📥
Original tekst

Case of GARIB v. THE NETHERLANDS (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (3. avdeling) - Dom
Dato2016-02-23
PublisertEMDN-2009-43494.
Saksgang43494/09
Viktighetsnivå1
KlagerRohiniedevie Garib
InnklagetNederland
Konklusjon
Ingen krenkelse av fjerde protokoll artikkel 2 - Bevegelsesfrihet-{generell} (Fjerde protokoll artikkel 2 (1) - Friheten til å velge bosted).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 35
EMK art 41
EMK prot 1 art 1
EMK prot 4 art 2
EMK prot 4 art 2-1
EMK prot 4 art 2-3 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
(p1-1) protection of property
(p4-2) freedom of movement-{general}
(p4-2-1) freedom to choose residence
(p4-2-3) necessary in a democratic society
proportionality
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(p1-1) vern om eiendom
(p4-2) bevegelsesfrihet-{generell}
(p4-2-1) friheten til å velge bosted
(p4-2-3) nødvendig i et demokratisk samfunn
forholdsmessighet
Rettspraksis
Animal Defenders International v. the United Kingdom [GC], no. 48876/08, ECHR 2013 (extracts)
Ayangil and Others v. Turkey, no. 33294/03, § 50, 6 December 2011
Blečić v. Croatia [GC], no. 59532/00, § 67, ECHR 2006 III
Buckley v. the United Kingdom, 25 September 1996 no. 20348/92, § 76, Reports of Judgments and Decisions 1996 IV
Burden v. the United Kingdom [GC], no. 13378/05, § 33, ECHR 2008
Centre for Legal Resources on behalf of Valentin Câmpeanu v. Romania [GC], no. 47848/08, § 101, ECHR 2014
Codona v. United Kingdom (dec.), no. 485/05, 7 February 2006
Connors v. the United Kingdom, no. 66746/01, §§ 82-83, 27 May 2004
Guincho v. Portugal, 10 July 1984 no. 8990/80, § 39, Series A no. 81
Hutten-Czapska v. Poland [GC], no. 35014/97, § 166, ECHR 2006 VIII
James and Others v. the United Kingdom, 21 February 1986 no. 8793/79, § 51, Series A no. 98
Loizidou v. Turkey (preliminary objections), 23 March 1995 no. 15318/89, § 70, Series A no. 310
Maurice v. France [GC], no. 11810/03, § 117, ECHR 2005-IX
McCann v. the United Kingdom, no. 19009/04, § 49, ECHR 2008
Mellacher and Others v. Austria, 19 December 1989 no. 10522/83, § 53, Series A no. 169
Noack and Others v. Germany (dec.) no. 46346/99, ECHR 2000-VI
O'Keeffe v. Ireland [GC], no. 35810/09, § 115, ECHR 2014 (extracts)
Parrillo v. Italy [GC], no. 46470/11, § 170, 27 August 2015
Pisano v. Italy (striking out) [GC], no. 36732/97, § 48, 24 October 2002
S.A.S. v. France [GC], no. 43835/11, § 129, ECHR 2014 (extracts)
S.H. and Others v. Austria [GC], no. 57813/00, ECHR 2011
Salah v. the Netherlands, no. 8196/02, § 69, ECHR 2006 IX (extracts)
Shefer v. Russia (dec.), no. 45175/04, 13 March 2012
Van Anraat v. the Netherlands (dec.), no. 65389/09, § 75, 6 July 2010
Ward v. the United Kingdom, (dec.) no. 31888/03, 9 November 2004
Winterstein and Others v. France, no. 27013/07, § 159, 17 October 2013
Ždanoka v. Latvia [GC], no. 58278/00, §§ 112-115, ECHR 2006-IV
Zehentner v. Austria, no. 20082/02, §§ 57-58, 16 July 2009
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A35, EMKN A41, EMKN P1 A1, EMKN P4 A2

Fakta:

Klageren var en nederlandsk statsborger. Huseieren som eide eiendommen hvor hun bodde, skulle overta eiendommen til eget bruk, og tilbød klageren å flytte til en annen eiendom i det samme området. Klageren aksepterte dette. Området klageren bodde i hadde blitt utpekt som et område hvor det ikke var tillatt å flytte inn uten en særskilt botillatelse. Klageren søkte om en botillatelse, men søknaden ble avvist, ettersom hun ikke oppfylte vilkårene for å få en slik tillatelse. Klageren klagett over denne avgjørelsen, men også dette ble avvist. Klageren anket deretter til den regionale domstolen, som avviste klagerens anke. Klageren anket videre til den nasjonale forvaltningsdomstolen, men også denne anken ble avvist.

