📥
Original tekst

J.H. v. THE UNITED KINGDOM (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (4. avdeling) - Dom
Dato2011-12-20
PublisertEMDN-2009-48839.
Saksgang48839/09
Viktighetsnivå2
KlagerJ.H.
InnklagetStorbritannia
KonklusjonNo violation of Art. 3 (in case of expulsion to Afghanistan).
/
Ikke krenkelse av artikkel 3 (vedrørende utvisning til Afghanistan).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) expulsion
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) utvisning
Rettspraksis
Chahal v. the United Kingdom, judgment of 15 November 1996 no. 22414/93, Reports 1996-V, § 96
Collins and Akasiebie v. Sweden (dec.), no. 23944/05, 8 March 2007
H.L.R. v. France, judgment of 29 April 1997 no. 24573/94 , Reports 1997-III, § 40
Hilal v. the United Kingdom, no. 45276/99, § 60, ECHR 2001-II
Mamatkulov and Askarov v. Turkey [GC], nos. 46827/99 and 46951/99, ECHR 2005-I
N. v. Finland, no. 38885/02, § 167, 26 July 2005
N. v. Sweden, no. 23505/09, § 53, 20 July 2010
NA. v. the United Kingdom, no. 25904/07, 17 July 2008
Saadi v. Italy [GC], no. 37201/06, 28 February 2008
Salah Sheekh v. the Netherlands, no. 1948/04, § 136, ECHR 2007-I (extracts)
Üner v. the Netherlands [GC], no. 46410/99, § 54, ECHR 2006-. .
Vilvarajah and Others v. the United Kingdom, 30 October 1991 no. 13163/87, § 112, Series A no. 215
Vilvarajah and Others v. the United Kingdom, 30 October 1991, in fine, Series A no. 215
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3

J.H. v. Sweden [Skal vel være the United Kingdom, Lovdatas anm.] (art. 2 og art. 3)

1. Saken gjelder

-Sveriges [Skal vel være Storbritannias, Lovdatas anm.] utsendelse av en afghansk mann med avslag på søknaden om asyl til Afghanistan. Han anførte risiko for forfølgelse på grunn av farens tilknytning til People's Democratic Party of Afghanistan (PDPA). Relevante bestemmelser: EMK artikkel 2 (retten til liv) og EMK artikkel 3 (forbud mot tortur).
-Konklusjon: ikke krenkelse av EMK artikkel 3. Avgjørelsen ble avsagt i kammer bestående av syv dommere.
-Dommen er særlig relevant for behandlingen av asylsaker der afghanske asylsøkere anfører forfølgelse på grunn av politisk oppfatning, særlig tilknytning til PDPA. Enstemmig kammeravgjørelse.
-EMD avgjørelsen i sin helhet. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Det forelå ingen informasjon i saken som skulle tilsi at voldsnivået i Afghanistan, særlig i Kabul, der klageren skulle returneres, var av tilstrekkelig intensitet til å utsette klageren for en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3.
-Opplysninger om nåværende forhold i Afghanistan var av avgjørende betydning. Det var nødvendig å ta hensyn til opplysninger som var fremkommet etter at britiske domstoler ferdigbehandlet klagerens asylsak.
-Domstolen uttalte at UNHCRs beslutning om å utelate PDPA-medlemmer fra listen over risikokategorier i Afghanistan, og det at UNHCR endret sin vurdering vedrørende situasjonen i Afghanistan i 2010, var av avgjørende betydning i saken. UNHCRs nye posisjon indikerte at PDPA-medlemmer ikke lenger kunne anses å risikere forfølgelse ved retur. Det at det ikke forelå informasjon fra andre kilder som kunne bekrefte at PDPA-medlemer fortsatt var i fare i Afghanistan underbygget UNHCRs vurderinger.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum i saken

Klageren er afghansk statsborger. Han kom til Storbritannia i juli 2009 og søkte asyl. Han opplyste ved ankomst at han var 17 år, og oppga å være født 30. juli 1991. Klageren anførte under asylintervjuet at han risikerte å bli forfulgt på grunn av at hans far, frem til 1992, har vært en høytstående medlem av PDPA. Faren hadde vært nær venn og personlig lege for fremtredende afghanske politikere, blant annet Dr. Najibullah (tidligere president i Afghanistan) og andre regjeringsmedlemmer. I 1992 flyttet klageren og resten av familien fra Kabul til Kost (øst Afghanistan). I 2003 flyttet familien tilbake til Kabul. Under oppholdet i Kabul ble en av klagerens brødre drept og onkelen arrestert. Klagerens familie ble oppsøkt av sikkerhetsstyrkene. Som følge av dette flyktet familien til utlandet.

