📥
Original tekst

Case of NASR and GHALI v. ITALY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (4. avdeling) - Dom
Dato2016-02-23
PublisertEMDN-2009-44883.
Saksgang44883/09
Viktighetsnivå1
KlagerOsama Mustafa Hassan Nasr og Nabila Ghali
InnklagetItalia
Konklusjon
Preliminær innsigelse avvist (Artikkel 35-1 - Uttømming av nasjonale rettsmidler
Seks-måneders-periode)
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Nedverdigende behandling
Umenneskelig behandling) (Faktisk aspekt)
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Effektiv etterforskning) (Prosessuelt aspekt)
Krenkelse av artikkel 5 - Retten til frihet og sikkerhet (Artikkel 5-1 - Lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse)
Krenkelse av artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8-1 - Respekt for sitt familieliv
Respekt for sitt privatliv)
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Umenneskelig behandling) (Faktisk aspekt)
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - Effektiv etterforskning) (Prosessuelt aspekt)
Krenkelse av artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv (Artikkel 8-1 - Respekt for sitt familieliv
Respekt for sitt privatliv)
Krenkelse av artikkel 13+3 - Retten til et effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel) (Artikkel 3 - Forbud mot tortur)
Krenkelse av artikkel 13+5 - Retten til et effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel) (Artikkel 5 - retten til frihet og sikkerhet)
Krenkelse av artikkel 13+8 - Retten til et effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel) (Retten til respekt for sitt privat- og familieliv)
Krenkelse av artikkel 13+3 - Retten til et effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel) (Artikkel 3 - Forbud mot tortur)
Krenkelse av artikkel 13+8 - Retten til et effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel) (Retten til respekt for sitt privat- og familieliv)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 1
EMK art 3
EMK art 5
EMK art 5 -1
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 8 -2
EMK art 13
EMK art 13 + EMK art 3
EMK art 13 + EMK art 5
EMK art 13 + EMK art 8
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 41 -
(art. 1) obligation to respect human rights
(art. 1) jurisdiction of states
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) degrading treatment
(art. 3) effective investigation
(art. 3) extradition
(art. 3) inhuman treatment
(art. 3) torture
(art. 5) right to liberty and security
(art. 5-1) lawful arrest or detention
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for family life
(art. 8-1) respect for private life
(art. 8-2) prescribed by law
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 13) arguable claim
(art. 13) effective remedy
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 35-1) six month period
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
/
(art. 1) forpliktelse til å respektere menneskerettighetene
(art. 1) myndighetsområde
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) nedverdigende behandling
(art. 3) effektiv etterforskning
(art. 3) utlevering
(art. 3) umenneskelig behandling
(art. 3) tortur
(art. 5) retten til frihet og sikkerhet
