📥
Original tekst

TOUMI v. ITALY (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2011-04-05
PublisertEMDN-2009-25716.
Saksgang25716/09
Viktighetsnivå2
KlagerAli Ben Sassi Toumi
InnklagetItalia
KonklusjonViolation of Art. 3
Violation of Art. 34
Non-pecuniary damage - award.
/
Krenkelse av artikkel 3
Krenkelse av artikkel 34
Ikke-økonomisk skade - tilkjent.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 34
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) expulsion
(art. 34) individual applications
(art. 34) hinder the exercise of the right of petition
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 41) just satisfaction-{general}
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) utvisning
(art. 34) individklager
(art. 34) hindre retten til å klage
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
Chahal c. the United Kingdom (Reports of Judgments and Decisions 1996-V, 15 November 1996) no. 22414/93
Ben KheMays v. Italy, no 246/07, 2009-...
Saadi v. Italy ([GC], no 37201/06, §§ 58-60, 28 February 2008
Soldatenko v. Ukraine, no 2440/07, §§ 73-74, 23 October 2008
Mamatkulov and Askarov v. Turkey [GC], nos. 46827/99 and 46951/99, ECHR 2005-I
Trabelsi v. Italy, no 50163/08, § 49, 13 April 2010
Shtukaturov v. Russia, no 44009/05, § 147, 27 March 2008
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A34, EMKN A35, EMKN A41

Toumi v. Italy (art. 3, 8 og 34)

1. Saken gjelder

-Italienske myndigheters utvisning av en tunisisk statsborger straffedømt for terrorhandlinger i Italia. Italienske myndigheter uttransporterte klageren til Tunisia. Dette til tross for at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i henhold til regel 39 hadde anmodet italienske myndigheter om ikke å effektuere utvisningsvedtaket, før domstolen behandlet saken.
-Konklusjon: krenkelse av EMK artikkel 3 og EMK artikkel 34 (retten til individuell klage)
-Dommen er særlig relevant for utvisningssaker og saker der vern mot retur er eneste oppholdsgrunnlag.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. (Kun tilgjengelig på fransk.) [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Det forelå vektige grunner/»des faits sérieux et avérés» i foreliggende sak til å anta at klageren ved retur til Tunisia risikerte å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3.
-Seriøse og pålitelige internasjonale kilder/» des sources internationales sérieuses et fiables» indikerte at tunisiske myndigheter ikke etterforsket saker der personer anførte å ha blitt utsatt for tortur, og at tunisiske myndigheter ikke samarbeidet med frivillige menneskerettighetsorganisasjoner. Tunisiske myndigheters forsikringer kunne derfor ikke anses som en tilstrekkelig garanti for at klageren ville bli beskyttet mot behandling i strid med EMK artikkel 3.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum i saken

Klageren er tunisisk statsborger. Han er gift og har tre mindreårige barn med en italiensk statsborger. I 2003 ble klageren dømt til fengsel i seks år for internasjonal terrorisme av Milans «cour d'assises d'appel». Avgjørelsen ble senere opprettholdt av «Court of Cassation». Samme dag som klageren ble innvilget tidligere løslatelse, fattet italienske myndigheter et utvisningsvedtak. Samtidig ga EMD klageren en midlertidig forføyning etter «rule 39». Noen dager senere fremmet klageren en asylsøknad som ble avslått av italienske utlendingsmyndigheter 7. juli 2009. Kort tid etter ble italienske myndigheter minnet om av EMD om ikke å effektuere utvisningen. Ca en uke senere ble klageren uttransportert til Tunisia. I mellomtiden hadde italienske myndigheter mottatt diplomatiske forsikringer/»note verbale» fra tunisiske myndigheter om at klagerens rettigheter, herunder til en rettferdig rettergang, respekt for verdighet, og til å motta besøk og medisinsk behandling i fengselet, skulle ivaretas. Det fremgår av dokumentet om at klageren ikke var straffeforfulgt i Tunisia for terrorhandlinger.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte for EMD at han ble arrestert ved ankomst til Tunisia. Han anførte at han ble utsatt for tortur under frihetsberøvelsen som varte i ti dager. Han ble løslatt på betingelse av at han skulle holde seg taus. Etter løslatelse ble han truet av politiet. Han anførte at italienske myndigheters unnlatelse av å respektere EMDs krav om utsettelse av utvisningsvedtaket krenket EMK artikkel 3, 8 og 34.

