📥
Original tekst

Case of DI TRIZIO v. SWITZERLAND (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (2. avdeling) - Dom
Dato2016-02-02
PublisertEMDN-2009-7186.
Saksgang7186/09
Viktighetsnivå1
KlagerVita Maria di Trizio
InnklagetSveits
Konklusjon
Resterende avvist
Krenkelse av artikkel 14+8 - Forbud mot diskriminering (Artikkel 14 - Diskriminering) (Artikkel 8-1 - Respekt for sitt familieliv
Respekt for sitt privatliv
Artikkel 8 - Retten til respekt for sitt privat- og familieliv)
Økonomisk tap - krav avvist (Artikkel 41 - Økonomisk tap
Rimelig erstatning)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk tap
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 8
EMK art 8 -1
EMK art 14
EMK art 14 + EMK art 8
EMK art 35
EMK art 41 -
(art. 8) right to respect for private and family life
(art. 8-1) respect for family life
(art. 8-1) respect for private life
(art. 14) prohibition of discrimination
(art. 14) discrimination
(art. 14) sex
(art. 14) objective and reasonable justification
(art. 35) admissibility criteria
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction more ...
(art. 41) non-pecuniary damage
(art. 41) pecuniary damage
proportionality
/
(art. 8) retten til respekt for sitt privat- og familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt familieliv
(art. 8-1) respekt for sitt privatliv
(art. 14) forbud mot diskriminering
(art. 14) diskriminering
(art. 14) kjønn
(art. 14) objektiv og tilfredsstillende begrunnelse
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning more ...
(art. 41) ikke-økonomisk skade
(art. 41) økonomisk tap
forholdsmessighet
Rettspraksis
Case «relating to certain aspects of the laws on the use of languages in education in Belgium» v. Belgium (merits), 23 July 1968 no. 1474/62, p. 34, § 10, Series A no 6
Boldea v. Romania, no 19997/02, § 30, 15 February 2007
Burghartz v. Switzerland, 22 February 1994 no. 16213/90, § 27, Series A no 280 B
Chassagnou and Others v. France [GC], no 25088/94, 28331/95 and 28443/95, §§ 91-92, ECHR 1999 III
Claes and Others v. Belgium, nos. 46825/99, 47132/99, 47502/99, 49010/99, 49104/99, 49195/99 and 49716/99, § 53, 2 June 2005
D.H. and Others v. the Czech Republic [GC], no 57325/00, ECHR 2007 IV
Dhahbi v. Italy, no 17120/09, § 41, 8 April 2014
Elsholz v. Germany [GC], no 25735/94, § 66, ECHR 2000-VIII
Evans v. the United Kingdom [GC], no 6339/05, § 71, ECHR 2007 I
Gaygusuz v. Austria, 16 September 1996 no. 17371/90, § 42, Reports 1996 IV
Gençel v. Turkey, no 53431/99, § 27, 23 October 2003
Haas v. Switzerland, no 31322/07, § 51, ECHR 2011
Hadjianastassiou v. Greece, no 12945/87, 16 December 1992, § 33, Series A no 252
Hämäläinen v. Finland [GC], no 37359/09, § 109, ECHR 2014
Hermi v. Italy [GC], no 18114/02, § 60, ECHR 2006-XII
Hoogendijk v. the Netherlands (dec.), no 58641/00, 6 January 2005
Hugh Jordan v. the United Kingdom, no 24746/94, § 154, 4 May 2001
Inze v. Austria, 28 October 1987 no. 8695/79, § 41, Series A no 126
Konstantin Markin v. Russia [GC], no 30078/06, ECHR 2012 (extracts)
Kurić and Others v. Slovenia [GC], no 26828/06, § 406, ECHR 2012 (extracts)
Meftah and Others v. France [GC], nos. 32911/96, 35237/97 and 34595/97, § 41, ECHR 2002-VII
Merger and Cros v. France, no 68864/01, § 46, 22 December 2004
Mikulić v. Croatia, no 53176/99, § 53, ECHR 2002-I
Okpisz v. Germany, no 59140/00, § 33, 25 October 2005
Oršuš and Others v. Croatia [GC], no 15766/03, § 152, ECHR 2010
Petrovic v. Austria, 27 March 1998 no. 20458/92, § 27, Reports of Judgments and Decisions 1998 II
Pretty v. the United Kingdom, no 2346/02, § 61, ECHR 2002 III
Rasmussen v. Denmark, 28 November 1984 no. 8777/79, § 40, Series A no 87
Sahin v. Germany [GC], no 30943/96, § 85, ECHR 2003-VIII
Schuler-Zgraggen v. Switzerland, 24 June 1993 no. 14518/89, Series A no 263
Stafford v. the United Kingdom [GC], no 46295/99, § 68, ECHR 2002 IV
Stec and Others v. the United Kingdom [GC], no 65731/01, ECHR 2006 VI
Taxquet v. Belgium [GC], no 926/05, § 91, ECHR 2010
Thlimmenos v. Greece [GC], no 34369/97, § 44, ECHR 2000-IV
Timishev v. Russia, nos. 55762/00 and 55974/00, § 57, ECHR 2005 XII
Ünal Tekeli v. Turkey, no 29865/96, ECHR 2004 X (extracts)
Vallianatos and Others v. Greece [GC], nos. 29381/09 and 32684/09, § 72, ECHR 2013 (extracts)
Van de Hurk v. the Netherlands, 19 April 1994 no. 16034/90, § 61, Series A no 288
Vasilenkov v. Ukraine, no 19872/02, § 18, 3 May 2005
Verein gegen Tierfabriken Schweiz (VgT) v. Switzerland (no 2) [GC], no 32772/02, § 88, ECHR 2009
Weller v. Hungary, no 44399/05, 31 March 2009
Willis v. the United Kingdom, no 36042/97, § 48, ECHR 2002 IV
Winterwerp v. the Netherlands, 24 October 1979 no. 6301/73, § 46, Series A no 33
Yuriy Romanov v. Russia, no 69341/01, § 45, 25 October 2005
Zarb Adami v. Malta, no 17209/02, ECHR 2006 VIII
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A14, EMKN A8, EMKN A35, EMKN A41

