📥
Original tekst

HUSSEINI v. SWEDEN (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Dom
Dato2011-10-13
PublisertEMDN-2009-10611.
Saksgang10611/09
Viktighetsnivå3
KlagerAftab Hussein Husseini
InnklagetSverige
KonklusjonNo violation of Art. 3 (in case of expulsion to Afghanistan)
No violation of Art. 8.
/
Ingen krenkelse av artikkel 3 (i sak om utvisning til Afghanistan)
Ingen krenkelse av artikkel 8.
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 8 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 8) right to respect for private and family life
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 8) retten til respekt for privatliv og familieliv
Rettspraksis
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A8

Husseini v. Sweden (art. 3, art. 8 og art. 35)

1. Saken gjelder

-Sveriges utvisning av en afghansk mann som anførte risiko for forfølgelse på grunn av etnisk tilhørighet. Klageren anførte at utvisning til Afghanistan ville krenke EMK artikkel 2 (retten til liv) og EMK artikkel 3 (forbud mot tortur) og EMK artikkel 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv).
-Konklusjon: Ikke krenkelse av EMK artikkel 3 eller 8. Kammeravgjørelse med dissens 5-2. Klageren begjærte saken avgjort i storkammer, men anmodningen ble avvist. Dommen er endelig.
-Dommen er særlig relevant for asylsaker og utvisningssaker med anførsler om alvorlige helsemessige forhold, og når utlendingen har barn i vertslandet. Dommen er også relevant for behandlingen av asylsaker der det er aktuelt å henvise afghanske asylsøkere til internflukt.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Det forelå ingen informasjon i saken som skulle tilsi at voldsnivået i Afghanistan var av slik intensitet til å utsette klageren for en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til hjemlandet.
-Domstolen uttalte at UNHCR generelt anser internflukt eller relokalisering som et rimelig alternativ, og at afghanske enslige menn og afghanske kjernefamilieenheter i visse omstendigheter kan forsørge seg selv uten å ha behov for hjelp fra familien og lokalsamfunnet, jf. «UNHCR Afghanistan retningslinjer» av 2010.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum i saken

Klageren var født i 1980 i Afghanistan. Han søkte asyl i Sverige i 2003. Han opplyste i asylintervjuet at han var etnisk hazara, shia-muslim, og at han vokste opp i Ghazni-provinsen, i et lite samfunn som bestod av ca 35 familier. Han manglet skolegang og var analfabet. Han fikk problemer i Afghanistan på grunn av at han hadde blandet etnisk opphav. Han viste til at hans far var hazara mens moren var etnisk pashtun. Etter Talibans fall ble klageren utsatt for alvorlige overgrep i landsbyen. Klagerens landsbymenn mistenkte han og hans familie for å ha kollaborert med Taliban-regimet. Han ble utsatt for bortføring og mishandling. Han ble løslatt mot kausjon betalt av sin egen far. Klageren opplyste at han ikke kjente slektningene på mors side. I juli 2003 ble klagerens familie oppsøkt av maskerte menn. Klagerens mor ble drept under angrepet. Han klarte å flykte til Kabul. Kort tid etter fikk klageren vite at også hans far ble drept. Klageren fikk hjelp av farens forretningspartner til å flykte til Sverige. Han risikerte å bli drept ved en eventuell retur til Afghanistan. Han kunne ikke etablere seg andre steder i landet på grunn av at han var av blandet etnisitet.

Asylsøknaden ble avslått. Migrationsverket la til grunn at den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ikke var av en slik karakter at den i seg selv dannet grunnlag for beskyttelse. Migrationsverket avviste klagerens anførsler om alvorlig diskriminering og overgrep på grunn av blandet etnisitet under henvisning til at etnisk identitet i Afghanistan følger fars etnisitet. Klagerens anke til Utlänningsnämnden ble ikke tatt til følge.

I februar 2004 giftet klageren seg med en pakistansk kvinne som hadde oppholdstillatelse i Sverige. Paret fikk en datter i desember 2004. Klageren fikk en midlertidig oppholdstillatelse til familiegjenforening med ett års varighet. I mars 2006 ble klageren innvilget permanent oppholdstillatelse i familiegjenforeningsøyemed. Paret fikk en sønn i april 2006.

