📥
Original tekst

I.M. v. FRANCE (Norsk sammendrag ved UDI)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Dom
Dato2012-02-02
PublisertEMDN-2009-9152.
Saksgang9152/09
Viktighetsnivå2
KlagerI.M.
InnklagetFrankrike
Konklusjon
Preliminary objection dismissed (Article 34 - Victim)
Preliminary objection joined to merits and dismissed (Article 35-1 - Exhaustion of domestic remedies)
Remainder inadmissible
Violation of Article 13+3 - Right to an effective remedy (Article 13 - Effective remedy) (Article 3 - Prohibition of torture
Expulsion)
Non-pecuniary damage - finding of violation sufficient
Pecuniary damage - award.
/
Preliminære innsigelser avvist (Artikkel 34 - Offer)
Preliminære innsigelselser behandlet sammen med sakens materielle del og avvist (Artikkel 35-1 - Uttømming av nasjonale rettsmidler)
Resterende avvist
Krenkelse av artikkel 13+3 - Retten til et effektivt rettsmiddel (Artikkel 13 - Effektivt rettsmiddel) (Artikkel 3 - Forbud mot tortur
Utvisning)
Ikke-økonomisk skade - konstatering av krenkelse tilstrekkelig
Økonomisk tap - kompensasjon tilkjent.
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 13
EMK art 13 + EMK art 3
EMK art 34
EMK art 35
EMK art 35 -1
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) expulsion
(art. 13) right to an effective remedy
(art. 13) effective remedy
(art. 34) individual applications
(art. 34) victim
(art. 35) admissibility criteria
(art. 35-1) exhaustion of domestic remedies
(art. 41) just satisfaction-{general}
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) utvisning
(art. 13) retten til et effektivt rettsmiddel
(art. 13) effektivt rettsmiddel
(art. 34) individklager
(art. 34) offer
(art. 35) saker som kan prøves
(art. 35-1) uttømming av nasjonale rettsmidler
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
Rettspraksis
Azinas v. Cyprus [GC], no 56679/00, § 32, ECHR 2004-III
Bati and Others v. Turkey, nos. 33097/96 and 57834/00, § 136, ECHR 2004-IV (extracts)
Belgium and Greece [GC], no 30696/09, §§ 286 à 293, 21 January 2011
Çakici v. Turkey [GC], no 23657/94, § 112, ECHR 1999-IV
Chamaïev and Others v. Georgia and Russia, no 36378/02, § 448, ECHR 2005-III
Conka v. Belgium, no 51564/99, §§ 81-83, ECHR 2002-I
De Sanctis S.R.L. and Igea '98 S.R.L. v. Italy (dec.), no 29386/02, § 48, 27 April 2010
Doran v. Ireland, no 50389/99, § 57, ECHR 2003-X
G.H.H. and Others v. Turkey, no 43258/98, § 36, ECHR 2000-VIII
Gebremedhin v. France, no 25389/05, decision of 10 October 2006
H.R. v. France, no 64780/09, §§ 78 à 80, 22 September 2011
Ilhan v. Turkey [GC], no 22277/93, § 52, ECHR 2000-VII
Jabari v. Turkey, no 40035/98, ECHR 2000-VIII
Kudla v. Poland [GC], no 30210/96, § 157, ECHR 2000-XI
Laleh Mir Isfahani v. the Netherlands (dec.), no 31252/03, 31 August 2008
M.S.S. v. Belgium and Greece [GC], no 30696/09, 21 January 2011
Mazelié v. France, no 5356/04, § 38, 27 June 2006
Pisano v. Italy, no 36732/97, § 34, 24 October 2002
Sammut and Visa Investments Limited v. Malta (dec.), no 27023/03, § 56, 16 October 2007
Sultani v. France, no 45223/05, §§ 64-65, ECHR 2007-IV (extracts)
Vilvarajah and Others v. Royaume-Uni, 30 October 1991 no. 13163/87, § 122, Series A no 215
Y.P. and L.P. v. France, no 32476/06, 2 September 2010
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A13, EMKN A3, EMKN A34, EMKN A35, EMKN A41