Fakta:

Klageren er en italiensk statsborger. Klageren arbeidet som ekspeditør, men måtte slutte på grunn av ryggproblemer. Hun søkte om uførepensjon i oktober 2003. I februar året etter fødte hun tvillinger, noe som førte til sterkere ryggplager. Det ble gjennomført en vurdering av klagerens tilstand, og klageren uttalte at av økonomiske grunner måtte hun fortsette å jobbe deltid etter fødselen. Fra juni 2004 kombinerte klageren jobb med arbeid i hjemmet. Forsikringskontoret som vurderte klagerens sak uttalte at etter august 2004 var hun ikke lenger berettiget til økonomisk støtte. Kontoret mente også at klageren uansett ikke ville gått tilbake til en fulltidsjobb da hun hadde uttalt et ønske om å ta seg mer av husholdningen. For å beregne uførhetsgraden ble det brukt en kombinert metode som gikk ut fra at selv om klageren var ved god helse ville hun ikke jobbet fulltid etter fødselen. Klageren påklaget vedtaket, og da klagen ble avvist anket hun til Trygderetten. Trygderetten fant at graden av uførhet ble bestemt på bakgrunn av ufullstendige kriterier, og sendte saken tilbake for videre behandling. Forsikringskontoret anket avgjørelsen til den føderale domstolen som uttalte at hensikten med uføreforsikringen ikke var å kompensere for aktiviteter forsikringstakeren uansett ikke ville gjennomført, uavhengig av funksjonsevne. Den føderale domstolen konkluderte med at beregningsmåten i form av den kombinerte metoden ikke var diskriminerende.

Saken ble brakt inn for Domstolen i februar 2009.

Anførsler:

Klageren anførte at beregningsmetoden som ble brukt til å vurdere hennes uføregrad innebar en krenkelse av hennes rettigheter etter artikkel 8.