Klagerens søknad om asyl ble avslått i august 2009 på bakgrunn av at opplysningene i asylsaken var vage og motstridende. Det ble vist til at klageren ikke husket viktige detaljer om farens aktiviteter, samt at han ikke klarte å fortelle detaljer om sitt eget liv. Etterfølgende klager og anker ble avvist av britiske domstoler.

Klagerens eldste bror oppholdt seg i Storbritannia. Broren kom til Storbritannia i 2003, og fikk flyktningsstatus i 2004 på bakgrunn av farens posisjon i People's Democratic Party of Afghanistan (PDPA). Anførslene i brødrenes asylsaker var like.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at han ville risikere behandling i strid med EMK artikkel 2 (retten til liv) og EMK artikkel 3 (forbud mot tortur) ved retur til Afghanistan på grunn av farens høytstående og synlige posisjon i PDPA. Risikovurderingen i saken måtte baseres på en evaluering av voldsnivået i Afghanistan og hans individuelle omstendigheter, jf. domstolens praksis i NA. [no. 25904/07] og Vilvarajah-sakene [no. 13163/87]. Klageren understreket at britiske myndigheter hadde lagt til grunn i brorens sak at faren hadde vært en profilert PDPA-medlem. Han opplyste videre at faren fortsatt var politisk aktiv i utlandet. Han risikerte derfor å bli identifisert av afghanske sikkerhetsstyrker ved retur til Afghanistan. Han kunne ikke få beskyttelse fra afghanske myndigheter da det var myndighetene som utgjorde en reell risiko for ham. Rettspraksis i Storbritannia i SO and SO-avgjørelsen (Country retningslinjer) avsagt i 2006 av Asylum and Immigration Tribunal (UKAIT), samt UNHCRs retningslinjer - Afghanistan underbygget hans anførsler om at han ville risikere behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur.

3.3 Statens argumenter for domstolen

Det forelå ingen bevis i saken som kunne demonstrere at klagerens far hadde fortsatt å være politisk aktiv etter 1992. Klageren har ikke fremlagt informasjon som kunne vise at han selv har vært politisk aktiv. Klageren risikerte ikke represalier ved retur til Afghanistan på grunn av farens politiske oppfatning. Det forelå ingen «formal evidence» vedrørende brorens død. Det forelå ikke vektige grunner til å tro at klageren ville løpe en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 2 og 3. Det ble fremhevet at situasjonen i Afghanistan «could not be described as one of the most extreme cases of general violence where there was a real risk of ill-treatment simply by virtue of an individual being exposed to such violence upon return», jf. rettsspraksis i GS-avgjørelsen (Country Retningslinjer) avsagt i 2009 av UKAIT.

3.4 Vurderinger av EMK artikkel 3

Domstolen bemerket innledningsvis at UKAITs konklusjoner i GS-avgjørelsen ikke var bestridt av klageren, og at han ikke hadde fremlagt noe bevis vedrørende den generelle sikkerhetssituasjonen eller voldsintensiteten i Afghanistan. Det forelå ingen informasjon i saken som skulle tilsi at voldsnivået i Afghanistan, særlig i Kabul, der klageren skulle returneres, var av tilstrekkelig intensitet til å utsette klageren for en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3, se punkt 55:

«In considering whether the applicant has established that he would be at real risk of ill-treatment in Afghanistan, the Court observes, as a preliminary matter, that the applicant has not claimed that the levels of violence in Afghanistan are such that any removal there would necessarily breach Article 3 of the Convention. In that regard, the Court notes that the applicant did not dispute the findings of the AIT's country guideline determination GS (set out at paragraph 26 above) that there was not in Afghanistan such a high level of indiscriminate violence that substantial grounds existed for believing that a civilian would, solely by being present there, face a real risk which threatened the civilian's life or person. The Court further observes that the applicant did not submit any evidence to the Court regarding the general security situation or levels of violence in Afghanistan. In the circumstances, the Court considers that there are no indications that the general situation of violence in Afghanistan, and in particular Kabul to where the applicant would be returned, is at present of sufficient intensity to create a real risk of ill-treatment simply by virtue of his being exposed to such violence on return.»

Domstolen vurderte deretter klagerens individuelle omstendigheter. I vurderingen viser domstolen til at klageren «has never claimed to have had any personal political involvement in Afghanistan, nor has he claimed that he has an individual profile there unconnected to his relationship with his father.» Klageren har ikke hatt noen rolle eller kunnskap om farens aktiviteter. Klageren har aldri hatt politiske aktiviteter til forskjell fra broren som ble innvilget asyl i Storbritannia i 2004.

