📥
Original tekst

Case of MURRAY v. THE NETHERLANDS (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (Storkammer) - Dom
Dato2016-04-26
PublisertEMDN-2010-10511.
Saksgang10511/10
Viktighetsnivå1
KlagerJames Clifton Murray
InnklagetNederland
Konklusjon
Preliminær innsigelse avvist (Artikkel 34 - Locus standi
Offer)
Krenkelse av artikkel 3 - Forbud mot tortur (Artikkel 3 - nedverdigende straff
Umenneskelig straff)(Materielt aspekt)
Ikke-økonomisk skade - konstatering av krenkelse tilstrekkelig (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumSeparat votum
Artikler/stikkord
EMK art 3
EMK art 34
EMK art 41 -
(art. 3) prohibition of torture
(art. 3) degrading punishment
(art. 3) inhuman punishment
(art. 34) individual applications
(art. 34) locus standi
(art. 34) victim
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
margin of appreciation
/
(art. 3) forbud mot tortur
(art. 3) nedverdigende straff
(art. 3) umenneskelig straff
(art. 34) individklager
(art. 34) locus standi
(art. 34) offer
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
skjønnsmargin
Rettspraksis
A. and Others v. the United Kingdom [GC], no. 3455/05, § 128, ECHR 2009
Aerts v. Belgium, 30 July 1998 no. 25357/94, § 66, Reports of Judgments and Decisions 1998-V
Bodein v. France, no. 40014/10, § 61, 13 November 2014
Carrella v. Italy, no. 33955/07, §§ 48-51, 9 September 2014
Creangă v. Romania [GC], no. 29226/03, § 130, 23 February 2012
Dickson v. the United Kingdom [GC], no. 44362/04, § 28, ECHR 2007 V
Gäfgen v. Germany [GC], no. 22978/05, § 123, ECHR 2010
Harakchiev and Tolumov v. Bulgaria, nos. 15018/11 and 61199/12, ECHR 2014 (extracts)
Herczegfalvy v. Austria, 24 September 1992 no. 10533/83, § 82, Series A no. 244
James, Wells and Lee v. the United Kingdom, nos. 25119/09, 57715/09 and 57877/09, 18 September 2012
K. and T. v. Finland [GC], no. 25702/94, ECHR 2001 VII
Kafkaris v. Cyprus [GC], no. 21906/04, ECHR 2008
Khoroshenko v. Russia [GC], no. 41418/04, §§ 121 and 144 145, ECHR 2015
Kudła v. Poland [GC], no. 30210/96, § 94, ECHR 2000 XI
Larionovs and Tess v. Latvia (dec.), nos. 45520/04 and 19363/05, § 172, 25 November 2014
László Magyar v. Hungary, no. 73593/10, 20 May 2014
M.S.S. v. Belgium and Greece [GC], no. 30696/09, § 418, ECHR 2011
Maiorano and Others v. Italy, no. 28634/06, §§ 115 122, 15 December 2009
Malhous v. the Czech Republic (dec.) [GC], no. 33071/96, ECHR 2000 XII
Mastromatteo v. Italy [GC], no. 37703/97, § 72, ECHR 2002 VIII
Nada v. Switzerland [GC], no. 10593/08, § 128, ECHR 2012
Naumenko v. Ukraine, no. 42023/98, § 112, 10 February 2004
Öcalan v. Turkey (no. 2), nos. 24069/03, 197/04, 6201/06 and 10464/07, § 203, 18 March 2014
Raffray Taddei v. France, no. 36435/07, 21 December 2010
Sławomir Musiał v. Poland, no. 28300/06, § 87, 20 January 2009
Trabelsi v. Belgium, no. 140/10, § 137, ECHR 2014 (extracts)
Vinter and Others v. the United Kingdom, [GC], nos. 66069/09, 130/10 and 3896/10, ECHR 2013 (extracts)
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A3, EMKN A34, EMKN A41

Saken omhandler:

Saken handler om hvorvidt en livstidsdom uten mulighet for løslatelse, var i strid med EMK artikkel 3.

Fakta:

Klageren var en nederlandsk statsborger, som i 1980 ble dømt for drap på en seks år gammel jente i De nederlandske Antiller. Klageren ble dømt til livstid i fengsel. Han ble også diagnostisert med flere psykiske problemer, men ikke i slik grad han ble funnet utilregnelig. Klageren søkte flere ganger om å bli løslatt, men søknadene ble avvist.

I 2013 ble klageren diagnostisert med en dødelig sykdom, og ble overført fra fengselet til et sykehjem. I mars 2014 ble han benådet og løslatt, og i november døde han.