3.3 Statens argumenter

På bakgrunn av informasjon mottatt fra tunisiske myndigheter argumenterte italienske myndigheter for at klageren kun ble anholdt i tre dager, og at han ikke hadde blitt utsatt for tortur. Situasjonen i Tunisia er hovedsakelig ikke annerledes enn situasjonen i enkelte medlemstater som har ratifisert EMK. Det ble vist til at Tunisia har ratifisert flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 3

Uvisning kan føre til ansvar for den aktuelle stat dersom det foreligger vektige grunner for å anta at en utlending som utvises vil bli utsatt for en reell risiko for behandling i strid med artikkel 3. I slike tilfeller er staten forpliktet til ikke å utvise vedkommende til dette landet.

Under henvisning til konklusjonene i Saadi-saken [no. 37201/06], som underbygges blant annet av «Amnesty International» rapporten av 2008 og uttalelsen fra FNs rapporteur for menneskerettigheter, konkluderte domstolen med at det forelå vektige grunner/»des faits sérieux et avérés» til å anta at klageren ved retur til Tunisia risikerte å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3, se punkt 49–50 i dommen:

«49.La Cour ne voit en l'espèce aucune raison de revenir sur ces conclusions, qui se trouvent d'ailleurs confirmées par le rapport 2008 d'Amnesty International relatif à la Tunisie et par la déclaration du Rapporteur spécial des Nations Unies du 26 janvier 2010 (voir les paragraphes 28 et 29 ci-dessus), quant à l'existence d'un risque pour le requérant d'être soumis à des traitements contraires à la Convention en cas d'expulsion. A cet égard, la Cour rappelle que le requérant a été poursuivi et condamné en Italie pour participation au terrorisme international.
50.Dans ces conditions, la Cour estime qu'en l'espèce, des faits sérieux et avérés justifient de conclure à un risque réel de voir le requérant subir des traitements contraires à l'article 3 de la Convention en Tunisie (voir, mutatis mutandis, Saadi, précité, § 146).»
Diplomatiske forsikringer/«assurances diplomatiques»

Domstolen vurderte hvorvidt forsikringene fra tunisiske myndigheter ga en tilstrekkelig garanti for at klageren ville bli beskyttet mot risikoen for behandling i strid med konvensjonen. Domstolen vurderte videre om informasjonen vedrørende klagerens situasjon etter effektueringen av utvisningen underbygget italienske myndigheters argumentasjon for domstolen.

Vekten slike diplomatiske forsikringer ville få, ville avhenge av forholdene i mottakerstaten på tidspunktet for den materielle vurderingen av tunisiske myndigheter, jf. Saadi-dommen [no. 37201/06].

Tunisiske myndigheter/«le ministère des Affaires étrangères tunisien» hadde garantert å sikre klagerens rettigheter. Seriøse og pålitelige internasjonale kilder/« des sources internationales sérieuses et fiables» indikerte at tunisiske myndigheter ikke etterforsket saker der personer anførte å ha blitt utsatt for tortur, og at tunisiske myndigheter ikke ønsket å samarbeide med frivillige menneskerettighetsorganisasjoner. Det at klagerens advokat ikke fikk tilgang til sin klient bekreftet at tunisiske innsatte ikke ville få tilgang til en uavhengig advokat fra utlandet. På denne bakgrunn konkluderte domstolen med at tunisiske myndigheters forsikringer ikke kunne anses som en tilstrekkelig garanti for at klageren ville bli beskyttet mot risikoen for behandling i strid med konvensjonen, se punkt 53–55.

Partene var uenige vedrørende hendelsene som hadde inntruffet etter effektuering av klagerens utvisning. I lys av alt bevismateriell foran seg konstaterte domstolen at informasjonen fremlagt av italienske myndigheter ikke var egnet til å forsikre domstolen at italienske myndigheter hadde foretatt en grundig risikovurdering av klagerens frykt på tidspunktet for utvisningen. Utvisningen av klageren krenket derfor EMK artikkel 3, se punkt 57 og 58 i dommen.

Vurdering av EMK artikkel 34

Ved å unnlate å innrette seg etter domstolens beslutning med grunnlag i regel 39 i domstolsreglementet, mente EMD at myndighetene ikke hadde respektert sine forpliktelser etter EMK artikkel 34 om individklageretten. Domstolen konkluderte med at det forelå krenkelse av artikkel 34.

Vurdering av EMK artikkel 8

Domstolen fant ikke grunn til å undersøke klagerens anførsel om krenkelse av EMK artikkel 8 da den hadde konkludert med krenkelse av artikkel 3. (Under dissens 4-3.)