I august 2007 ble klageren anmeldt av ektefellen for voldtekt og vold i familierelasjoner. Hun prøvde å flytte fra sin voldelige ektefelle, men ble truet med kniv. I mai 2008 ble klageren dømt av Tingsrätten i Norrköping til fengsel i to år for «grov kvinnofridskränkning». Han ble utvist med fem års innreiseforbud. Tingsrättens dom ble opprettholdt av Göta hovrätten (ankedomstol). Paret skilte seg kort tid etter. Klagerens ektefelle ble den 18. november 2008 gitt eneansvaret for barna av «District Court» i Sverige. I mellomtiden ble klageren diagnostisert med post traumatisk stresslidelse. I 2010 ble han ilagt kontaktforbud mot barna og tidligere ektefelle. Klagerens anke på utvisningsvedtaket ble avvist av både Ankedomstolen og Høyesterett. Klagerens begjæringer om omgjøring av utvisningsvedtaket ble avvist.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Utvisning til Afghanistan ville krenke EMK artikkel 2 (retten til liv), EMK artikkel 3 (forbud mot tortur) og EMK artikkel 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv). Han anførte hovedsakelig at han risikerte forfølgelse på grunn av blandet etnisitet, og for å ha giftet seg med en sunni muslimsk kvinne, samt for å ha voldtatt henne. Han risikerte forfølgelse på grunn av at han bodde sammen med en kristen kvinne som han var kjæreste med.

3.3 Statens argumenter

Svenske myndigheter mente at klageren ikke hadde sannsynliggjort anførslene. Han var en ung mann som kunne ta arbeid. Han hadde ingen spesielle helseproblemer, og det var rimelig å forvente at han re-etablerte (»re-settle») seg i Kabul eller Mazar e Sharif.

3.4 Vurderinger av EMK artikkel 3

Stater har en ubestridelig rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, til å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i, og utvisning fra, statens territorium. Å utvise en person fra et land, kan imidlertid medføre brudd på EMK artikkel 3, se punkt 78. Utvisning kan føre til ansvar for den aktuelle stat dersom det foreligger vektige grunner til å anta at en utlending som utvises vil bli utsatt for en reell risiko for behandling i strid med artikkel 3. I slike tilfeller er staten forpliktet til ikke å utvise vedkommende til dette landet, se punkt 79.

Hvorvidt utsendelseslandet kan sies å ha et ansvar etter EMK artikkel 3, må vurderes i lys av forholdene i mottakerstaten. I lys av at EMK artikkel 3 setter et absolutt forbud mot tortur eller umenneskelig behandling eller straff, stadfester domstolen at bestemmelsen i EMK artikkel 3 også gjelder i situasjoner hvor risikoen for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra private personer eller grupper som tilhører andre enn myndighetene. I saker der risikoen for overgrep kommer fra private personer må det bevises at risikoen for overgrep er reell og at myndighetene i mottakerstaten er ute av stand til å gi vedkommende adekvat beskyttelse mot overgriperne, se punkt 80.

I prinsippet er det klageren selv som har et ansvar for å opplyse saken og fremlegge informasjon som kan bevise at han/hun vil bli utsatt for en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3. På grunn av den spesielle situasjonen som asylsøkere ofte befinner seg i, er det nødvendig å la tvilen komme asylsøkeren til gode i vurderingen av troverdigheten av hans eller hennes asylforklaring og vedlagte dokumenter. I saker der asylsøkerens opplysninger gir sterk grunn til å tvile på asylsøkerens troverdighet, er det asylsøkerens plikt til å gi en tilfredsstillende forklaring vedrørende motstriden, se punkt 81.

Utlendinger som skal utvises kan ikke forvente å forbli i utvisningsstaten for å kunne få tilgang til medisinske, sosiale eller andre ytelser som tilbys av utvisningsstaten. Det at en persons liv vil kunne forkortes ved en eventuell utsendelse er ikke alene et forhold som vil medføre en overtredelse av EMK artikkel 3. Et dårligere behandlingstilbud enn tilbudet i utvisningslandet kan kun under helt eksepsjonelle omstendigheter, særlig der det foreligger tvingende humanitære hensyn, resultere i en krenkelse av EMK artikkel 3.

Det forelå ingen informasjon i saken som skulle tilsi at situasjonen i Afghanistan var så alvorlig at utvisning av klageren i seg selv ville krenke EMK artikkel 3: «there are no indications that the situation in Afghanistan is so serious that the return of the applicant thereto would constitute, in itself, a violation of Article 3 of the Convention,» se punkt 84.

Domstolen vurderte deretter klagerens individuelle omstendigheter. Migrationsverket og Utlänningsnämnden «conducted a thorough examination» av klagerens asylsak. Klageren ble hørt/intervjuet tre ganger, og han ble assistert av advokat. Det forelå ikke grunn til å konkludere med at svenske myndigheters avgjørelser i asylsaken var inadekvate eller at utfallet av forhandlingene i ovennevnte asylinstanser var vilkårlig, se punkt 86. Det forelå ingen indikasjoner i saken som skulle tilsi at asylvurderingene foretatt av svenske myndigheter var «insufficiently supported by relevant materials» eller at myndighetenes konklusjon om at klageren ikke risikerte å bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet var feil.