I.M. v. France (art. 3 og 13)

1. Saken gjelder

-Utsendelse av sudansk asylsøker fra Frankrike til Sudan, og Frankrikes behandling av klagerens asylsak etter rutiner for hurtigprosedyrer. Klageren anførte for EMD at utsendelse til Sudan ville krenke EMK artikkel 3 (forbud mot tortur), og EMK artikkel 13 (retten til et effektivt rettsmiddel) sammenholdt med EMK artikkel 3.
-Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 13, sammenholdt med EMK artikkel 3, enstemmig kammeravgjørelse avsagt i kammer bestående av syv dommere.
-Dommen er særlig relevant for vurderingen av asylsaker som skal behandles etter hurtigprosedyrer.
-Press Release om avgjørelsen, med lenke til avgjørelsen i sin helhet. Avgjørelsen er kun tilgjengelig på fransk. [Se øverst for originalfil, Lovdatas anm.]

2. Hovedpunkter i dommen

-Rettsmidlene som klageren hadde hatt til disposisjon i teorien var tilgjengelige, men ikke i praksis. Domstolen viste til automatisk overføring av klagerens asylsøknad til hurtigprosedyren, korte tidsfrister, og klagerens vanskeligheter for å fremlegge bevis under frihetsberøvelse.
-Det var kun EMDs midlertidige forføyning som stanset klagerens utsendelse til Sudan. Hadde klageren ikke fått midlertidig forføyning av EMD, ville han ha blitt sendt til Sudan, uten at franske myndigheter sikret en grundig behandling av asylsøknaden (se mutatis mutandis M.S.S.-saken) [no. 30696/09]

3. Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

3.1 Faktum i saken

Klageren er sudansk statsborger. Han flyktet fra Sudan i juli 2008 og søkte asyl i Frankrike i desember 2008. Hans opplyste at han var fra Darfur og tilhørte den etniske gruppen Midob. Klageren tok universitetsutdanning i Khartoum. Under studietiden ble klageren medlem i en studentorganisasjon som kjempet for darfuri-studenters rettigheter. På grunn av hans funksjon og aktiviteter i organisasjonen ble klageren en kjent profil i universitetsmiljøet. Han ble utsatt for fengsling i 2003 og 2008.

Klageren flyktet fra Sudan til Tyrkia. Han reiste videre til Hellas hvor han kom i kontakt med noen JEM-medlemmer. I Hellas skaffet han seg et mauritansk pass, og reiste til Frankrike den 23. desember 2008. Ved ankomst ble han arrestert av fransk politi for ulovlig innreise og bruk av falske reisedokumenter. Han fikk ikke tilgang til å søke asyl. Han ble dømt av «Tribunal de grande instance de Perpignan» til en måneds fengsel. Under høringen i tribunalet opplyste klageren at han ikke hadde fått tilgang til å søke asyl i Frankrike. Under soningen fikk klageren hjelp av en annen innsatt til å skrive en asylsøknad. Søknaden ble ikke registrert. «Préfecture des Pyrénées-Orientales» besluttet at klageren skulle utvises fra Frankrike. Hans klage på utvisningsvedtaket ble avvist av «Tribunal administratif» den 12. juni 2009. Klageren fikk aldri tilgang til tribunalets avgjørelse. Etter løslatelsen ble klageren plassert i «rétention administrative» (frihetsberøvelse). Han fikk informasjon om at han kunne søke asyl. Klagerens søknad ble registrert av «l'Office français de protection des réfugiés et apatrided» (l'OFPRA) om morgenen den 30. januar 2009. Klagerens sak ble behandlet etter franske hurtigprosedyrer. Asylintervjuet varte i 30 minutter. Klagerens asylsøknad ble avslått samme dag kl. 16.43. Klageren anket vedtaket til «Cour nationale du droit d'asile (CNDA)». En slik anke hadde ikke oppsettende virkning. Anken (»recours») var ikke behandlet på det tidspunktet EMD avsa dom i saken. 11. februar 2009 ble klageren ført til det sudanske konsulatet i Frankrike, og ble utstedt en «laissez-passer»-reisetillatelse. Klageren ble gitt midlertidig forføyning av EMD i februar 2009. I oktober 2009 skaffet klageren dokumenter som bekreftet at han var fra Sudan. I oktober 2010 ble klageren undersøkt av en legeekspert som konkluderte med at klageren var torturoffer.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at han risikerte å bli utsatt for fengsling og behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til Sudan. Han anførte videre en krenkelse av EMK artikkel 13 sammenholdt med EMK artikkel 3, da franske myndigheter behandlet hans sak etter en hurtigprosedyre (»procédure d'asile prioritaire») som ikke var i samsvar med «non-refoulement»-prinsippet.