Klageren anførte også krenkelse av diskrimineringsforbudet i artikkel 14 sammenholdt med artikkel 6 og 8.

Videre anførte klageren at enkelte sider ved den nasjonale rettsprosessen innebar en krenkelse av artikkel 6(1).

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet først anførselen om krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med artikkel 8, og minnet innledningsvis om at artikkel 14 ikke kan anvendes selvstendig, kun sammen med andre konvensjonsrettigheter. Domstolen konstaterte videre at forholdet faller innenfor anvendelsesområdet av artikkel 8. Domstolen uttalte deretter at beregningsmetoden som ble anvendt i klagerens tilfelle i de fleste lignende saker ble anvendt på kvinner som ønsket å arbeide mindre etter fødsler, og fant dermed at klageren kan påberope seg diskriminering på grunnlag av kjønn etter artikkel 14. Domstolen gikk så over til å behandle realiteten i saken. Under henvisning til tidligere praksis uttalte Domstolen at diskriminering innebærer en ulik behandling av personer i like situasjoner uten en objektiv og tilfredsstillende begrunnelse. Artikkel 14 står imidlertid ikke i veien for å behandle ulike grupper forskjellig for å rette opp i faktiske ujevnheter i konkrete situasjoner. Domstolen minnet om at likestilling mellom kjønnene var et viktig mål for konvensjonsstatene, og poengterte videre at det skal mye til før en forskjellsbehandling kan sies å være i samsvar med konvensjonen. Fremlagt statistikk fra nasjonale myndigheter samt uttalelser fra den føderale domstolen viste at beregningsmetoden ofte ble anvendt på kvinner som hadde redusert stillingen sin etter en fødsel. De ble lagt frem en rapport fra Forbundsrådet som viste at i 98 % av tilfellene hvor den aktuelle beregningsmetoden ble anvendt, gjaldt saken kvinner. Domstolen behandlet videre spørsmålet om forskjellsbehandlingen var objektiv og tilfredsstillende begrunnet. Statlige myndigheter fremholdt at uføreforsikringen var en måte å sikre individer mot risikoen av å bli ufør og ikke lenger kunne påta seg betalt arbeid eller gjennomføre vanlige husholdningsoppgaver. Domstolen konstaterte at forskjellsbehandlingen hadde sin bakgrunn i et saklig formål, men understreket at formålet må sees i lys av hensynet til likestilling. Domstolen påpekte at klageren antagelig ville blitt tilkjent en delvis uførepensjon dersom hun hadde jobbet heltid eller hadde vært hjemmeværende på heltid. Domstolen uttalte videre at det var tydelig at avslaget på stønaden var basert på klagerens uttalelse om at hun ønsket å arbeide færre timer for å kunne være hjemme med barna. Domstolen poengterte at beregningsmetoden vil ramme mange kvinner som ønsker å arbeide deltid etter en fødsel, og at en slik fremgangsmåte er diskriminerende. Kritikken mot beregningsmetoden ble også vurdert av Forbundsrådet, som erkjente at metoden kunne føre til at uførhetsgrad blir satt lavere, noe som kunne medføre indirekte diskriminering. Domstolen fremholdt videre at dette tydet på en større bevissthet rundt beregningsmetodens utfordringer og at den ikke lenger var i samsvar med målet om kjønnslikestilling og et moderne samfunn hvor kvinner ønsker å kombinere familie- og yrkesliv. På bakgrunn av dette fant Domstolen at forskjellsbehandlingen klageren hadde vært utsatt for ikke var objektiv og tilfredsstillende begrunnet, og konkluderte med at artikkel 14 sammenholdt med artikkel 8 var krenket.

På bakgrunn av konklusjonen fant Domstolen det ikke nødvendig å vurdere artikkel 8 separat, og heller ikke artikkel 14 sammenholdt med artikkel 6.

Når det gjaldt klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 6(1) fant Domstolen at denne delen av klagen var åpenbart grunnløs og må avvises i henhold til artikkel 35(3) og (4).