Anførsler:

Klageren anførte at lovgivningen som hjemlet kravet om botillatelse krenket hennes rettigheter etter fjerde protokoll artikkel 2.

Staten imøtegikk klagerens anførsler, og anførte i tillegg at saken måtte avvises.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet og avviste innledningsvis statens krav om at saken måtte avvises på grunn av klagerens manglende status som offer, eller at klageren ikke hadde blitt utsatt for betydelig ulempe.

Domstolen behandlet deretter klagerens anførsel om krenkelse av fjerde protokoll artikkel 2. Domstolen slo fast at klageren hadde blitt utsatt for et inngrep i sin frihet til å velge bosted. Domstolen slo videre fast at inngrepet var i samsvar med lov. Spørsmålet var deretter om inngrepet var begrunnet med samfunnsmessige hensyn som var nødvendig i et demokratisk samfunn. Domstolen fant at inngrepet hadde sin bakgrunn i et saklig hensyn, nemlig å snu nedgangen i fattige indre byområder, og forbedre livskvaliteten generelt. Domstolen gikk deretter over til å vurdere om inngrepet var forholdsmessig. Domstolen måtte avveie et individs rett til å velge sitt bosted mot gjennomføringen av en offentlig politikk som med vilje tilsidesetter denne retten. Domstolen bemerket at de nasjonale myndighetene hadde sett seg nødt til å adressere de økende sosiale problemene i enkelte indre byområder, som stammet fra forringelse som følge av arbeidsløshet og at lønnsom økonomisk aktivitet ble flyttet vekk fra områdene. De søkte å snu disse tendensene gjennom å favorisere nye beboere som hadde en inntekt som stod i forbindelse med lønnsom økonomisk aktivitet i seg selv. Domstolen bemerket at restriksjonene var både geografisk og tidsmessig begrenset. Innskrenkningene hadde blitt kritisert gjennom lovgivningsprosessen, noe som hadde blitt fulgt opp blant annet med innføring av visse beskyttelsestiltak. Domstolen fant derfor at de nasjonale myndighetenes politikk ikke syntes å ha være åpenbart uten rimelig grunnlag. At det eksisterte alternative løsninger på problemet gjorde ikke at innskrenkningen var uforholdsmessig, men var et av flere momenter. Domstolen fant at inngrepet var rimelig og egnet til å ivareta det aktuelle samfunnsmessige hensynet, og at det derfor ikke var Domstolens oppgave å uttale seg om hvorvidt tiltaket var den beste måten å håndtere problemet på. Når det gjaldt klagerens situasjon bemerket Domstolen at avslaget var i samsvar med lovgivningen, og at klageren ikke var forhindret fra å bosette seg i andre deler av byen. Klageren hadde ikke oppgitt noen grunner for at hun ikke ville bo i andre bydeler, og hun hadde fortsatt å bo utenfor de regulerte bydelene også etter at hun oppfylte kravene til å få botillatelse. Domstolen slo fast at den ikke hadde noen grunn til å tvile på klagerens gode oppførsel, og bemerket at hun ikke utgjorde noen trussel mot ro og orden. Dette kunne likevel ikke i seg selv være tilstrekkelig til å oppveie den offentlige interessen som konsekvent anvendelse av lovlig offentlig politikk utgjør. Domstolen fant derfor at de nasjonale myndighetene ikke hadde vært forpliktet til å tilpasse seg klagerens preferanser. Domstolen konkluderte med fem stemmer mot to at det ikke forelå en krenkelse av fjerde protokoll artikkel 2.