📥
Original tekst

Case of KRISTIANSEN v. NORWAY (Norsk sammendrag)

InstansMenneskerettsdomstolen - Domstol (5. avdeling) - Dom
Dato2015-12-17
PublisertEMDN-2010-1176.
SaksgangSarpsborg tingrett TSARP-2008-107274 - Borgarting lagmannsrett LB-2008-160145 - Høyesterett HR-2009-1337-A. EMD 1176/10.
Viktighetsnivå2
KlagerJørgen Kristiansen (Prosessfullmektig Ketil Magnus Berg)
InnklagetNorge
Konklusjon
Krenkelse av Artikkel 6 - Retten til en rettferdig rettergang (Artikkel 6 - Straffeprosess
Artikkel 6-1 - Upartisk domstol)
Ikke-økonomisk skade - kompensasjon tilkjent (Artikkel 41 - Ikke-økonomisk skade
Rimelig erstatning).
VotumIkke separat votum
Artikler/stikkord
EMK art 6
EMK art 6 -1
EMK art 41 -
(art. 6) right to a fair trial
(art. 6) criminal proceedings
(art. 6-1) impartial tribunal
(art. 41) just satisfaction-{general}
(art. 41) just satisfaction
(art. 41) non-pecuniary damage
/
(art. 6) retten til en rettferdig rettergang
(art. 6) straffeprosess
(art. 6-1) upartisk domstol
(art. 41) rimelig erstatning-{generell}
(art. 41) rimelig erstatning
(art. 41) ikke-økonomisk skade
Rettspraksis
Castillo Algar v. Spain, 28 October 1998 no. 28194/95, § 45, Reports of Judgments and Decisions 1998-VIII
Ekeberg and Others v. Norway, nos. 11106/04, 11108/04, 11116/04, 11311/04 and 13276/04, 31 July 2007
Gregory v. the United Kingdom, 25 February 1997 no. 22299/93, § 48, Reports 1997 I
Holm v. Sweden, 25 November 1993 no. 14191/88, Series A no. 279 A, p. 14
Langborger v. Sweden, 22 June 1989 no. 11179/84, Series A no. 155, p. 16
Micallef v. Malta [GC], no. 17056/06, ECHR 2009
Morice v. France [GC], no. 29369/10, 23 April 2015
Procedo Capital Corporation v. Norway, no. 3338/05, §§ 64-72, 24 September 2009
Pullar v. the United Kingdom, 10 June 1996 no. 22399/93, § 38, Reports 1996 III
Remli v. France, 23 April 1996 no. 16839/90, § 11 Reports 1996 II
Sander v. the United Kingdom, no. 34129/96, § 26, ECHR 2000 V
Wettstein v. Switzerland, no. 33958/96, § 42, ECHR 2000-XII
Henvisninger Menneskerettsloven (1999) EMKN A6, EMKN A41

Fakta:

Klageren er en norsk statsborger, som i september 2008 ble dømt i tingretten blant annet for forsøk på voldtekt. Klageren anket til lagmannsretten, som ble satt med jury. I lagmannsretten ble klageren igjen dømt for blant annet forsøk på voldtekt. I løpet av den muntlige behandlingen i lagmannsretten, ble det klart at et av jurymedlemmene tidligere hadde hatt kontakt med fornærmede. Klagerens forsvarer krevde at jurymedlemmet skulle erklæres inhabilt, og ikke delta i den videre behandlingen av saken, men lagmannsretten kom til at jurymedlemmet ikke skulle fjernes. Jurymedlemmet deltok derfor på behandlingen i lagmannsretten, både under juryens rådslagning, og straffutmålingen. Klageren anket til Høyesterett over avgjørelsen om å la jurymedlemmet fortsette, men Høyesterett tok ikke klagen til følge, med en dissens på tre mot to stemmer.

Anførsler:

Klageren anførte at hans rett til en rettferdig rettergang for en upartisk domstol etter artikkel 6 (1) hadde blitt krenket, ettersom jurymedlemmet ikke hadde blitt fjernet.

Staten imøtegikk klagerens anførsler.

Domstolens vurderinger:

Domstolen bemerket først at saken omhandlet kravet om upartiskhet ('impartiality'). Ved vurderingen av spørsmålet om upartiskhet må det foretas to tester. Den første testen er en subjektiv test, som krever at man vurderer den personlige upartiskheten til en bestemt dommer i en gitt sak. Den andre testen er en objektiv test, hvor det må vurderes om dommeren på en tilstrekkelig måte godtgjør at det ikke er berettiget å trekke upartiskheten hans i tvil. I denne saken hadde jurymedlemmet hatt kontakt med fornærmede gjennom at jurymedlemmets fosterbarn hadde gått i samme klasse som fornærmede. Domstolen fant at kontakten mellom jurymedlemmet og fornærmede i seg selv ikke var nok til å gjøre jurymedlemmet inhabil. Det var derimot problematisk at jurymedlemmet hadde beskrevet fornærmede som en stille og rolig person. Domstolen fant at jurymedlemmet hadde gitt uttrykk for en forutinntatt mening om fornærmedes personlige karakter. Selv om innholdet av uttalelsen og betydningen for upartiskheten kunne tolkes på flere måter, var den klart ikke negativ. Uttalelsen kunne med rimelighet oppfattes som å gi uttrykk for positive konnotasjoner knyttet til fornærmede, og at jurymedlemmet var mottakelig for å vurdere saken eller påvirke juryen i klagerens disfavør. Denne muligheten ble forsterket av at jurymedlemmet ga sin uttalelse på et tidspunkt hvor det kunne tolkes som en kommentar på fornærmedes og klagerens vitneavhør. Det var videre av betydning at spørsmålet om lagmannsretten skulle stole på fornærmedes eller klagerens fremstilling av hendelsene var avgjørende for bestemmelsen av skyldspørsmålet. I denne sammenhengen fant Domstolen at klageren hadde rimelig grunn til å tro at jurymedlemmet hadde forutinntatte meninger som var i stand til å påvirke skyldspørsmålet. Jurymedlemmet deltok i lagmannsrettens behandling, både juryens rådslagning og straffutmålingen, uten at lagmannsretten hadde instruert juryen i å se bort fra alt som ikke hadde blitt fremlagt i saken. Sett i sammenheng var innholdet i uttalelsen, tidspunktet uttalelsen ble avgitt, avgjørelsen om å ikke fjerne jurymedlemmet og den manglende veiledningen av juryen egnet til å gi rimelig grunn til å tvile på lagmannsrettens upartiskhet. Domstolen konkluderte derfor enstemmig med at det forelå en krenkelse av artikkel 6 (1).