3.3 Statens argumenter

Klageren har ikke uttømt alle tilgjengelige interne rettsmidler. Klageren fikk tilgang til å søke asyl. Asylforklaringen vedrørende tilknytning til den etniske gruppen Midob og JEM var usammenhengende. Det forelå ikke informasjon i saken som kunne bekrefte klagerens anførsler vedrørende tilknytning til JEM. Det ble vist til klagerens egne opplysninger om at han ikke var medlem i JEM. Hans asylanførsler var upresise og lite troverdige (»peu credible»). Klageren hadde reist gjennom flere europeiske land før han kom til Frankrike uten å ha søkt asyl. Dette reiste betydelig tvil vedrørende klagerens motiver for å forlate hjemlandet.

3.4 UNHCR- third part intervener

UNHCR fremhevet at asylsøkere som er frihetsberøvet fikk relativ kort tid (fem dager) til å fremme en asylsøknad. Et slikt krav var i strid med bestemmelsene i Flyktningkonvensjonen. Asylsøkere pålegges å skrive søknaden på fransk, men uten å få tolkehjelp. Det ble vist til at asylsøkere fikk hjelp av landsmenn for å skrive og fremme en asylsøknad. Mangel på tolkehjelp innebar en alvorlig innskrenking i retten til å søke asyl.

Vedrørende franske hurtigprosedyrer («procédures accélérées») uttalte UNHCR at slike prosedyrer kunne være nyttige for behandlingen av åpenbar grunnløse søknader. Det at asylsøkeren var i varetekt for uttransportering kunne ikke anses som en tilstrekkelig indikasjon på at asylsøknaden var grunnløs. Hurtigprosedyrer måtte ivareta visse garantier, særlig når det gjaldt tidsfrister, intervju og oppsettende virkning av klager/anker. UNHCR understreket at «le recours contre la mesure administrative d'éloignement (article L. 512-2 du CESEDA) ne permet pas toujours d'identifier avec certitude les personnes ayant besoin de protection internationale».

UNHCR fremhevet at franske myndigheters systematiske anvendelse av hurtigprosedyrer uten oppsettende virkning ikke var berettiget. Det ble understreket at en anke til «Cour nationale du droit d'asile (CNDA)» ikke hadde oppsettende virkning, og at CNDA ikke hadde spesifikke frister for behandling av klager/anker. Det forelå derfor en risiko for at asylsøkere ville utsendes til hjemlandet uten å ha blitt hørt av CNDA.

UNHCR var av den oppfatning at franske myndigheter ikke kunne vurdere asylsøkernes behov for internasjonal beskyttelse og identifisere reelle flyktninger. Hurtigprosedyren i Frankrike sikret ikke at personer som var varetektsfengslet/frihetsberøvet, og søkte asyl, ble gitt de garantier/rettsmidler som fulgte av non-refoulement-prinsippet.

3.5 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 13

Domstolen fant at klageren ikke lenger kunne anses å ha status som offer etter EMK artikkel 3 siden han ble innvilget flyktningstatus i Frankrike. På denne bakgrunn fant domstolen det tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren ikke lenger risikerte å bli uttransportert til Sudan. Domstolen tok til vurdering klagerens anførsel om at Frankrike hadde krenket EMK artikkel 13, sammenholdt med EMK artikkel 3.