(art. 5-1) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt privatliv
(art. 8-2) foreskrevet ved lov
(art. 13) retten til et effektivt rettsmiddel
(art. 13) prosedabelt krav
(art. 13) effektivt rettsmiddel
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 35-1) seks-måneders-periode
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
Rettspraksis
Abdülsamet Yaman v. Turkey, no 32446/96, §§ 57-59, 2 November 2004
Akdivar and Others v. Turkey, 16 September 1996 no. 21893/93, § 68, Reports of Judgments and Decisions 1996 IV
Aksoy v. Turkey, 18 December 1996 no. 21987/93, § 64, Reports 1996 VI
Bati and Others v. Turkey, nos. 33097/96 and 57834/00, §§ 142-147, ECHR 2004 IV (extracts)
Baumann v. France, no 33592/96, § 47, ECHR 2001 V
Çakici v. Turkey [GC], no 23657/94, § 85, ECHR 1999 IV
Cestaro v. Italy, no 6884/11, 7 April 2015
Chahal v. the United Kingdom, 15 November 1996 no. 22414/93, § 118, Reports 1996 V
Dembele v. Switzerland, no 74010/11, § 33, 24 September 2013
Demopoulos and Others v. Turkey (dec.) [GC], nos. 46113/99, 3843/02, 13751/02, 13466/03, 10200/04, 14163/04, 19993/04 and 21819/04, § 70, ECHR 2010
Egmez v. Cyprus, no 30873/96, § 78, ECHR 2000 XII
El-Masri v. the former Yugoslav Republic of Macedonia [GC], no 39630/09, §§ 137-148, ECHR 2012
Erdal Aslan v. Turkey, nos. 25060/02 and 1705/03, §§ 76-77, 2 December 2008
Hüseyin Şimșek v. Turkey, no 68881/01, §§ 68-70, 20 May 2008
Ilașcu and Others v. Moldova and Russia [GC], no 48787/99, § 318, ECHR 2004 VII
Ilhan v. Turkey [GC], no 22277/93, § 85, ECHR 2000 VII
Imakayeva v. Russia, no 7615/02, § 164, ECHR 2006 XIII (extracts)
Ireland v. the United Kingdom, 18 January 1978 no. 5310/71, § 162, Series A no 25
Jabari v. Turkey, no 40035/98, § 50, ECHR 2000-VIII
Jalloh v. Germany [GC], no 54810/00, § 67, ECHR 2006 IX
Karoussiotis v. Portugal, no 23205/08, §§ 57 and 87-92, ECHR 2011
Kopylov v. Russia, no 3933/04, § 119, 29 July 2010
Krastanov v. Bulgaria, no 50222/99, § 53, 30 September 2004
Kurt v. Turkey, 25 May 1998 no. 24276/94, § 140, Reports 1998-III
Labita v. Italy [GC], no 26772/95, § 119, ECHR 2000 IV
Łatak v. Poland (dec.), no 52070/08, 12 October 2010
Mahmut Kaya v. Turkey, no 22535/93, § 115, ECHR 2000 III
Mamatkoulov and Askarov v. Turkey [GC], nos. 46827/99 and 46951/99, § 67, ECHR 2005-I
Rafaa v. France, no 25393/10, § 33, 30 May 2013
Saadi v. Italy [GC], no 37201/06, §§ 125-126, ECHR 2008
Saba v. Italy, no 36629/10, §§ 79-80, 1 July 2014
Salman v. Turkey [GC], no 21986/93, § 100, ECHR 2000 VII
Samoylov v. Russia, no 64398/01, § 39, 2 October 2008
Sapožkovs v. Latvia, no 8550/03, §§ 54-55, 11 February 2014
Selmouni v. France [GC], no 25803/94, § 95, ECHR 1999-V
Soering v. the United Kingdom, 7 July 1989 no. 14038/88, § 91, Series A no 161
Vučković and Others v. Serbia (exceptions préliminaires) [GC], nos. 17153/11 and 29 others, §§ 69-77, 25 March 2014
Z and Others v. the United Kingdom [GC], no 29392/95, § 73, ECHR 2001 V
Zeynep Özcan v. Turkey, no 45906/99, § 43, 20 February 2007
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A1, EMKN A3, EMKN A5, EMKN A8, EMKN A13, EMKN A3, EMKN A13, EMKN A5, EMKN A13, EMKN A8, EMKN A35, EMKN A41