Britiske myndigheter «conducted a thorough examination» av klagerens asylsak. Klageren ble hørt/intervjuet minst to ganger i forbindelse med asylintervjuet, og avhørt av en immigrasjonsdommer. Han ble assistert av advokat både i forbindelse med klage- og ankesaken. Britiske myndigheter «had the benefit of seeing, hearing and questioning both the applicant and his brother, SH, in person and of assessing directly the information and documents submitted by him, before deciding the case». På denne bakgrunn forelå det ikke grunn til å konstatere at britiske myndigheters avgjørelser i klagerens asylsak var inadekvate eller at myndighetenes vurdering ikke var tilstrekkelig underbygget med relevant informasjon, inkludert «country guideline determination» i SO-avgjørelsen, se punkt 58. Det forelå ikke nyere informasjon i saken som skulle tilsi at myndighetenes konklusjon om at klageren ikke risikerte å bli utsatt for forfølgelse i hjemlandet var feil.

Klageren har ikke fremlagt uavhengig dokumentasjon som kunne underbygge anførselen om at faren hadde fortsatt sine politiske aktiviteter etter 1992. Det eneste beviset i saken som støttet dette var en vitneforklaring fra klagerens far. Det at faren frivillig reiste tilbake til Afghanistan bekreftet at klagerens far ikke hadde problemer i Afghanistan, se punkt 61. Domstolen var ikke overbevist om at klagerens far hadde en høy politisk profil i Afghanistan, eller at han hadde fortsatt sine politiske aktiviteter etter 1992. Det forelå ingen dokumentasjon (»evidence») i saken vedrørende brorens død.

Domstolen uttalte at opplysninger om nåværende forhold i Afghanistan var av avgjørende betydning. Det var nødvendig å ta hensyn til opplysninger som var fremkommet etter at britiske domstoler ferdigbehandlet klagerens asylsak. Domstolen bemerket først at UNHCRs retningslinjer av 2009 anerkjente at visse fremstående PDPA-medlemmer og deres familiemedlemmer kunne risikere forfølgelse i Afghanistan avhengig av omstendighetene i saken, særlig medlemmets posisjon og profil i offentligheten. Tribunalet i Storbritannia kom til en lignende konklusjon i SO and SO-saken av 2006. Det var på dette grunnlaget at klagerens bror ble innvilget flyktningsstatus i Storbritannia, se punkt 64.

UNHCRs retningslinjer

Domstolen fant det «highly significant» at UNHCRs retningslinjer av 2010, som erstattet UNHCRs retningslinjer av 2009 og førte til at SO and SO-avgjørelsen mistet sin relevans, ikke inkluderte tidligere PDPA-medlemmer og deres familiemedlemmer blant personkategorier som var særlig utsatt for forfølgelse. Domstolen var kjent med at UNHCRs retningslinjer ikke nødvendigvis ga en uttømmende liste over risikokategorier. Domstolen uttalte at UNHCRs beslutning om å utelate PDPA-medlemmer fra listen og, mer kritisk, det at UNHCR endret sin vurdering vedrørende situasjonen i Afghanistan i 2010, var av avgjørende betydning. UNHCRs nye posisjon indikerte at PDPA-medlemmer ikke lenger kunne anses å risikere forfølgelse ved retur. Det at det ikke forelå informasjon fra andre kilder som kunne bekrefte at PDPA-medlemer fortsatt var i fare i Afghanistan underbygget UNHCRs vurderinger. I lys av dette konkluderte domstolen med at klageren, som aldri har vært PDPA-medlem, og hadde forlatt Afghanistan 19 år tidligere, ikke hadde demonstrert at han ville løpe en risiko ved retur. Dette fremgår av punkt 65.

Domstolen konkluderer i punkt 66 med følgende:

«Following an overall examination of the applicant's case, the Court concludes that the applicant has failed to adduce evidence capable of demonstrating that there are substantial grounds for believing that he would be exposed to a real risk of being subjected to treatment contrary to Article 3 if removed to Afghanistan having particular regard to, inter alia, the lack of any evidence that the applicant's father still has any profile in Afghanistan; the length of time that has elapsed since his father, in any event, had left Afghanistan; the applicant's lack of individual profile in Afghanistan; and, critically, the absence of any recent evidence to indicate that family members of PDPA members would be at risk in Afghanistan in the present circumstances prevailing there».

Utsendelse av klageren til Afghanistan krenket ikke EMK artikkel 3.