Domstolen uttalte innledningsvis at generelle prinsipper vedrørende effektiviteten av rettsmidler etablert av domstolen i sin tidligere praksis i blant annet M.S.S. [no. 30696/09], Gebremedhin [no. 25389/05], Kudla [no. 30210/96], Çakici-sakene [no. 23657/94] var relevante for behandlingen av foreliggende sak.

Domstolen uttalte at dens hovedoppgave («la préoccupation essentielle»), i henhold til subsidiaritetsprinsippet, var å undersøke hvorvidt det fantes effektive rettsmidler i det franske rettssystemet som kunne beskytte klageren mot vilkårlig utsendelse til det landet han flyktet fra, se punkt 139.

Domstolen merket seg klagerens anførsel om at han flere ganger hadde uttrykt at han ville søke asyl, uten at dette ble fulgt opp av myndighetene. Han fikk adgang til å komme i kontakt med l'OFPRA, og søke asyl først etter han ble satt i varetekt. Domstolen merket seg franske myndigheters argumenter om at klageren ikke hadde prøvd å søke asyl, se punkt 140. Domstolen avviste statens argumenter. Det ble vist til at klageren som var fengslet ikke hadde hatt mulighet til å kontakte «préfecture»-myndighetene for å søke asyl. Det ble videre vist til at registreringsskjemaene (»procès-verbaux») fra politiavhørene syntes å inneholde informasjon som bekreftet klagerens intensjon om å søke asyl. Franske myndigheter hadde kategorisert klagerens asylsøknad som åpenbar grunnløs og misbruk av asylinstituttet («fraude délibérée, recours abusif à l'asile») kun på bakgrunn av det faktum at han hadde søkt asyl etter at han ble varetektsfengslet. Det var kun på bakgrunn av dette forholdet at franske myndigheter plasserte og behandlet klagerens asylsøknad i henhold til hurtigprosedyren i det franske regelverket. Domstolen konkluderte dermed med at franske myndigheter automatisk behandlet klagerens asylsøknad etter hurtigprosedyrer uten å vurdere omstendighetene i saken eller sakens materielle spørsmål:

«La Cour ne peut que relever le caractère automatique du classement en procédure prioritaire de la demande du requérant, lié à un motif d'ordre procédural, et sans relation ni avec les circonstances de l'espèce, ni avec la teneur de la demande et son fondement», se punkt 141.

Domstolen var innforstått med at stater med meget store asylankomster hadde behov for å benytte seg av visse mekanismer for å kunne håndtere ankomstene. Hurtigprosedyrer som flere europeiske stater har tatt i bruk kunne forenkle behandlingen av åpenbar grunnløse søknader («puissent faciliter le traitement des demandes clairement abusives ou manifestement infondées»). En ny vurdering av en asylsøknad i henhold til hurtigprosedyreregler fratok ikke frihetsberøvede asylsøkere retten til en detaljert undersøkelse av asylsøknaden tatt i betraktning at en første asylsøknad allerede hadde fått en grundig vurdering i henhold til reglene i normal asylprosedyre: «le réexamen d'une demande d'asile selon le mode prioritaire ne privait pas l'étranger en rétention d'un examen circonstancié dès lors qu'une première demande avait fait l'objet d'un examen complet dans le cadre d'une procédure d'asile normale», jf. Sultani-saken, se punkt 142.

Men foreliggende sak handlet ikke om en ny behandling («réexamen») av en asylsøknad, men om en førstegangssøknad om asyl. Hadde klageren ikke fått midlertidig forføyning av EMD, ville hans asylsøknad kun blitt behandlet en gang i henhold til hurtigprosedyreregler, se punkt 143.

Myndighetenes overføring av klagerens asylsøknad til behandling etter rutinene i hurtigprosedyrer medførte betydelige konsekvenser for klageren. Han fikk fem dager til å forberede og fremme en søknad om asyl til forskjell fra vanlige asylprosedyrer der asylsøkeren har 21 dager til disposisjon. Fem-dagers-fristen satt av franske myndigheter var meget kort tatt i betraktning at klageren, som var frihetsberøvet, måtte skrive søknaden på fransk samt fremlegge dokumentasjonen på fransk i likhet med andre asylsøkere hvis søknader behandles etter vanlige prosedyrer, jf. rapporter fra Europarådets menneskerettighetskommissær og Den europeiske komiteen for forebygging av tortur (CPT), se punkt 144.