Klageren anførte i forbindelse med utvisningssaken at han hadde barn i Sverige og at han led av posttraumatisk stress syndrom. Farens forretningspartner hadde blitt drept, og han risikerte å få problemer ved retur på grunn av at han hadde giftet seg med en sunni muslimsk kvinne. Domstolen konkluderte med at det ikke forelå noen indikasjon i saken som skulle tilsi at asylvurderingene foretatt av svenske myndigheter var feil. Det ble vist til at det ikke forelå nye forhold i saken som kunne sannsynliggjøre at han ville risikere forfølgelse i Afghanistan. Se punkt 90.

3.4.1 Klagerens helsesituasjon

Domstolen vurderte hvorvidt klagerens helsesituasjon tilsa at utsendelse av klageren til Afghanistan ville krenke EMK artikkel 3, se punkt 91. Domstolen bemerket at klageren opplyste om sine helseproblemer først etter at saken ble ferdig behandlet av «Migration Board» og «Aliens Appeals Board». Det ble videre vist til at helseattesten var datert 17. april 2009, og at det ikke forelå nyere informasjon i saken som indikerte at klagerens helsesituasjon hadde forverret eller forbedret seg. Domstolen uttalte i punkt 92:

«There are no elements either indicating that the State and the physicians in psychiatry previously involved will not react to a concrete threat as far as possible or that the State will enforce the deportation order if it is medically impossible for the applicant to travel to his home country.»

Domstolen uttalte at klageren ville få tilgang til medisinsk behandling i hjemlandet. Det at klagerens livsforhold i Afghanistan ville være «less favourable» enn livsforholdene i Sverige kunne ikke tillegges vekt, jf. Bensaid [no. 44599/98], Salkic [no. 7702/04] og Al-Zawatia-sakene [no. 50068/08], se pukt 93. Tatt i betraktning at terskelen for å krenke EMK artikkel 3 var høy, konkluderte domstolen med at klagerens omstendigheter ikke var eksepsjonelle, jf. etablert praksis, særlig D v. UK [no. 30240/96] og N. v. UK [no. 26565/05], se punkt 94.

3.4.2 Internfluktvurderinger

Domstolen merket seg at staten ikke vurderte å sende klageren til hjemstedet i Ghazni-provinsen, men henviste ham til internflukt i Kabul eller Mazar-e Sharif, se punkt 95. Klageren anførte i den forbindelse at han ikke hadde familie eller nettverk som kunne beskytte ham ved retur. Domstolen uttalte at UNHCR generelt anser internflukt eller relokalisering som et rimelig alternativ, og at enslige menn og kjernefamilieenheter i visse omstendigheter kan forsørge seg selv uten å ha behov for hjelp fra familien og lokalsamfunnet, jf. « UNHCR Afghanistan retningslinjer» av 2010:

«[ ... ] generally considers Internal Flight Alternative or Internal Relocation Alternative reasonable where protection is available from the individual's own extended family, community or tribe in the area of intended relocation. Single males and nuclear family units may, in certain circumstances, subsist without family and community support in urban and semi-urban areas with established infrastructure and under effective Government control. A case by-case analysis would, nevertheless, be necessary given the breakdown in the traditional social fabric of the country caused by decades of war, massive refugee flows, and growing internal migration to urban areas.»

Domstolen understreket at sosioøkonomiske og humanitære hensyn i tvangsretur-saker der asylsøkere henvises til internflukt ikke var av avgjørende betydning for spørsmålet om hvorvidt vedkommende ville løpe en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3 i internfluktområdet, se punkt 97. Domstolen minnet om at EMK artikkel 3 ikke forhindret kontraherende stater fra å henvise asylsøkere med avslag på søknaden om asyl til internflukt i hjemlandet, jf. Chahal [no. 22414/93] og Hilal-sakene [no. 45276/99]. Visse vilkår måtte oppfylles for at staten skal kunne henvise asylsøkere til internflukt i.e. personen som utsendes må kunne reise til området, må kunne få tilgang/tillatelse til å komme til området og må kunne etablere seg i området («must be able to travel to the area concerned»/«gain admittance»/«settle there»).

