomitéens liste, at Sveits var forpliktet til å gjennomføre Sikkerhetsrådets resolusjoner, og at sveitsiske myndigheter ikke kunne fjerne et navn fra vedlegget til «Irak-ordren» uten at dette var vedtatt av Sanksjonskomitéen.

Klagerne fremmet tre anker om administrativ overprøving for den føderale domstolen, med begjæring om at finansdepartementets vedtak fra 2006 skulle tilsidesettes. Ankene ble avvist av domstolen i januar 2008. Vedtaket om å inndra klagernes aktiva ble gitt oppsettende virkning i påvente av EMDs avgjørelse i saken.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 1. februar 2008, og i dom 26. november 2013 [no. 5809/08], avsagt i kammer, konkluderte Domstolen med et flertall at det forelå krenkelse av artikkel 6. Den 14. april 2014 ble saken besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra staten.

Tredjepartsintervensjon fra Frankrike og Storbritannia.

Anførsler:

Klagerne anførte krenkelse av artikkel 6(1), under henvisning til at konfiskeringen av deres aktiva ikke var ledsaget av en prosess i samsvar med artikkel 6.

Staten imøtegikk klagernes anførsler, og anførte i tillegg at saken måtte avvises.

Domstolens vurderinger:

Storkammeret bemerket innledningsvis at det er bundet av kammerets avgjørelse når det gjelder avvisning av anførsler. Kammeret avviste flere av klagernes anførsler, så storkammeret var begrenset til å prøve om det forelå krenkelse av artikkel 6.

Domstolen behandlet først statens anførsler om at saken måtte avvises. Domstolen vurderte først om klagerne falt under sveitsisk jurisdiksjon etter artikkel 1, og om den påståtte krenkelsen falt inn under statens ansvar. Storkammeret stilte seg bak kammerets vurdering, som fant at den aktuelle resolusjonen overlot til den enkelte stat å gjennomføre tiltakene på nasjonalt nivå, slik sveitsiske myndigheter hadde gjort. Storkammeret konkluderte enstemmig med at saken lå innenfor statens jurisdiksjon, og at den ikke kunne avvises på dette grunnlaget. Domstolen vurderte deretter om saken måtte avvises som følge av at artikkel 6(1) ikke kunne anvendes. Domstolen slo fast at for at artikkel 6 skal kunne anvendes, må saken være en tvist rundt en borgerlig rettighet som kan sies å være anerkjent etter nasjonal lov. Domstolen fant at det i denne saken forelå en tvist om klagernes rett til å nyte sin eiendom, og gjaldt klagernes borgerlige rettigheter. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at saken ikke kunne avvises på dette grunnlaget heller.