Klagerens situasjon ble betydelig forverret på grunn av at han ikke fikk tolk. Det var ikke mulig for asylsøkere som var frihetsberøvet å samle inn relevant informasjon og dokumentasjon for å underbygge en asylsøknad tatt i betraktning den korte tidsfristen. Klageren hadde ingen mulighet til å fremlegge informasjon om sin identitet og opprinnelse («s'est trouvé dans l'impossibilité de fournir les éléments demandés»), se punkt 145. Domstolen viste videre til asylintervjuets varighet (30 minutter), se punkt 146. Klageren ble ikke gitt adgang til å utdype sine asylanførsler, oppklare motstrid eller fremlegge dokumentasjon, se punkt 147. Franske myndigheters overføring av klagerens asylsøknad til en hurtigprosedyre førte til en ekstrem rask og summarisk behandling av hans asylsøknad. I lys av ovennevnte innskrenkinger, klagerens frihetsberøvelse, og det faktum at klagerens søknad var en første gang asylsøknad, konkluderte domstolen med at klageren ikke fikk adgang til å fremme påstand om krenkelse av EMK artikkel 3, se punkt 148.

Domstolen bemerket videre at en anke (recours) til «tribunal administratif» i teorien ville tillate en dommer å vurdere hvorvidt klageren ville risikere behandling i strid med EMK artikkel 3, jf. Y.P. et L.P. c. France [no. 32476/06], se punkt 149. Domstolen fremhevet imidlertid at klageren møtte praktiske hindringer under denne prosedyren. Klageren ble gitt kun 48 timer for å forberede sin anke. En slik frist var ifølge domstolen meget kort («extrêmement bref»), se punkt 150. Klageren ble ikke gitt juridisk hjelp eller tolk. Klageren var derfor nødt til å skrive søknaden på arabisk. Klageren fikk advokathjelp og tolk under høringen i tribunalet, men ble ikke gitt anledning til å fremlegge bevis, se punkt 151. Denne mangelen på bevis førte til at klagerens anke ble avvist av tribunalet.

Vedrørende effektiviteten av Frankrikes interne juridiske system i sin helhet uttalte domstolen at rettsmidlene som klageren hadde hatt til disposisjon i teorien var tilgjengelige, men ikke i praksis. Domstolen viste til automatisk overføring av klagerens asylsøknad til hurtigprosedyren, korte tidsfrister, og klagerens vanskeligheter for å fremlegge bevis under frihetsberøvelse: «classement automatique de sa demande en procédure prioritaire, à la brièveté des délais de recours à sa disposition et aux difficultés matérielles et procédurales d'apporter des preuves alors que le requérant se trouvait en détention ou en rétention,» se punkt 154.

Klageren hadde faktisk ingen klagemuligheter med oppsettende virkning til forskjell fra H.R. v. Frankrike: «le requérant ne disposait en effet d'aucun recours en appel ou en cassation suspensifs, que ce soit devant la CNDA, la cour administrative d'appel ou le Conseil d'Etat», Application no. 64780/09 av 2011. Domstolen understreket i den forbindelse at anken (»le recours») til CNDA ikke hadde oppsettende virkning.

Det var kun EMDs midlertidige forføyning som stanset klagerens utsendelse til Sudan, tatt i betraktning at klageren allerede hadde fått en laissez-passer av sudanske myndigheter. Hadde klageren ikke fått midlertidig forføyning av EMD, ville han ha blitt sendt til Sudan, uten at franske myndigheter sikret en grundig behandling av asylsøknaden (se mutatis mutandis M.S.S.-saken). Disse omstendigheter tatt i betraktning kom domstolen enstemmig til at Frankrike hadde krenket artikkel 13, sammenholdt med artikkel 3.