Domstolen konkluderte med 5 til 2 stemmer at internflukt var et tilgjengelig alternativ for klageren, og at effektuering av utsendelsen ikke ville krenke EMK artikkel 3, se punkt 98 og punkt 99:

«In the present case, having regard inter alia to the Government's submission (see § 95) and the UNHCR Guidelines (see §§ 65 and 96), it appears that an internal relocation alternative is available to the applicant in Afghanistan. Moreover, the Court is not convinced by the applicant's submission that no matter where in Afghanistan he were to re-settle he would be exposed to a real risk of being subjected to treatment proscribed by Article 3 of the Convention.»

3.5 EMK artikkel 8 vurderinger

Klageren hadde ikke tidligere eksplisitt anført for domstolen at hans utvisning ville krenke EMK artikkel 8. Klagerens hadde imidlertid anført at han ville fortsette sitt liv i Sverige samt ønsket å ha kontakt med sine barn. Han hadde ikke fått tilgang til barna siden 2007, og hadde kun fått lov å sende dem to brev per år. Klagen skulle derfor vurderes under EMK artikkel 8.

Domstolen konstaterte først at inngrepet i klagerens familieliv hadde grunnlag i nasjonal lov, og var «i samsvar med loven», og at inngrepet forfulgte et legitimt mål da det ble brukt av staten for forebygge uorden og kriminalitet. Domstolen drøftet hvorvidt inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn ved å anvende veiledningsprinsippene etablert i Uner-saken [no. 46410/99]. Domstolen bemerket at klageren ble dømt til fengsel i to år for:

«rape and aggravated violation of his then wife's integrity, committed several times a week over a period of two years, between 2005 and 3 August 2007, which included hitting, pushing, hair pulling and threatening to harm or kill the wife and the children, or to take the children away from the wife by taking them to Afghanistan.»

Det straffbare forholdet ble karakterisert som alvorlig, og var av en slik karakter at klageren selv betydelig hadde skadet familiens liv, jf. Cömert v. Danmark, se punkt 103. Forholdets natur og alvor måtte derfor veie tungt i avveiningen. Klageren var 23 år gammel på ankomsttidspunktet. Han giftet seg kort tid etter ankomst, og fikk derfor oppholdstillatelse i Sverige. Vedrørende klagerens private liv uttalte domstolen at han hadde tilbrakt det meste av sitt liv i Afghanistan. I tillegg hadde staten vist til at klageren

«lacked any substantial connection to Sweden other than his family, who had to live at a secret address to avoid being persecuted by him», se punkt 104.

Klageren hadde ikke begått nye straffbare forhold etter hans løslatelse den 11. august 2009. Han ble imidlertid frihetsberøvet samme dag, og løslatt i januar 2010. I 2010 ble han ilagt kontaktforbud mot barna og tidligere ektefelle til 13. juni 2011. Det forelå ikke indikasjoner på at han hadde overtrådt kontaktforbudet, se punkt 105. Klagerens ektefelle søkte om skilsmisse i 2007, og paret ble skilt i 2009. Det forelå ikke familieliv mellom klager og tidligere ektefelle, til forskjell fra Boultif [no. 54273/00] og Amrollahi-sakene [no. 56811/00] der utvisningen ville forhindre ektefellene fra å leve sammen, se punkt 106. Klagerens familieliv i konvensjonens forstand «relates solely» til klagerens to barn.

Domstolen minnet om at stater har negative forpliktelser etter EMK artikkel 8. I tillegg har stater positive forpliktelser til å sikre at familielivet mellom foreldre og barn kan fortsette etter skilsmisse, jf. Ciliz [no. 29192/95] og Keegan-sakene [no. 16969/90]. Nasjonale domstoler har vurdert barnas behov for å ha kontakt med faren, men konkludert med at dette ikke kunne tillegges avgjørende vekt siden klageren skulle utvises. Uansett var innreiseforbudet tidsbegrenset til fem år, se punkt 107. Klageren kunne søke om innreisetillatelse etter fem år. I prinsippet forelå det ikke hindringer for klageren å etablere et sterkt forhold til barna i fremtiden.

I lys av forholdets alvor og det faktum at barna var født i en familie der faren utførte meget alvorlig familievold mot moren, fant domstolen at det forelå en rettferdig balanse mellom klagerens interesser og det formålet staten søkte å oppnå. Domstolen konkluderte med 5 mot 2 stemmer at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 8. Klagen under EMK artikkel 8 ble avvist som åpenbart grunnløs (»manifestly ill-founded») i henhold til EMK artikkel 35 og EMK artikkel 35 (4), se punkt 108 og 109.

Klageren anførte videre at svenske domstolens avgjørelse om å nekte ham samvær med barna krenket EMK artikkel 8. Domstolen fant ikke krenkelse av EMK artikkel 8 på dette punktet.