Domstolen vurderte deretter klagernes anførsel om krenkelse av artikkel 6(1). Domstolen vurderte først om det forelå en begrensning av klagernes rett til adgang til domstol, og om begrensningen hadde sin bakgrunn i et saklig formål. Domstolen fant at klagernes rett til adgang til domstolen klart hadde blitt begrenset, og at partene virket å være enige om dette. Domstolen fant videre at statens anførsel om at de nasjonale domstolenes avvisning av å materielt behandle klagernes sak om konfiskering av aktivaene deres, var for å sikre effektiv gjennomføring på nasjonalt nivå av forpliktelsene fra resolusjonen. Avvisningen hadde altså sin bakgrunn i et saklig formål, nemlig å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Domstolen gikk deretter over til å vurdere om det var forholdsmessighet mellom formålet og midlene brukt for å oppnå det. Domstolen bemerket av Konvensjonen ikke kan tolkes og anvendes i et vakuum, men må tolkes i tråd med internasjonale tolkningsprinsipper. Domstolen må også ta hensyn til relevante regler og prinsipper i internasjonal rett som gjelder mellom medlemsstatene. Ifølge artikkel 103 i FN-pakten skal forpliktelser som følger av pakten gå foran andre internasjonale forpliktelser. Klagerne anførte overfor den føderale domstolen at rettighetene i artikkel 6 hadde stilling som jus cogens, og derfor ikke mulig å fravike for staten. Domstolen bemerket at rettighetene i artikkel 6 er sentrale i Konvensjonen, men at de ikke kan sies å ha stilling som jus cogens. Domstolen vurderte så om det forelå en konflikt mellom forpliktelsene staten hadde etter resolusjonen, og forpliktelsene etter Konvensjonen. Domstolen påpekte at der det foreligger flere tilsynelatende motstridende internasjonale forpliktelser, anvender man en form for presumsjonsprinsipp, og tolker forpliktelsene i sammenheng slik at de harmoniseres i størst mulig grad. Domstolen bemerket videre at det må antas at Sikkerhetsrådet ikke mener å pålegge stater forpliktelser som er i strid med grunnleggende menneskerettigheter. Domstolen må derfor, dersom det foreligger tvetydighet i Sikkerhetsrådets resolusjoner, velge den tolkningen som er mest i tråd med konvensjonsforpliktelsene, og som unngår konflikt mellom forpliktelsene. Domstolen bemerket at begrensningene i denne saken, nemlig opplisting av individer og enheter som ble pålagt sanksjoner, kunne være svært alvorlige for de berørtes konvensjonsrettigheter. I den forbindelse påpekte Domstolen at medlemsstatene i det minste må sikre granskning av etterlevelse av Konvensjonen slik at man sikrer offentlig orden. En av de grunnleggende elementene av den europeiske offentlige orden er prinsippet om rettssikkerhet, hvor vilkårlighet er forbudt. Dette må også gjelde ved implementeringen av Sikkerhetsrådets resolusjoner. Nasjonale domstoler må derfor kunne vurdere om inngrepene som følge av slik implementering er vilkårlige. Mangel av å vurdere vilkårligheten ved å legge personer til på en sanksjonsliste som i denne saken, vil derfor gjøre staten ansvarlig etter artikkel 6. Domstolen fant at det ikke forelå noe grunnlag til å si at den aktuelle resolusjonen utelukket domstolsprøving av inngrepene gjennomført for å implementere den. Domstolen fant derfor at det ikke forelå en reell konflikt mellom de forpliktelsene staten måtte oppfylle. Staten måtte derfor bevise at de hadde gjennomført, eller forsøkt å gjennomføre, alle mulige grep for å tilpasse sanksjonene med klagernes individuelle situasjon, og i det minste sikre dem tilstrekkelig beskyttelse mot vilkårlighet. I avgjørelsene fra januar 2008 holdt den føderale domstolen seg til å bekrefte at klagernes navn faktisk stod på listen utarbeidet av sanksjonskomitéen, og at aktivaene faktisk tilhørte dem. Det var ikke tilstrekkelig til å sikre at klagerne ikke hadde blitt oppført på listen vilkårlig. Klagerne skulle ha hatt en reell mulighet til å framlegge bevis til en domstol, for å søke å bevise at oppføringen på listen var vilkårlig, noe de ikke hadde hatt. Domstolen fant at selve kjernen av klagernes rett til adgang til en domstol derfor hadde blitt svekket. Domstolen bemerket at klagerne hadde blitt, og fortsatt ble, utsatt for store begrensninger, og at de hadde blitt fratatt kontroll over sine aktiva over lang tid. Domstolen fant at klagernes totale mangel på muligheter til å utfordre konfiskasjonsavgjørelsen over mange år var utenkelig i et demokratisk samfunn. Domstolen bemerket at FNs sanksjonssystem hadde blitt kritisert av flere, og at staten selv innrømmet at sanksjonssystemet i denne saken ikke var tilstrekkelig til å sikre tilfredsstillende beskyttelse. Domstolen påpekte at staten hadde tatt noen praktiske steg med sikte på å bedre klagernes situasjon, noe som viste at resolusjonen kunne anvendes med en viss fleksibilitet, men at dette ikke var tilstrekkelig til å oppfylle kravene etter artikkel 6(1). Domstolen konkluderte med femten stemmer mot to at det forelå en krenkelse av artikkel 6(1).