Fakta:

Klagerne er to egyptiske statsborgere. Førsteklageren er medlem av en islamistisk bevegelse som betegnes som en terroristgruppe av egyptiske myndigheter. Han er imam og har bodd i Italia siden 1998. Førsteklageren fikk politisk asyl og giftet seg med andreklageren i 2001. Førsteklageren var da under etterforskning blant annet for mistanke om terrorplanlegging og hans forbindelser til fundamentalistiske nettverk. I februar 2003 ble førsteklageren kidnappet og bortført på åpen gate. Han ble ført til en flybase i Tyskland og deretter videre til Kairo. Der ble han avhørt av egyptisk etterretningstjeneste. Klageren ble holdt fengslet under kummerlige forhold. Han ble avhørt med jevne mellomrom, og da ble han torturert og utsatt for mishandling. Klageren ble løslatt i april 2004 og fikk beskjed om å holde tett om behandlingen i fengselet. Han tok imidlertid kontakt med italienske myndigheter og gjorde rede for bortføringen. Kort tid etter løslatelsen ble han igjen arrestert og løslatt i februar 2007. Han fikk ordre om ikke å forlate Egypt. Mens førsteklageren satt fengslet meldte andreklageren ham savnet og det ble iverksatt etterforskning. Etterforskningen avslørte at en rekke amerikanere hadde vært involvert i bortføringen av førsteklageren, blant annet ansatte i diplomatiet. Også den lokale CIA-sjefen var involvert i saken. Etterforskningslederen ønsket å få disse amerikanerne utlevert og stilt for retten. Justisministeren informerte om at han ikke ville kreve utlevering eller sende ut en internasjonal etterlysning. Etterforskningen undersøkte også italienske statsborgere som var involvert i saken. Det viste seg at to ansatte i den militære etterretningstjenesten var involvert og klar over at det forelå planer om å bortføre førsteklageren. I juli 2006 uttalte statsministeren at dokumentene som påtalemyndigheten hadde anmodet om, var unndratt offentligheten, og vilkårene for å oppheve hemmeligholdet var ikke oppfylt. En dom fra forfatningsdomstolen avsagt i mars 2009 la til grunn at de interesser som er beskyttet ved statshemmeligheter har forrang foran andre interesser som er vernet av Grunnloven. Domstolen uttalte at utøvende myndigheter hadde diskresjonær kompetanse til å vurdere behovet for hemmelighold i konkrete saker, og forfatningsdomstolen kunne ikke overprøve denne kompetansen. Dette førte til at deler av bevisene ikke kunne anvendes. I november 2004 avsa distriktsdomstolen dom som la til grunn at bortføringen av førsteklageren var planlagt og utført av CIA-agenter etter en politisk beslutning. Grunnet hemmeligholdet var det ikke mulig å fastslå om italienske myndigheter kjente til operasjonen og om de hadde samtykket til bortføringen. En rekke høytstående agenter ble dømt in absentia for bortføringen av førsteklageren.

Klagen ble brakt inn for Domstolen 6. august 2009.

Anførsler:

Førsteklageren anførte krenkelse av artikkel 3 under henvisning til den mishandlingen han ble utsatt for etter bortføringen og at nasjonale myndigheter ikke forhindret bortføringen. Andreklageren anførte også krenkelse av artikkel 3.

Førsteklageren anførte krenkelse av artikkel 5 og artikkel 13.

Grunnet bortføringen hadde klagerne blitt atskilt i flere år, og de anførte at dette medførte krenkelse av deres rett til respekt for sitt privat- og familieliv etter artikkel 8.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først den prosessuelle siden av artikkel 3 og uttalte at det ikke var grunnlag for å avvise klagen. Under henvisning til rettspraksis bemerket Domstolen at artikkel 3 omfatter en av de mest grunnleggende verdiene i demokratiske samfunn, og at det ikke finnes unntak eller mulighet til fravikelser fra bestemmelsen. Domstolen minnet også om at mishandlingen må oppfylle et visst minstenivå av alvorlighet for å falle inn under artikkel 3. Domstolen bemerket videre at artikkel 3 sett i sammenheng med artikkel 1 pålegger staten en plikt til å sikre konvensjonens rettigheter og friheter for alle individer innenfor statens jurisdiksjon, noe som medfører plikt til å forhindre at individer utsettes for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Domstolen anvendte disse generelle prinsippene på saken og uttalte at nasjonale domstoler hadde gjennomført en detaljert etterforskning, men bevisene ble ikke tatt i betraktning grunnet forfatningsdomstolens avgjørelse. Domstolen uttalte videre at å opprettholde hemmelighold om informasjon som allerede var offentlig kjent medførte at de tiltalte unngikk domfellelse. Dette, samt den manglende utleveringen av de tiltalte amerikanske statsborgerne, medførte at etterforskningen og rettssaken ikke ledet til domfellelse av de ansvarlige. Domstolen konkluderte med at det prosessuelle aspektet av artikkel 3 var krenket.