Klageren brakte saken inn for Domstolen 22. februar 2010, og i dom 10. desember 2013 [no. 10511/10], avsagt i kammer, konkluderte Domstolen enstemmig med at deler av klagen måtte avvises, og at det ikke forelå noen krenkelse av artikkel 3. Saken ble 14. april 2014 besluttet henvist til avgjørelse i storkammer, etter anmodning fra klageren. Etter klagerens død i november 2014, trådte klagerens sønn og søster inn i saken i klagerens sted.

Anførsler:

Klageren anførte at artikkel 3 var krenket, under henvisning til at han var dømt til livstid uten mulighet for løslatelse, og at han ikke hadde fått tilstrekkelig behandling for sine psykiske problemer.

Staten imøtegikk klagerens anførsler, og anførte i tillegg at saken måtte avvises.

Domstolens vurderinger:

Domstolen behandlet og avviste først statens anførsel om at saken måtte avvises. Domstolen fant at klagerens slektninger kunne tre inn i saken i klagerens sted, etter at klageren døde. Domstolen fant også at klageren beholdt sin status som offer, selv om han ble løslatt i 2014.

Domstolen vurderte deretter hvilken del av klagen som storkammeret skulle ta stilling til. Domstolen viste til tidligere praksis, og fant at storkammeret ikke kunne behandle de delene av klagen som kammeret hadde avvist. Storkammeret fant også at det at klageren hadde 'akseptert' deler av kammerets konklusjon eller at han ikke lenger 'insisterte' på deler av klagen, ikke var nok til å si at han hadde gitt avkall på disse delene av klagen. Domstolen fant at storkammeret derfor skulle behandle klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 3, om at klageren var dømt til livstid uten mulighet for løslatelse og at fengslingsforholdene var for dårlige.

Domstolen gikk deretter over til å vurdere klagerens anførsel om krenkelse av artikkel 3. Domstolen slo fast at å dømme noen til livstid ikke er i strid med artikkel 3 i seg selv, men at livstidsdom ikke må være grovt uforholdsmessig og det må foreligge en mulighet både for løslatelse og rettslig prøving. Prøvingen bør være egnet til å gi myndighetene mulighet til å avgjøre om endringer hos livstidsfangen og utvikling mot rehabilitering er av slik betydning at videre fengsling ikke kan rettferdiggjøres. Domstolen fant også at prinsippet om rehabilitering av fanger, også livstidsfanger, var anerkjent både i internasjonale normer og i Domstolens praksis. Statene har bred skjønnsmargin for å vurdere hvordan slik rehabilitering skal foregå. Domstolen slo videre fast at statene kan misligholde sine plikter etter artikkel 3 dersom de ikke tilbyr tilstrekkelig behandling for personer med psykiske helseproblemer. Domstolen bemerket at den ikke hadde behandlet saker tidligere om muligheten for løslatelse etter en livstidsdom for personer som hadde blitt diagnostisert med en psykisk funksjonshemming eller et psykisk helseproblem. Domstolen fant at for å etterleve sine forpliktelser etter artikkel 3 for fanger i denne kategorien, må myndighetene vurdere fangenes behov for behandling, med fokus på å tilrettelegge for fangenes rehabilitering og redusering av risikoen for å begå ny kriminalitet. Deretter må fangene få tilgang på slik behandling, så langt som det er mulig innenfor fengselsvesenet, særlig der slik behandling utgjør en forutsetning for livstidsfangens mulige, framtidige berettigelse til løslatelse. Dersom slik behandling ikke gis, kan det i praksis gjøre at løslatelse ikke er mulig for disse fangene. Domstolen gikk deretter over til å vurdere forholdene i denne saken. Domstolen bemerket at klageren hadde vært fengslet i over 30 år når han klaget saken inn for Domstolen, og hans gjentatte anmodninger om løslatelse hadde blitt avvist, begrunnet med blant annet faren for tilbakefall. Selv om klageren ble diagnostisert med flere psykiske problemer under rettssaken, ble han ikke gitt noen behandling i fengselet. Domstolen kom til at det at klageren ble dømt til fengselsstraff, og ikke behandling, ikke fritok staten fra sine forpliktelser til å gi ham passende medisinsk behandling i løpet av fengslingen. Faren for at klageren kom til å begå ny kriminalitet ble ansett som så stor at han ikke kunne bli løslatt. Domstolen fant at det var en nær sammenheng mellom den nasjonale domstolens vurdering av faren for tilbakefall, og mangelen på behandling. Mangelen på behandling medførte derfor at enhver søknad om løslatelse i praksis var ute av stand til å føre til en konklusjon om at klageren hadde oppnådd tilstrekkelig rehabilitering til å bli løslatt. Klageren hadde derfor i praksis ingen mulighet til å oppnå løslatelse. Domstolen konkluderte enstemmig med at det forelå en krenkelse av artikkel 3.