Domstolen behandlet videre den materielle siden av artikkel 3, og uttalte først at bortføringen var en følelsesmessig og psykologisk belastning for førsteklageren, og han befant seg i en svært sårbar situasjon. Domstolen påpekte at nasjonale myndigheter var klar over den planlagte bortføringen og bisto i gjennomføringen, noe som medførte at myndighetene visste eller burde ha visst at det var en risiko for mishandling. Sannsynligheten for krenkelse av artikkel 3 var dermed høy. Grunnet manglende etterlevelse av artikkel 1 sammenholdt med artikkel 3 måtte nasjonale myndigheter sies å være direkte ansvarlig for krenkelsen av førsteklagerens rettigheter etter konvensjonen. Myndighetenes ansvar var også større siden førsteklageren hadde status som flyktning. Domstolen fant etter dette at nasjonale myndigheter utsatte førsteklageren for en reell risiko for mishandling ved ikke å forhindre bortføringen av ham, og konkluderte med at artikkel 3 var krenket. Domstolen behandlet også andreklagerens anførsel om krenkelse av artikkel 3. Domstolen viste til rettspraksis og uttalte at forsvinningen av en nærstående som skyldes handlinger gjennomført av nasjonale myndigheter, kan medføre krenkelse av artikkel 3. Andreklageren led et betydelig ikke-økonomisk tap som resultat av forsvinningen, særlig med tanke på at familielivet plutselig opphørte. Domstolen fremhevet også usikkerheten, tvilen og bekymringen andreklageren følte over en lengre periode, noe som medførte alvorlig psykisk lidelse. Andreklageren mottok ingen offisiell informasjon fra myndighetene. Domstolen konkluderte med at andreklagerens materielle og prosessuelle rettigheter etter artikkel 3 var krenket.

Domstolen gikk over til spørsmålet om krenkelse av artikkel 5, og konstaterte først at det ikke var grunnlag for å avvise klagen. Førsteklageren ble frarøvet sin frihet uten hensyn til de rettigheter som oppstilles i artikkel 5, noe som innebærer en alvorlig krenkelse av retten til frihet og sikkerhet. Domstolen fant videre at momentene som ble vurdert under spørsmålet om krenkelse av artikkel 3 også var relevant i dette tilfellet, og konkluderte med at artikkel 5 var krenket.

Videre behandlet domstolen anførselen om krenkelse av artikkel 8 og konstaterte at det ikke var grunnlag for å avvise klagen. Domstolen uttalte at begrepet privatliv ikke lar seg definere uttømmende, men begrepet kan omfatte individets moralske og fysisk integritet, og kan også omfatte situasjoner med frihetsberøvelse. Domstolen fremholdt videre at bestemmelsen beskytter retten til personlig utvikling og retten til å etablere og opprettholde en relasjon til andre mennesker. For medlemmer av samme familie er det å være sammen en sentral del av familielivet. På bakgrunn av konklusjonene nådd i forbindelse med artikkel 3 og 5 fant Domstolen at staten også hadde et ansvar etter artikkel 8. Domstolen konkluderte med at inngrepet i førsteklagerens rett til respekt for sitt privat- og familieliv ikke var i samsvar med lov, og dermed innebar en krenkelse av artikkel 8. Domstolen fant også at andreklagerens rettigheter var krenket på dette punktet.

Domstolen gikk over til å behandle anførselen om krenkelse av artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3, 5 og 8, og uttalte innledningsvis at denne delen av klager henger sammen med den prosessuelle vurderingen etter artikkel 3, og derfor må tillates fremmet. Domstolen uttalte at etterforskningen ikke ble effektiv grunnet avgjørelsen om å påberope hemmelighold. Domstolen fremholdt at klagerne burde hatt adgang til et effektivt rettsmiddel for å oppnå domfellelse av de ansvarlige og for å kunne tilkjennes erstatning. Bevisene kunne ikke anvendes, og en anmodning om utlevering var til ingen nytte. Domstolen konkluderte etter dette med at førsteklagerens rettigheter etter artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3, 5 og 8 var krenket. Når det gjaldt andreklageren konkluderte Domstolen med krenkelse av artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3 og 8.

Klagerne anførte også krenkelse av artikkel 6, men i lys av konklusjonen om brudd på det prosessuelle aspektet av artikkel 3 fant Domstolen ikke grunn til å behandle denne delen av klagen.